En hyllest til Jean-Louis Trintignant

«The Conformist» (1970)

En av de virkelig store, en ruvende skikkelse i europeisk film gjennom flere tiår, den legendariske franske skuespilleren Jean-Louis Trintignant har etter 91 år gått ut av tiden. Det var hans kone, Marianne Hoepfner Trintignant, som fredag kunngjorde den triste nyheten.

Fra 1950-tallet og helt frem til et stykke inn på 2000-tallet, medvirket han i og beriket nærmere 150 spillefilmer med sin helt særegne, dempede skuespillerkraft. Han hadde kanskje ikke den umiddelbare karismaen som ble utnyttet på stjernestatusdyrkende vis av samtidige franske filmstorheter som Jean-Paul Belmondo, Alain Delon eller Gérard Depardieu. Men Jean-Louis Trintignant kunne tilby noe helt annet – en soliditet som de andre ikke kunne skilte med. Et mer alminnelig ytre. Og bak skuespillet lå åpenlyst aldri et ønske om å velge filmer eller roller for egen stjernefremhevelse. Snarere antyder filmografien et sterkere ønske om å jobbe med dyktige filmskapere og prosjekter med mulighet for å skape karakterer med subtile tolkninger. En subtilitet kjennetegnet av diskré sjarm kombinert med intelligens og dybde – som en annen karismatisk form. Mindre umiddelbar, men mer mystisk, forlokkende og varig.

«Endelig søndag» (1983)

Trintignant er på sitt vis assosiert med de franske nybølgefilmene fra 1960-tallet, men det var for eksempel først i 1983 han spilte i en Francois Truffaut-film som attpåtil var nybølgemesterens svanesang, «Endelig søndag» («Confidentially Yours»), som ærlig talt var en smått haltende Hitchcock-inspirert komediethriller. Han jobbet også med Eric Rohmer én gang, på «Min natt med Maud» i 1968. Samme år gjorde han sin eneste film med en tredje nybølgemester, Claude Chabrol, i den fremragende psykologiske thrilleren «Les biches» mot Stephane Audran (som var Trintignants første kone, men som på dette tidspunktet var gift med nettopp Chabrol).

Men la oss spole tilbake til 1956 som det egentlige startpunktet, da Trintignant fikk en større rolle i Roger Vadims debutfilm «And God Created Woman», filmen som gjorde Brigitte Bardot til internasjonal storstjerne og seksuelt frigjøringssymbol. Trintignant utviklet selv følelser for Bardot under innspillingen, noe som gjorde at relasjonen til Audran ble brutt. Roger Vadim, som på samme tidspunkt selv var gift med Bardot, jobbet likevel videre med Jean-Louis Trintignant som fikk en birolle i skyggen av Jeanne Moreau og Gérard Philipe få år senere i «Dangerous Liaisons».

«And God Created Woman» (1956)

Etter dette, og før Trintignant skulle få sitt virkelige gjennombrudd, var det imidlertid i Italia at den franske skuespilleren først følte seg frem på veien mot kommende storhet. På denne tiden var ofte utenlandske skuespillere å oppleve i dubbet versjon på italiensk, hvor Trintignant ofte ble benyttet. Fra 1959 føles det særlig viktig å benytte anledningen til å løfte frem det fremragende romantiske dramaet «Hektisk sommer» av Valerio Zurlini med en strålende Trintignant, mens han i 1962 doblet standarden i form av ledende bidrag til den fantastisk underholdende pop-filmen «Il sorpasso» av Dino Risi, samt den politiske dramathrilleren «Le combat dans l’île» av Alain Cavalier (og nybølge-fremtredende Louis Malle) i samspill med Romy Schneider.

Hektisk sommer (1959)

I omtrent samme periode ble Trintignant plukket opp av den greske mesterregissøren Costa-Gavras til hans debutverk, den anerkjente spenningsfilmen «The Sleeping Cars Murders». Og noen år senere skulle han returnere til Costa-Gavras for å medvirke i hans hovedverk, «Z» (1969), i rollen som grå byråkrat der den franske skuespillerens karakteristiske egenskaper kom frem i form av en dempet, men fortsatt kraftfull rolleskapelse. Det som tidvis er blitt franskmannen signatur; å gjøre seg bemerket på en ubemerket måte i tilsynelatende uspektakulært skrevne roller.

«Z» (1969)

Det var likevel i hjemlandet, Frankrike, at Jean-Louis Trintignant noen år forut for «Z» skulle få sitt virkelig store gjennombrudd. Det inntraff med «Un homme et une femme» («En mann og en kvinne») i regi av Claude Lelouch, som i 1966 ble en formidabel kunstnerisk og kommersiell suksess. Som Gullpalmevinner og med to Oscar-nominasjoner, markerte verket også et essensielt gjennombrudd for fransk film i USA. I «Un homme et une femme» spilte Trintignant en racerbilsjåfør med troverdighet bak rattet, da skuespilleren også hadde erfaring som konkurransekjørende sjåfør i racermiljøet og som nevø av den tidligere Grand Prix-vinnende racersjåfør. Trintignant var også med i oppfølgerne, «A Man and a Woman: 20 Years Later» (1986) og «The Best Years of a Life» (2019), der sistnevnte skulle bli hans endelige film.

