Topp 20: Jack Nicholson-filmer

Den største amerikanske skuespilleren fra sin generasjon, og kanskje den største noensinne. Jack Nicholson blir 85 år den 22. april 2022, og det føles som en fin anledning til å presentere en kortfattet liste over hans 20 aller beste filmprestasjoner.

Utvalget og rangeringen er gjort etter en kombinasjon av filmenes kvaliteter, Jack Nicholsons prestasjon og rollens størrelse/betydning for filmen — samt personlig smak.


1 The Shining (1980)

Ingen over. Ingen ved siden. Jack Nicholson som Jack Torrance er sannsynlig historiens mest ikoniske filmportrett. Og en helt fantastisk film, naturligvis.

2 The Passenger (1975)

Helt på høyden av karrieren tok Nicholson et uventet/spennende valg ved å spille i dette dempede og gåtefulle Antonioni-thrillerdramaet om en krigsjournalist på ytre og indre reise. Eksepsjonelt fengslende formidlet, både visuelt og i Nicholsons sammensatte tolkning.

3 Chinatown (1974)

Nicholson virket alltid skapt for film-noir, og under Polanskis regi leverer han selvsikkert som smart og sofistikert privatdetektiv, alt i et helstøpt neo-noir-filmunivers som Nicholson åpenlyst stortrives i.

4 One Flew Over the Cuckoo’s Nest (1975)

Nicholson spiller på et bredt register innenfor den realistiske settingen av en mentalinstitusjon i Milos Formans hovedverk. Portretteringen er uttalt flamboyant, full av emosjoner, men også nyanser i skapelsen av en kompleks hovedperson.

5 Five Easy Pieces (1970)

En tynnhåret Nicholson i starten av 30-årene kom rett fra «Easy Rider» til dette stadig undervurderte mesterverket skapt av Bob Rafelson i 1970. Som en betydelig del av «New Hollywood»-æraen, og med et generasjonstalent av en skuespiller i gjennombruddstiden, snakkes det fremdeles altfor lite om denne.

6 The Postman Always Rings Twice (1981)

Denne har jeg sett mange ganger (i motsetning til originalfilmen fra 40-tallet). Nicholson gnistrer i hett og erotisk ladet samspill med Jessica Lange i en dempet noir-estetikk dels skapt av Sven Nykvists fotoarbeid. Engasjerende fortalt av Rafelson, og sterkt spilt av Nicholson.

7 The Witches of Eastwick (1987)

George Miller har lagd et filmunivers som er bitende, vulgært og outrert med rom for Jack Nicholson å skinne som det forføreriske, djevelske og underholdende vesenet bare han kan være. Særlig er første halvdel fantastisk, mens Nicholson er det hele veien.

8 Terms of Endearment (1983)

James L. Brooks’ film er først og fremst usedvanlig velspilt, der Nicholson bidrar til den sømløse svingningen mellom det såre, triste og humørfylte. Dette er amerikansk melodrama på sitt ypperste, med en opplagt Jack Nicholson.

9 Batman (1989)

Tim Burtons «Batman» ble på mange måter smykket av Jack Nicholsons stjernedryssende innmarsj som The Joker. Nicholsons galskapsportretterende over-the-top-oppvisning som bad-guy er et herlig sirkus i seg selv, i en film som har mye annet å by på, men som de fleste likevel vil huske best for Nicholsons ikoniske Joker-portrett.

10 The Departed (2006)

Det første og eneste samarbeidet med Martin Scorsese kom først i 2006, hvor Nicholson er fullstendig elektrisk og scenestjelende i birollen som den djevelsk dekadente mafiabossen Frank Costello. Her går han definitivt over-the-top, men holdes samtidig akkurat tilstrekkelig nede av Scorsese i skapelsen av et dynamisk perfekt bidrag til helheten.

11 A Few Good Men (1992)

«You can’t handle the truth!», har gått inn i filmhistorien. Og hva kan egentlig gå galt når Nicholson utstyres med Aaron Sorkin-dialog og settes i vitneboksen i et Rob Reiner-regissert drama? Fint lite!

12 As Good As It Gets (1997)

Det var et stort øyeblikk å oppleve denne på kino, med Nicholson på sitt mest karismatiske; trippende gjennom en humoristisk anlagt filmfortelling brolagt av underholdende elementer omkring en tvangsnevrotisk og grinebitende hovedperson. Filmen ga Jack Nicholson hans siste Oscar-statuett (i seg selv et sterkt minneverdig øyeblikk).

13 About Schmidt (2002)

Nicholson viste for første gang en fullstendig blottleggende sårbarhet med et ærlig bilde av alderdom i Alexander Paynes humanistiske, fine road-movie. Ut av den delvis deprimerende tematikken, kommer likevel en oppløftende og underfundig dramakomedie. Mesterlig orkestrert av både Payne og Nicholson.

14 The Pledge (2001)

En velskapt thriller av Sean Penn som verken da eller i ettertid har fått nok oppmerksomhet, men hvor Nicholson er sterkt overbevisende i en nedtonet rolletolkning som en politimann på vei inn i pensjonistenes rekker, men som først må finne en kidnappet jente – og løse egne problemer.  

15 Easy Rider (1969)

Rollen er kanskje ikke stor, men den kunne ikke vært mer betydningsfull i kraft av å signalisere ankomsten til en ny amerikansk filmstjerne.

16 Carnal Knowledge (1971)

Det var etter å ha sett «Carnal Knowledge» i 1971 at filmkritiker Roger Ebert allerede omtalte Jack Nicholson som den mest interessante nye filmskuespilleren siden James Dean. Her er han i ung utgave sterkt deltagende i den konsentrerte og sterke skildringen av seksuelle relasjoner og avhengighet i Mike Nichols’ regi.

17 Reds (1981)

I Warren Beattys politiske storverk «Reds» kanaliserer Nicholson presist en form for intellektuell kraft i en dempet tolkning av dramatikeren Eugene O’Neill. Til tross for den beherskede rolletolkningen, er Nicholson fortsatt av de mest fremtredende elementene i «Reds».

18 The Last Detail (1973)

Nicholson takket angivelig nei til «The Sting» for å gjøre dramakomedien «The Last Detail», som var skrevet av hans gode venn Robert Towne (manusforfatteren av «Chinatown») med regi av Hal Ashby. Det er et tidstypisk og tidløst filmportrett; mer som en rik karakter- og miljøskildring enn en historiefortelling, med rom for en ung og fremoverlent Nicholson å skinne.

19 Wolf (1994)

Det er mildt sagt frydefullt å se Jack Nicholson utfolde seg som varulv i den realistiske settingen av forlagsbransjen i New York, og det er like tydelig at Nicholson hadde stor glede i å spille denne rollen for Mike Nichols. Jeg ble helt bergtatt av første møte med «Wolf» på 90-tallet, mye på grunn av hva Nicholson gjør ut av det.

20 Prizzi’s Honor (1985)

Nicholson spiller en profesjonell leiemorder i en gangsterfamilie som forelsker seg i en kvinne som også viser seg å være leiemorder, spilt av Kathleen Turner. John Hustons film er stødig uten å være spektakulær på noe vis, men bak en overdreven aksent leverer likevel Nicholson klassisk og forholdsvis avmålt skuespillerkunst.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s