Spalten «Under radaren» handler om å fremheve filmer som det snakkes og skrives mindre om enn kvaliteten på filmverket tilsier. Det stilles ikke krav til obskuritet, men typisk kanoniserte filmer og vedtatte klassikere vil ikke være en del av spalten.
Originaltittel: Domenica D’Agosto
Regi: Luciano Emmer
Like utenfor Roma by ligger Ostia – som særlig sommerstid er et populært mål for hovedstadsinnbyggere på ferieopphold eller kortvarig strandtur med avkobling fra storbylivet.
«En søndag i august» tilbyr i korte trekk hva tittelen lover: En alminnelig skildring av en alminnelig søndag i august for ulike mennesker som denne dagen velger en strandutflukt til Ostia.
Luciano Emmer var først og fremst dokumentarist, noe som merkes i observasjonsevnen som ligger i hjertet av det som utspilles som en episodisk spillefilm. Vi møter mennesker fra ulike klasser og i ulik alder – fra familier, enkemenn, tenåringer og en forelsket politimann. (Sistnevnte portrettert av selveste Marcello Mastroianni i startgropen av karrieren, men dubbet i postproduksjon av en annen storhet: Alberto Sordi). På ulike måter og premisser møter vi de forskjellige menneskene på deres vei mot Ostia, og Emmer legger i åpningen kamera tett på selve reisen som umiddelbart gir filmen et dynamisk og medrivende preg.
Det er fem historier innveid i historiefortellingen som etter hvert samles, ikke nødvendigvis for å fullbyrde en narrativ reise, men for å gi oss en helhetlig skildring av en tid, et sted og en kultur – noe som særlig i retrospekt fremstår som et unikt tidsdokument. Det vi ser er varme og jordnære observasjoner knyttet til fragmenter av et italiensk samfunn anno Roma i 1950, hvor summen av de hverdagslige øyeblikkene avdekker en kultur der italienske væremåter, verdier og vaner fremvises som den var på en strand fungerende som et speil av klassesamfunnet.
Filmens styrke ligger ikke i hvordan de ulike karakterene og historiene integreres tematisk, men i de enkelte møtene med ulike mennesker på reise mellom den kvelende sommervarmen i Romas leiligheter til den friske brisen og bølgene på stranden i Ostia der det denne søndagen er trangt mellom parasollene. Mange av karakterene spilles med en tone som er tydelig preget av komedie, mens andre har en sjarmerende naivitet over seg i fortellinger som ofte driver rundt kjærlighet og forelskelse.
Ikke alle delhistoriene er like fengslende, men til slutt er dette en behagelig kortfattet tversnittfilm som blander neorealistisk autentisitet med småfornøyelig underholdning på snedig vis.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar