Mektig fra debutant og gigant i «Pig»

Michael Sarnoskis håndverk er fantastisk. Med et gjennomgående kontrollert formspråk er det et formidabelt debutverk som leveres. «Pig» er balansert til nær perfeksjon, aldri fristet til overstilisering, men naturlig vakkert fotografisk skapt med grep som underbygger og aldri overskygger historiefortellingen.

Tittel: Pig (2021)
Regi: Michael Sarnoski

En debutant bak kamera og en gigant foran kamera. Begge leverer på høyt nivå i en film der tittelfiguren egentlig er fraværende – et fravær som ligger til grunn for den narrative utviklingen.

En tidligere fremragende kokk har slått seg til ro med en trøffelgris i Oregons villmark etter konas død. Der lever han et enkelt liv ved å selge trøffelhundens funn til en ung og urban innkjøper som reiser videre til sentrum av Portland for å forsyne restauranter med den eksklusive, underjordiske soppen.

Bakgrunnshistorien serveres ikke i klartekst, men kommer organisk som en del av filmens fortelling. Tidlig blir vi vitne til hvordan hovedpersonen, Robin Feld (Nicolas Cage), opplever at hans elskede og trofaste trøffelgris blir stjålet fra ham på brutalt vis. Hvem som står bak er uklart, men en handlekraftig Feld slår seg sammen med trøffelkjøperen og restaurantleverandøren Amir (spilt av Alex Wolff), det eneste mennesket Robin på dette livsstadiet er i kontakt med. Sammen setter de kursen mot sentrum og det urbane restaurantuniverset på ubønnhørlig jakt etter gjerningspersonene og trøffelgrisen. Her skal Feld komme i kontakt med miljøer og personer som vekker urovekkende minner fra fortiden. Kontrasten mellom hans nåværende liv og verdier synliggjøres av hans gradvis mer rufsete og blodige ytre etter hvert som filmen skrider frem, som skiller seg radikalt fra den verdenen han rømte fra og som han nå manøvrerer i på nytt.

Debutant Michael Sarnoski har både skrevet og regissert «Pig», delt inn i kapitler som bindes sammen av lyriske kvaliteter, men som samtidig er innpakket i et thrillerorientert formspråk. I bunn ligger altså en høyst alternativ kidnappingshistorie med brutalitet eller vold hengende i hver scene. Om premisset kan virke som et startsted for en filmhistorie vridd til det absurde, skal «Pig» ganske snart vise seg å være en inderlig fortalt historie med ulike lag av substans om sorgens uttrykk, og som dernest ringer inn menneskets behov for å ha noe å elske med genuin lidenskap.

Cages filmkarriere har utviklet seg i en tidvis bisarr, eller i hvert fall uberegnelig retning de senere årene, noe som har overskygget det faktum at han i sine beste øyeblikk er av sin generasjons ypperste. I «Pig» inntar han et uvanlig behersket spill innenfor rammene av å representere et slags utskudd av samfunnet, skrevet og spilt i en retning man kunne sett for seg Joaquin Phoenix portrettere til Oscar-nominasjon. Cage er på samme nivå, i en mektig levert tolkning av en person nærende på en uhåndterlig mengde sorg, men uttrykt med sjelfullhet og handlekraft som gjør ham fengslende å studere kontinuerlig i enhver uttrykt nyanse. Cages stille maktdemonstrasjon overskygger til en viss grad en dyktig Alex Wolff, som er de av karakterene med egentlig tydeligst karakterutvikling, i et sterkt og dynamisk samspill med Cage.

Michael Sarnoskis håndverk er fantastisk. Med et gjennomgående kontrollert formspråk er det et formidabelt debutverk som leveres. «Pig» er balansert til nær perfeksjon, aldri fristet til overstilisering, men naturlig vakkert fotografisk skapt med grep som underbygger og aldri overskygger historiefortellingen. En fortelling som på drøye 90 konsise minutter rekker å romme mye, som tidvis tillater seg å være morsom samtidig som den er et dystert hevndrama, et menneskeportrett og et samfunnsoppgjør. På et tidspunkt serveres også en fenomenal enkeltscene båret frem av en Nicolas Cage-monolog som avkler og dissekerer det pretensiøse matuniversets fasiliteter, presentert med dirrende perfeksjonert filmkraft.

At «Pig» samler alt dette inn i en helhetlig form på like over 90 minutter er i seg selv en sjeldenhet i kontemporær filmskapning. Det er tidlig på året, men det er vanskelig å se for seg at ikke «Pig» vil bli stående igjen som et virkelig betydningsfullt verk fra det norske kinoåret 2022. Og Michael Sarnoskis navn vil trolig være med oss i lang tid.