Topp 10: David Cronenberg-filmer

Én av årets store filmbegivenheter er den erfarne mesterregissøren David Cronenbergs tilbakekomst på den internasjonale filmscenen med «Crimes of the Future» som snart er klar for verdenspremiere i Cannes. Samtidig er Cronenberg i skrivende stund aktuell på norsk jord etter at filmmagasinet Montages sørger for at det omdiskuterte storverket «Crash» endelig får sine kinovisninger i Oslo etter at den ble nektet satt opp på 90-tallet. Foreløpig er det satt opp to spesialvisninger av en nyrestaurert utgave i Oslo, mens filmen også vil bli vist på Cinematek i andre byer.

Denne gledelige aktualiteten benyttes her på Speilet til å presentere en toppliste over de 10 beste filmene av David Cronenberg! (PS! Listen er altså basert på filmene utgitt før «Crimes of the Future» i 2022)

---

1 VIDEODROME (1983)

Med velskapte «Scanners» i bagasjen hadde David Cronenberg skutt frem som en filmskaper klar for å innta en større scene, og valget falt på et prosjekt med en konseptuell idé skreddersydd for kanadierens interessefelt – nå med et større budsjett til disposisjon. Ikke dermed sagt at hans første store Hollywood-produksjon skulle bli en noe annet enn et nytt kompromissløst Cronenberg-verk. «Videodrome» foregår nemlig i det cronenbergske skjæringspunktet av grotesk kroppsskrekk og bisarre iscenesettelser over den moderne teknologiens mørke kraft over mennesket.

James Woods spiller sjef for en mindre tv-stasjon på intens jakt etter nye sjokkartede konsepter for å maksimere seerpotensialet. På denne jakten kommer han over en piratkopiert tv-produksjon som tilsynelatende viser autentisk vold og tortur, en såkalt snuff-film. Oppildnet over innholdet, fører fjernsynseksponeringen ham til en surrealistisk tilstand av marerittaktige hallusinasjoner, der Cronenberg vrir frem surrealistiske sekvenser gjennom imponerende bruk av spesialeffekter for å fremkalle forstyrrende og mesterlige body horror-øyeblikk av ikonisk kraft. Det meste ved «Videodrome» føles forut for sin tid, men filmens kryptiske og bisarre linjer gjorde den ikke til egnet mat for bredden av det kinobesøkende publikum på 80-tallet. I retrospekt kan det derimot virke som et profetisk filmverk, som i tillegg har en skarp og medrivende historiefortellende kraft like mye som den er atmosfærisk rik. Audiovisuelt er det visjonært og mettet – fullstendig tidløs, fullstendig mesterlig.

2 CRASH (1996)‘

Selve premisset i form av fetisjistisk opphisselse i møte med bilulykker, skaper et ubehag som forsterkes av Cronenbergs kalde håndtering av tematikken i den mesterlige og omdiskuterte «Crash». Det er en hypnotiserende kraft i symbiosen av bildene, formgrepene og tematikken som veves sammen på klinisk vis innenfor Cronenbergs utfordrende og kompromissløse visjon. «Crash» fremstår som kulminasjonen av den kanadiske filmskaperens virke –med tråder viklet mot en filmografi skapt av et gjentagende søkelys på den moderne teknologiens innvirkning på menneskelige relasjoner, med behov for normovertredelser, ofte seksuelle, i en stadig mer følelsesløs tilværelse. Det er i det hele tatt som om den 70-tallsutgitte romanen skrevet av JG Ballard hele tiden har vært skrevet for Cronenberg å utforske innen filmmediets rammer.

Men selv etter Cronenbergs standard, er «Crash» uvanlig nådeløs i hvor eksplisitt og konfronterende den er. Fra den umiddelbare presentasjonen av forstyrrende scenarier med sexscener omkring alvorlige bilulykker, smeltes sex og maskineri sammen på en filmatisk grenseoverskridende måte som opplagt ikke er for alle å ta del i. For oss andre kjennes det derimot på kroppen at «Crash» er filmen der Cronenberg treffer klimaks i sitt kunstneriske prosjekt i portretteringen av seksualitet og teknologi. Den minimalistiske innrammingen bidrar også til en tidløshet – en tidløshet som også har gjenklang i hvordan moderne teknologi neppe har sluttet å forstyrre menneskets seksuelle og emosjonelle relasjoner siden 90-tallet.

