1982: Still of the Night

Filmen unngår å virke overlesset – den muskuløse kraften i foto, klipp og regi fungerer stilistisk, men fyller også effektivt funksjon for å skape driv i historien. «Still of the Night» er både rytmisk og velartikulert som spenningsfilm, og i tillegg behagelig – på grensen til sensuell – å hvile øynene på.

Tittel: Still of the Night (1982)
Regi: Robert Benton

Meryl Streep er sitert flere steder på at hun anser «Still of the Night» som sin svakeste film. Jeg kunne knapt være mer uenig. «Still of the Night» er blant de absolutt beste og mest interessante filmene Meryl Streep har medvirket i, uten at det nødvendigvis primært skyldes hennes portrett som forførende blondine og potensiell femme fatale (selv om Benton skrev rollen spesifikt for henne, etter at de jobbet sammen på suksessfulle «Kramer vs. Kramer»). Rolletolkningen er besnærende og elegant, men likevel ikke så gnistrende eller fulladet av mystikk og sensualitet som den kunne ha vært. Hun er ingen Kim Novak fra «Vertigo», som tydelig er det landskapet regissør Robert Benton sikter mot.

«Still of the Night» utkom for øvrig noenlunde samtidig som Brian De Palmas «Dressed to Kill», som i sin tid (grovt feilaktig) av mange ble avskrevet som et stykke uinteressant Hitchcock-plagiat. Brenton er imidlertid, om mulig, enda tydeligere i plantingen av utallige Hitchcock-referanser. Og selv om filmen ikke er helt på samme nivå som «Dressed to Kill», er det på ingen måter slik at «Still of the Night» reduseres til en finurlig pastisj.

Plottet omhandler en psykiater – spilt av Roy Schreider – som vikles inn i en drapsgåte etter at han blir oppsøkt av elskerinnen til en avdød mann han hadde som pasient. Heller ikke det er veldig ulikt «Dressed to Kill», og ideen bygger også klart på Hitchcocks mange filmer om den tilfeldige mannen som må bevise egen uskyld samtidig som han utsettes for stor fare.

Benton har ikke finessen og kreativiteten som gjennomsyrer De Palma eller Hitchcocks arbeider når det kommer til kameraføring og evne til å skape intensitet og rivende spenningsmotiver. Men det foregår veldig mye inspirert filmarbeid her. Blant annet en scene i en auksjonshall, inspirert av «North by Northwest», som virkelig lukter på referansepunktenes skyhøye nivå når det kommer til å iscenesette en lang og effektiv spenningssekvens. Det fargetunge og mettede fotoarbeidet til Nestor Almendros, som bader i rødt og blått, er også fremragende – og den legendariske fotografen som jobbet tett med kapasiteter som Eric Rohmer, Francois Truffaut og Terrence Malick har faktisk fremhevet nettopp «Still of the Night» som sin personlige favoritt.

Filmen unngår å virke overlesset – den muskuløse kraften i foto, klipp og regi fungerer stilistisk, men fyller også effektivt funksjon for å skape driv i historien. «Still of the Night» er både rytmisk og velartikulert som spenningsfilm, og i tillegg behagelig – på grensen til sensuell – å hvile øynene på.