Sidney Poitier er død

Sidney Poitier. Opphavsrett: Getty Images

Den legendariske skuespilleren Sidney Poitier døde torsdag kveld i en alder av 94 år.

I en bransje som frem til da var fullstendig dominert av hvite menn både foran og bak kamera, skulle Poitier tre frem som en banebrytende skikkelse som endret de etablerte oppfatningene i og rundt Hollywood. Som skuespiller, produsent og regissør skulle han fra midten av 1950-tallet sette ny farge på det amerikanske filmkartet gjennom de kommende tiårene.

Spillefilmdebuten kom i 1950 da han spilte en ung praktikant i en fengselsavdeling i «No Way Out» av Joseph L. Mankiewicz i et eksplosivt blikk på rasefordommer, der Richard Widmark spilte i hovedrollen. Tematikken skulle vise seg å bli karakteriserende for mye av karrieren.

«The Defiant Ones»

Fra en banebrytende rolle som high school-elev i «Blackboard Jungle» gikk veien noen år senere til «The Defiant Ones» hvor Poitier høstet tidenes første Oscar-nominasjon til en farget skuespiller. Noen år senere, i 1964, ble han også første fargede Oscar-vinner for tolkningen i «Lillies of the Field». Andre sentrale filmverk i denne perioden var «Porgy and Bess», «A Raisin in the Sun», «A Patch of Blue» og ikke minst den innflytelsesrike «To Sir, with Love» fra 1967 som konfronterte raseproblemer på en direkte, men lavmælt måte gjennom Sidney Poitiers udødelige tolkning av læreren Mark Thackeray.

1967 skulle bli stående som et eksepsjonelt år i skuespillerens filmografi. I Stanley Kramers «Guess Who’s Coming to Dinner» spilte han en farget mann i romantisk forhold med en hvit kvinne i en tid hvor dette var bannlyst i en rekke stater, mens han skapte sin kanskje mest suksessrike og minneverdige figur, som sofistikert drapsetterforsker, i kanoniserte «In the Heat of the Night» av Norman Jewison. Begge sistnevnte ble nominert til Oscar for beste film i samme år, som «In the Heat of the Night» gikk triumferende ut av på bekostning av vedtatte klassikere som «The Graduate» og «Bonnie and Clyde».

«In The Heat of the Night»

Etter å ha spilt mange lignende karakterer gjennom 1960- og 70-tallet, skulle han åpne 1980-tallet med noe helt annet da han regisserte Gene Wilder og Richard Pryor i komedien «Stir Crazy» som han fulgte opp med «Hanky Panky».

Foran kamera skulle Poitier ha en nesten ti års lang pause inntil han i 1988 returnerte i en solid rolletolkning i den ellers middelmådige «Shoot to Kill» av Roger Spottiswoode i 1988. I de påfølgende årene skulle han bli å se som en del av det stjernespekkede ensemblet i «Sneakers» fra 1992, mens jeg selv fikk oppleve ham på kino for første gang i den mindre overbevisende «The Jackal» med Bruce Willis og Richard Gere øverst på filmplakaten. Han gjorde seg på 90-tallet også bemerket i flere gode TV-filmproduksjoner, deriblant som Nelson Mandela mot Michael Caine som F.W. de Klerk i «Mandela and de Klerk» (1997) av Joseph Sargent.

«Mandela and de Klerk»

Sidney Poitier mottok i 2002 den såkalte Honorary Academy Award (æres-Oscar) for det mangeårige og viktige bidraget til amerikansk film. Særlig var hans bidrag på 1950-, 60- og 70-tallet av unik betydning, for hele filmindustrien og det amerikanske samfunnet, hvor hans betydning og inspirasjon har vært særlig avgjørende for kommende generasjoner av farge skuespillere i Hollywood. Samtidig vil han også huskes for å være en stødig skuespiller uavhengig av sitt opphav med en massiv og fengslende tilstedeværelse på skjermen eller lerretet – som både kunne skinne i biroller og mindre filmer, og være helt sentral i filmer som er blitt stående som klassikere. Der lever han for alltid.  


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s