3 THE FLY (1986)

«Be afraid. Be very afraid», sier Gena Davis’ karakter på et tidspunkt, som et forvarsel til publikum. For derfra og ut skifter «The Fly» fasong fra å være antydende og psykologisk til å bli fullblods, grafisk body horror.

«The Fly» står igjen som David Cronenbergs mest sette og anerkjente verk i global målestokk. Og som et tydelig produkt av kanadierens suksessfulle, produktive og kreative storhetstid på 80-tallet, er det en velegnet inngangsport eller oppsummering av Cronenbergs virke som auteur.

Filmen kan grovsorteres i tre: Første del vies et konvensjonelt romantisk møte som er sjarmerende iscenesatt på cheesy 80-tallsvis. Midtpartiet er det absolutt mest spennende; hendelsene som skyter fart idet oppfinnelsen og eksperimentet materialiseres, og hvordan Jeff Goldblum med hud og hår går inn i rollen som eksentrisk vitenskapsmann og utvikles fysisk og psykisk underveis (Dette er utvilsomt Goldblums karrierehøydepunkt). Men det er først i siste akt at det alarmerende, underliggende ubehaget fra de to første aktene, eksploderer i eksplisitt morbiditet og skrekkelige over-the-top-episoder. Det begynner med et knippe utrolige body horror-sekvenser med avriving av fingernegler, uttrekking av tenner, håndledd som rives av etc., før det siste kvarteret tipper over i Alien-territorium når fusjonen av mennesket og fluen fullbyrdes, til imponerende spesialeffektbruk og Oscar-vinnende make-up. Gjennom 95 minutter setter Cronenberg opp denne utrolige reisen med ekstreme virkemidler, men ikke uten hjerte eller intellekt. Historiefortellingen er uhyre effektiv, men Cronenberg viser underveis stor følelse for karakterene, som også er en undervurdert faktor bak filmens suksess. «The Fly» er stor, og tidløs, underholdning.

4 DEAD RINGERS (1988)

David Cronenberg går menneskets forfall ansikt til ansikt i «Dead Ringers». Det er historien om det særegne, eneggede tvillingparet, Beverly og Elliot Mantle, begge portrettert av Jeremy Irons. Åpningsscenen (som følger etter en nydelig tittelsekvens akkompagnert av Howard Shores mystisk-pompøse musikk) gir oss en faretruende pekepinn fra hovedpersonenes barndom: En forunderlig dialog mellom tvillingbrødrene, som begge allerede virker fanget i sin egen verden – om hvordan mennesker må ha sex fordi vi ikke lever under vann, slik som fiskene. Få minutter senere, i neste scene, ser vi de to brødrene sluttføre legestudiene. Deretter, i neste scene, lander vi i filmens nåtid, der Beverly og Elliot er etablert som gynekologer med egen klinikk, med spesialiseringsfelt på kvinners fruktbarhet.

Jeremy Irons gnistrer både alene og i «samspill» med seg selv. Til tross for tydelig fravikende karaktertrekk mellom de to som gir Irons mye å spille på, er dobbeltrollen i seg selv en krevende øvelse som løses til perfeksjon – også i et imponerende foto- og redigeringsarbeid. Geneviéve Bujold er tvillingenes kvinnelige motstykke, som også forfører kamera med klassisk eleganse og sensuell tilstedeværelse. Men Cronenberg slipper aldri kamera for tett på. Perspektivet er observerende og distansert, slik at filmspråk og tematikk tydeliggjøres. Her er David Cronenberg på kjent territorium, der han igjen problematiserer spørsmålet om menneskelig identitet, satt til ekstreme kontekster. Og det er grøssende godt gjort i en av den kanadiske mesterens ypperste verk.

