James Caan er død (1940-2022)

Det var på skuespillerens offisielle twitter-konto at dødsfallet ble annonsert. James Caan ble 82 år gammel.

Med bakgrunn fra Bronx, som sønn av tysk-jødiske immigranter, virket James Caan tidlig skapt for å spille de tøffe, sportslige eller hardføre karakterene som karrieren hans i stor grad skulle defineres av.

Og det vil være kunstig ikke å fremheve hans eksplosive rolleprestasjon som temperamentsfulle Sonny Corleone i Francis Ford Coppolas episke mesterverk «Gudfaren» som et selvsagt høydepunkt. I et verk fulladet med prestasjoner av uutslettelige inntrykk, er Caans rolletolkning én av disse – og ga ham karrierens eneste Oscar-nominasjon.

Men Caans filmografi rommer også andre særdeles sterke meritter. Før «Gudfaren» hadde han bemerket seg for nettopp Coppola i hans lite sette «The Rain People» fra 1968, men var allerede da etablert som up-and-coming skuespiller etter å ha vært på rollelisten i Robert Altmans «Countdown», og på «Red Line 7000» og «El Dorado» av selveste Howard Hawks.

På siden av skuespillerkarrieren levde imidlertid Caan et angivelig tøft liv, noe som på et vis harmonerte med det fysiske ytre og en del av rollevalgene han valgte. Privat giftet og skilte seg en håndfull ganger, og levde i perioder et turbulent liv på kanten av lovligheter preget av narkotikaavhengighet. Det hindret ham likevel ikke i å medvirke sterkt til flere solide filmverk utover 70- og 80-årene, hvor det er naturlig å fremheve «The Gambler» (1974) av Karel Reisz og «The Killer Elite» av Sam Peckinpah og ikke minst det hardbarkede krim-mesterverket «Thief» av Michael Mann. Han var også én av mange stjerner som bidro til Richard Attenboroughs krigsfilm «A Bridge Too Far» i 1977.

I 1980 forsøkte han seg for første og siste gang som regissør med dramaet «Hide in Plain Sight», og plasserte seg selv i hovedrollen. Filmen fikk blandet mottakelse.

Det var mange skjær i sjøen for Caan utover 80-årene, men etter noen års fravær hentet Francis Ford Coppola ham tilbake for å spille i krigsdramaet «Gardens of Stone» i 1987, før han året etter spilte en sedvanlig temperamentsfull rollefigur i den fascinerende «Alien Nation».

I 1990 rakk han å medvirke i Warren Beattys stjernespekkede ensemble «Dick Tracy» i en mindre rolle, men det er definitivt hovedrollen mot Kathy Bates i Stephen King-adaptasjonen «Misery» fra samme år som har festet seg.

Etter årtusenskiftet er «The Yards» (2000) av James Gray både en undervurdert film og rolleprestasjon i Caans filmografi, og han ble også invitert inn i «Dogville» av Lars von Trier. For den yngste generasjonen blir James Caan kanskje aller best husket for rollen som grinete far for Will Ferrell i den suksessfulle julekomedien «Elf», en rolleprestasjon som også illustrerer skuespillerens faktiske allsidighet. Han var mye mer enn de tøffe figurene han ble aller mest kjent for.