Strømmetipset: «Hektisk sommer»

«Strømmetipset» er beskrivende i seg selv — en spalte med jevnlige tips til filmer, eventuelt tv-serier, som der og da er tilgjengelig et sted i strømmejungelen og fortjener din oppmerksomhet.


Hva: Hektisk sommer (Originaltittel: Estate violenta, engelsk tittel: Violent Summer)
Hvem: Av Valerio Zurlini. Med Jean-Louis Trintignant og Eleonora Rossi Drago.
Hvor: Netflix
Hvorfor: Fordi Jean-Lous Trintignant er lysende i et magnetisk og billedlig vakkert kjærlighetsdrama signert Valerio Zurlini. Dette er virkelig en oppdagelse i strømmefilmfloraen.

Det er sommeren 1943. Den mest dramatiske sommeren i Italia forrige århundre – med krig, Mussolinis avsettelse og fascismens fall som bakteppe for Valerio Zurlinos grandiose kjærlighetsskildring. «Violent Summer» er en lidenskapelig fortalt skildring av lidenskap mellom kvinne og mann over noen hektiske og skjebnesvangre sommeruker i 1943.

De utenforliggende politiske omveltningene og krigens nærhet berører i stor grad kjærlighetsdramaet, men Zurlinis film viser også den tidløse og universelle kraften i kjærligheten.

I en filmatisk imponerende åpning treffer vi den unge og tilsynelatende bekymringsfrie Carlo på stranden med en gruppe venner. Idyllen blir så avbrutt når et tysk jagerfly flyr lavt over stranda og skaper panikk. Hendelsen illustrerer hvordan filmen kun glimtvis lar krigens handlinger gi en uvarslet og direkte påvirkning på hverdagslivet som skildres, der krigshandlingene ellers som oftest formidles i bakgrunn via typisk radiosendinger. Tilbake på stranda oppdager Carlo et redselsfullt barn og løfter henne opp, og det er da han for første gang møter Roberta. Jentas mor er en ung enke i begynnelsen av 30-årene, og de umiddelbare blikkene signaliserer et skjebnebestemt møte.

Men der han er en bortskjemt ung mann av en fascistfar som har snudd seg unna militærtjeneste for å leve livet med jevngamle, er hun enke etter en krigshelt og tilhørende en antifascistisk og intellektuell familie som yter motstand mot hennes nye romantiske tiltrekning. Det er dermed to melodramatiske konflikter som blir drivende for filmen, nemlig sosial status og krig. Ikke nødvendigvis et veldig originalt premiss for en kjærlighetsskildring, men heldigvis besitter filmen nok av særegne kvaliteter til å skille seg ut.

Det er selveste Jean-Lous Trintignant, en av sin generasjons fremste skuespillere (på verdensbasis), som portretterer Carlo i det hengivne samspillet med Eleonora Rosse-Dragos hovne skjønnhet. De to virker å ha en slags magnetisk forbindelse som er til å tro fullt på. Zurlini spiller på denne kvaliteten gjennom en sober og sensuell tone i iakttagelser av blikk og berøringer, uten å være i nærheten å bli seksuell. Særlig er filmens første halvdel glitrende i måten Zurlini tålmodig bygger opp romansen ved å fremheve det kjemiske og organiske i utviklingen av et forhold, uten å ty til konvensjoner i form av konstruerte konflikter eller klimaks. I andre halvdel mistes kanskje noe av grepet rundt de episodiske kvalitetene til fordel for mer konvensjonelle grep og helheten formes sakte som en mer tradisjonell kjærlighetsskildring. Om historiefortellingen etter hvert justeres med elementer i en retning av klassisk italiensk melodrama, er filmarbeidet imidlertid hele tiden vitalt og spennende for øyet. Tino Santonis fotoarbeid må løftes frem. Særlig de nattlige bildene, bruk av lys og skygge som effekt utnyttes til lekende og melankolsk virkning.

Det er de mange uforglemmelige bildene like mye som det hypnotiske kjærlighetsspillet mellom hovedpersonene som huskes best fra «Violent Summer».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s