5 THE DEAD ZONE (1983)

Vurdert som en del av Cronenbergs filmografi, avviker «The Dead Zone» noe fra de smalere og enda mer foruroligende undergrunnsskapte horrorfilmene kanadieren ble kjent for på 70- og tidlig 80-tallet. Likevel ligger det et mørkt og spennende filmisk uttrykk innbakt i «The Dead Zone», som åpnes til et mer rendyrket thrillerlandskap forent med en fortellerkunst som trigger en mørk og fengslende mystikk. Samtidig bevares mye av det «cronenbergske», selv om «The Dead Zone» markerte et skille ved at han for første gang ikke selv skrev manus til egen film.

Derimot er «The Dead Zone» for meg av de fire-fem beste Stephen King-adaptasjonene som er gjort. Bokas mer episodiske struktur er omdannet til et konsentrert perspektiv på Johnny Smith – som her gjøres til en av Cronenbergs klart sterkeste figurer på film – i et gnistrende spill av Christopher Walken (i samspill med en undervurdert Marin Sheen som er uhyre effektiv i en rolle av dempet pur ondskap). Med et intenst blikk blandet med tristhet og frykt i ansiktet, gir Walken den viktige fornemmelsen av å tilhøre et realistisk univers som forsterker effekten av de urealistiske handlingene. Den helt ekstraordinært sterke rolleprestasjonen, blandet av patos og sårbarhet, bidrar til at «The Dead Zone» både føles som en hjerteskjærende historie og en film som er gjennomsyret av suspense – helt frem til et fryktelig sterkt iscenesatt crescendo mot slutten.

6 A HISTORY OF VIOLENCE (2005) og EASTERN PROMISES (2007)  

Delt plassering, men likevel med «A History of Violence» et hestehode foran.

Til typisk å bli omtalt som David Cronenbergs kanskje mest tilgjengelige verk (til da i karrieren), er «A History of Violence» fremdeles et vitnesbyrd om en kompromissløs filmkunstner i aksjon.

Åpningen er alene en demonstrasjon i behersket filmkunst. Det er en filmskapelse som både er dempet og samtidig virtuous, og den umiddelbare tegningen er at vi befinner oss i et miljø av vold og menneskelig ondskap som uanmeldt kan eksplodere. Særlig er filmens første halvdel briljant, hvor Viggo Mortensen er den tilsynelatende uskyldige mønsterborgeren som bevitner og griper reddende inn i en grov voldsepisode. Gradvis avdekkes imidlertid en annen virkelighet, og denne fasen av filmen er perfeksjonert formidlet med atmosfærisk, sitrende nervøsitet og undertrykt spenning. Siste del er mer konvensjonell, men historiefortellingen er hele tiden sterkt engasjerende.

«Eastern Promises» knytter seg på flere måter tett til «A History of Violence» som kom to år i forveien. Blant annet skulle Viggo Mortensen returnere som hovedrolleinnehaver – denne gang opererende i et beinhardt russisk mafiamiljø i Londons mørke gangsterunderverden. Mortensens rufsete uttrykk som likevel undertrykker en sårbarhet, kler subtiliteten Cronenberg sikter mot i en ny portrettering av menneskelig råskap – enda mer usminket, brutal og realistisk enn i tegneserieadaptasjonen «A History of Violence».

Med «Eastern Promises» skulle altså Cronenberg i enda sterkere grad feste seg til mer konvensjonelle knagger på et sent tidspunkt i karrieren. Men tilgjengelighet gjør overhodet ikke Cronenberg til en irrelevant filmskaper. Bare den basale egenskapen som er å konstruere effektive og medrivende historiefortellinger på godt under to timer, er en kunstform få kontemporære filmskapere mestrer, selv av betydelig mindre komplekse materialer. Den konsentrerte historiefortellende formen er alene en undervurdert kvalitet og viktig suksesskriterium for «Eastern Promises».