«Un homme et une femme» (1966)

Mye er allerede nevnt, men enda mer gjenstår å trekke frem av fremragende prestasjoner og filmer hvor Trintignants magnetiske tilstedeværelse har vært viktig. Ingen kan imidlertid måle seg med det anti-fascistiske mesterverket «The Conformist» (1970) av Bernardo Bertolucci, en film som Trintignant selv med rette har trukket frem som sin aller beste. I rollen som undertrykt og seksuelt forvirret opportunist som ender opp som leiemorder for Mussolini-regimet i 1930-tallets Italia, gjør han i denne filmentusiastens øyne en av de fineste rolleprestasjonene av sin tid i en av de fineste filmene som noen gang er skapt.

I Italia, to år før «The Conformist», kommer man heller ikke forbi western-mesterstykket «The Great Silence» av Sergio Corbucci (filmen som tegnet til avgjørende inspirasjon for Tarantinos «The Hateful Eight»). I en mektig filmatisk innramming av vill natur, er Trintignant en personifisering av stille mystikk i rollen som Silenzio i kamp mot den psykopatiske dusjørjegeren spilt av überkarismatiske Klaus Kinski.

«The Great Silence» (1968)

I rekken av store filmskapere Trintignant søkte samarbeid med, eller som selv trakk seg mot franskmannens sublime skuespillerkunst, finner vi også italienske Ettore Scola som fant plass til Trintignant i den stjernespekkede «La terrazza» i 1980 og som på nytt inviterte ham til det historiske dramaet «Natten i Varennes».

Litt under radaren for mainstream-blikket, hadde også Trintignant et fengslende kunstnerisk samarbeid med den franske avant-garde-filmkunsteren Alain Robbe-Grillet på en rekke filmer fra 1960- og 70-årene, deriblant «Trans-Europ-Express» (1966) og «Glissements progressifs du plaisir» (1974). Ufortjent lite oppmerksomhet er også viet både skuespillerprestasjonen og filmverket «Eaux profondes» for undervurderte Michel Deville i 1981, der Trintignant gjorde en lysende opptreden i en eggende psykologisk-erotisk thriller mot Isabelle Huppert. I lys av årets nyinnspilling av samme opphavsmateriale ved Adrian Lyne-comebacket «Deep Water», er det å håpe «Eaux profondes» kan oppleve en fortjent renessanse. Trintignant hadde også noen år i forveien varmet opp relasjonen med Delville i «Le mouton enragé» (1974).

«Eaux profondes» (1981)

På 70-tallet, like etter suksessen med «The Conformist», forsøkte Trintignant seg også som regissør i den lite sette «A Full Day’s Work» som etter sigende skal være en småabsurd sjangerblandende krim/komedie av ujevn kvalitet, før han avsluttet den korte regissørkarrieren allerede med film nummer to som var den enda mer perifere komedien «Le maître nageur» i 1979.

Jean-Louis Trintignant hadde aldri noen vesentlig engelskspråklig filmkarriere, men trengte det heller ikke. Et unntak i filmografien er i så måte den habile Roger Spottiswoode-filmen «Under Fire» fra 1983. Som birolleinnehaver i skyggen av Gene Hackman, Ed Harris og Nick Nolte gjorde Trintignant en stødig opptreden i et velgjort journalistisk spenningsdrama satt til revolusjonen i Nicaragua i 1979.

«Rød» (1994)

Med økende alder uteble de mest intrikate rollene og filmene utover 1980- og 90-tallet. Men den sterkt bevegende tolkningen som pensjonert dommer i det ubestridelige mesterverket «Rød» av Krzysztof Kieslowski i «1994», med Irene Jacob i hovedrollen, er høydepunkt sterkt nok for et helt tiår.

Etter hvert skulle Jean-Louis Trintignant trekke seg stille tilbake, og var gjennom mange år fraværende fra filmscenen inntil Michael Haneke lokket ham ut av pensjonisttilværelsen for å gjøre «Amour» i 2012. Resultatet ble som kjent en mesterlig film, der Trintignants rolleprestasjon i samspill med Emmanuelle Riva – som aldrende mann og omsorgsperson for sin syke kone i livets siste fase – vil bli stående igjen som noe av det mest formidable han noen gang gjorde. Haneke skulle også på nytt klare å overbevise Trintignant om å gjøre enda en film, som ble «Happy End», med Isabelle Huppert, i 2017.

«Amour» (2012)

Det er vanskelig å beskrive. Men det virket aldri som Jean-Louis Trintignant egentlig anstrengte seg. Han gjorde seg tilsynelatende ikke spektakulær foran kamera. Han var en skuespillerstjerne uten interesse for stjernelivet, men med nese for egnede roller og potente prosjekter. Og han hadde blikket, en stille og magnetisk aura med en iboende personlighet og følelser som kom frem i det ofte subtile spillet. Det er bare noen få som «har det», og Jean-Louis Trintignant «hadde det» mer enn de aller fleste.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s