Jean-Jacques Beineix er død (1946-2022)

Den franske filmskaperen Jean-Jacques Beineix er død som følge av et lengre sykeopphold. Han ble 75 år.

Beineix skulle gjennom 1980-tallet markere seg som en vital fransk filmskaper assosiert med filmbevegelsen typisk omtalt som «cinema du look», side om side med Luc Besson og Leos Carax som de tre mest prominente. Grovt forenklet betegnet «cinema du look» en filmskapelse som fremmet stil over substans med mindre fokus på tradisjonell fortellerkunst, og ditto stor prioritering på visuell filmformidling, ikke sjeldent sentrert til Paris med unge mennesker og tapt kjærlighet i de rastløse bildene.

Beineix spillefilmdebuterte som regissør i 1981 med «Diva» som høstet fem César-nominasjoner og umiddelbart plasserte Beineix på det franske filmkartet. Filmen brøt fundamentalt med den realistiske stemningen som i stor grad hadde kjennetegnet 70-tallet, og henga seg til en ytterst fargerik og melodisk stil som hadde en viss kommersiell suksess, dog uten å bli universet omfavnet. Gradvis har imidlertid «Diva» vokst i anseelse, fått retrospektiv anerkjennelse, selv om den i dag oftest trekkes frem som et kultfilmverk. I Speilet sin gjennomgang av de beste filmene fra 1980-tallet, ble «Diva» beskrevet slik:

Man må gjerne slåss litt med Jean-Jacques Beineix’ 80-tallseksperimenter. For den kompromissløse Cinéma du look-eksponenten nekter ubønnhørlig å strekke frem en hånd for å invitere deg inn i et konformt selskap. Fortellerkunsten og filmspråket smeltes sammen til et forunderlig univers av filmiske innfall, der estetikken rendyrkes over et uforutsigbart og drømmelogisk plott. Alt dette toppes i Beineix’ gjennomført stilistiske debutfilm «Diva». En film som umulig kan henges på en sjangerknagg, men som har et slags utgangspunkt i thrillerformatet. Beineix trekker imidlertid verket i alle mulige retninger underveis, og handlingen virker aller mest styrt av et ønske om å kle verket opp i lysende farger og skape stilistiske, glossy mis-en-scéne. Som når filmens mopedkjørende hovedfigur tar oss med ned i Paris’ metroløyper i en innovativ og fantastisk regissert mopedjaktscene.

Hans andre film, «The Moon in the Gutter» (1983) med Gérard Depardieu og Nastassja Kinski, ble en tydeligere fiasko, både i møte med publikum eller kritikere (trass Gullpalme-nominasjon i Cannes og fire César-nominasjoner) og nedturen skulle angivelig prege Beineix i lang tid.

Men nedturen varte likevel ikke veldig mange år. For i 1986 skulle Beineix lansere sitt klart mest anerkjente og «bejublede verk i form av «Betty Blue», som definitivt nådde frem til et bredere kinopublikum og fikk sågar Oscar-nominasjon for beste ikke-engelskspråklige film. «Betty Blue» ble først lansert med en spilletid på omlag to timer, inntil Beineix fikk utgitt sin director’s cut på hele 185 minutter, som senere også utgitt av The Criterion Collection (i 2019). Om «Betty Blue» opplagt føles som en Beineix-film i forlengelsen av filmskaperens tilhørighet til «cinema du look», er den tidvis mer tilgjengelig enn forløperne som et karakterutforskende portrett, som riktignok i andre halvdel skrider ut i et filmlandskap der kunstneriske tablåer og cinematiske, utforskende sidesprang blir mer dominerende. Filmens lekenhet og åpenhet som ofte uttrykkes i eksplisitte naken- og sexscener, har ofte blitt dens merkelapp og tiltrekningskraft.

Senere regisserte Beineix «Roselyne et les lions» (1989) før han på 90-tallet trakk seg tilbake fra den største scenen og jobbet med dokumentarfilmprosjekter i skyggen av det store lerretet. Han returnerte til spillefilmens verden i 2001 med «Mortel Transfert» som skulle bli hans siste film, uten å tilrive seg de store overskriftene. De siste årene uttrykte han seg kunstnerisk som forfatter fremfor som filmskaper.