7 MAPS TO THE STARS (2014)

David Cronenbergs første virkelige mesterverk siden «A History of Violence» (2005) er en glinsende, intrikat og bekmørk Hollywood-satire, som vekker fordelaktige assosiasjoner til David Lynchs «Mulholland Dr.» (2001) og med forgreininger til Cronenbergs tidligere filmer. Samtidig ligger det en original, skyhøy underholdningsverdi i det forstyrrende skråblikket som kastes over en karikert hollywoodsk selvforherligelse.

«Maps to the Stars» er tidvis bitende morsomt skrevet og spilt, der det er særlig vanskelig å komme utenom Julianne Moore i en særdeles spennende og dristig kvinnerolle. «Maps to the Stars» bare fortsetter å vokse.

8 SCANNERS (1981)

Bak ikoniske bilder av eksploderende hoder finnes flere og mer subtile kvaliteter enn sjokkeffekten i David Cronenbergs karrieredefinerende «Scanners».

Kanadierens kjente tilnærming i utforskningen av menneskepsykens mørke irrganger i et tenkt, men ikke utenkelig teknologisk (og her medisinsk) samfunn, er igjen bakteppe for en ekstrem kunstøvelse. Men Cronenbergs brede penselstrøk av ildrødhet uttrykkes like mye i det atmosfæriske formspråket som i øyeblikkene av grotesk blodsutgytelse. «Scanners» er en ettertenksomt fortalt filosofisk sci-fi-thriller som konstant utfordrer og fascinerer publikum, tidvis sjokkerer, og er filmen som for alvor sementerte David Cronenberg som den grenseløst smarte og kreative filmskaperen han fremdeles er.

9 THE BROOD (1979)

Et ekteskap i oppløsning er i den historiefortellende bakgrunnen for denne tidlige psykologiske Cronenberg-skrekkfilmen, inspirert av hendelser fra filmskaperens eget privatliv (og «Kramer vs. Kramer»!). På dette stadiet i karrieren var det som de mest mørke og urovekkende motivene var enda mer sentrale for Cronenberg i form av tydelige sjokkeffekter. På samme tid var filmspråket naturlig mindre finslipt og raffinert, og den drivende dramaturgien ikke like effektivt formulert som i senere Cronenberg-thrillere.

Men så skifter også «The Brood» underveis fasong fra å holde seg i et thrillerlignende spor til å kjøre fullstendig mot skrekkfilmens villeste natur. Uansett kan ikke Cronenberg arresteres på den energiske formidlingen og skapelsen av stemningsfull skrekkfilmkvalitet langt forbi gjennomsnittet, og i leveransen av et meget minneverdig klimaks. Dessuten var det herfra at Cronenberg startet og utviklet det kunstneriske og svært sentrale samarbeidet med komponist Howard Shore.

10 eXistenZ (1999)

I det sagnomsuste filmåret 1999 er det lett å glemme at David Cronenberg lanserte «eXistenZ», en film som var hans første filmatisering av eget manus siden «Videodrome». Det var også hans første film på tre år siden «Crash», og endelig kunne man altså oppleve en ny Cronenberg-film på kino – også i Oslo.

I en nær-futuristisk setting foregår «eXistenZ» i og rundt en innovativ «virtual reality»-spillopplevelse. Skillet mellom spill og virkelighet viskes ut i et filmverk som høster av flere tidlige Cronenberg-motiver og temaer, og særlig mesterverket «Videodrome». Spesialeffektene er velskapt innenfor en liten og intim film som gir rom for Jennifer Jason Leigh og Jude Law å utmerke seg, samtidig som Cronenberg stadig viser seg uredd for ukonvensjonelle grep i den visuelle fremstillingen – her mest på detaljnivå. Som teknologisk thriller av 90-tallet kunne «eXistenZ» selvsagt aldri måle krefter med «The Matrix» som ble lansert samme år, men følelsen av å se noe i 1999 som umiddelbart føltes som en kommende kultfilm av betydning, var påfallende. Og det er akkurat det «eXistenZ» er blitt.