Gjensynet: «Frantic» (1988)

Her har en tydelig ambisjon for Polanski vært å orkestrere en spenningsfilm der intrigen, underholdningen og selve verdien av filmen ikke bare ligger i historiefortellingen som strekker seg over to timer. Snarere besitter hver scene eller sekvens en spenningskurve i seg selv

Første del av «Frantic» er rett og slett hypnotisk – og det føles som det starter med tittelsekvensen som innlemmes i et nydelig, finstemt audiovisuelt anslag. Mens fortekstene sakte glir fra oss i bilder av nattens Paris kun opplyst av trafikklys som etter hvert også slukner, er det som man absorberes av en evigvarende mystikk. Over bildene høres det melodiøse musikksporet av Ennio Morricone som et essensielt atmosfærisk bidrag. Gradvis ses konturene av Harrison Ford i bildet, med kona sovende på skulderen, i en drosje.

Om åpningen av «Frantic» er et stykke simpel, magisk filmkunst – setter de kommende minuttene opp premissene for hovedpersonen med illevarslende fortegn. På vei mot hotellet, slitne av lang reise på tvers av tidssoner fra San Francisco, punkterer selvfølgelig drosjen. Vel fremme på hotellrommet, fremdeles slitne, oppdager kona at kofferten hun forsøker å åpne slett ikke tilhører henne. Kofferten må ha blitt forvekslet på flyplassen, og de må kaste seg på telefonen i håp om å få tilsendt den riktige kofferten.

Harrison Ford bekler hovedrollen som amerikansk kirurg på fransk jord, dr. Richard Walker. Sammen med kona, Sondra, har han returnert til Paris – romantikkens hovedstad – tjue år etter at var der på bryllupsreise. Formålet med turen denne gang er imidlertid først og fremst dr. Walkers deltakelse på en medisinsk konferanse der han skal holde et faglig innlegg.

Idet dr. Walker har gått i dusjen for å vaske av seg reisen, frustrasjonen og trettheten, blir kona oppringt. Hun forsøker å få kontakt med ektemannen som fra dusjen ikke hører hva hun sier. Når han noen minutter etter går ut av dusjen, er kona borte. Sporløst og mystisk borte.

Forut for «Frantic» hadde Roman Polanski hatt en trøblete periode med fiaskoen «Pirates» (1986) øverst i bagasjen, og før det hadde han ikke lagd en spillefilm siden «Tess» i 1979. Det var «Frantic» som på nytt skulle få i gang karrieren, og det gjorde han altså i Paris – byen som tolv år tidligere var setting for hans thrillerskapelse «Leieboeren», og som nå skulle utnyttes til ytterligere «suspense», også i en mer klassisk forstand (dog ikke uten snev av særegen Polanski-humor tett inn til øyeblikk av slapstick).

Ikke bare returnerte Polanski med «Frantic» tilbake til noe geografisk gjenkjennelig, men også til en tydelig form for motivert filmskapelse med gjenskinn av hans beste kvaliteter som formidler av suspense. Det er i «Frantic» noen klare linjer til Alfred Hitchcock – både i premisset og i enkeltsekvenser, som aller tydeligst eksemplifisert med den berømte «tak-sekvensen». Men det kan også spores en referanse til Polanskis egen begynnelse som filmskaper, der tråden trekkes tilbake til det intense thrillerdramaet som var «Kniven i vannet». Her har en tydelig ambisjon for Polanski vært å orkestrere en spenningsfilm der intrigen, underholdningen og selve verdien av filmen ikke bare ligger i historiefortellingen som strekker seg over to timer. Snarere besitter hver scene eller sekvens en spenningskurve i seg selv, eller gir avbildninger av øyeblikk som avslører eller gir filmpublikum noe vesentlig, fascinerende eller billedlig fengslende. Kanskje er det også dels kimen til filmens svakheter, da enkeltpartiene kan fremstå som klart sterkere enn summen av dem. Etter den første timen, som er finurlig og kløktig konstruert som et klassisk thrilleroppsett, blir Polanski og medforfatter Gérard Brach mer famlende og gapende over for mye når sluttfasen nærmere seg og trådene skal samles.

Det er veien mer enn målet som likevel gjør «Frantic» til en slitesterk sjangerfilm, men også rolleprestasjonen til Harrison Ford. Allerede i åpningen, da han ankommer Paris, virker han sliten og desillusjonert. Samtidig som han fremstår sympatisk, og ikke arrogant trass autoritet fra legeyrket. Det er en person som virker å ha kontroll på eget liv, i et harmonisk ekteskap og arbeidsliv, og som for de fleste av oss etter en lengre flyreise kun har behov for å dusje, hvile og komme seg til hektene. Men umiddelbart kastes han altså ut i et uoversiktlig hendelsesforløp som setter ham ut i en desperat og manisk jakt på kona. Håpløsheten forsterkes av å være i et fremmed land, når omgivelsene ikke ser ut til å forstå rekkevidden av hva som kan ha inntruffet. Det forstår lenge heller ikke vi som filmpublikum, noe Polanski bygger på ved å gi oss nøyaktig like lite informasjon som Fords figur. Fra ledetråd til ledetråd etableres det nye lag av spenning, før vi på et tidspunkt evner å innhente dr. Walkers forståelse av hva som kan foregå. Da blir også historiefortellingen mindre spennende. Det inntreffer like etter at en ung fransk kvinne, som blir en viktig del av oppnøstingen, introduseres til historien. Den unge kvinnen, som spilles av Emmanuelle Seigner (som etter denne innspillingen skulle bli Polanskis kone), spiller ikke i samme divisjon som Harrison Ford.

Likevel er det også i andre halvdel en rekke fremragende detaljer i det intrikate katt-og-mus-spillet som foregår på ulike Paris-lokasjoner. Her er ikoniske sekvenser som smaker av Hitchcock-pastisj, som allerede nevnte taksekvens eller en skuddveksling langs Seinen. Men filmens kvaliteter ligger også i de mer lavmælte partiene, særlig da i første akt, når Polanski bygger stemningen og lar bildene berikes på spennende måter – gjerne med sterk bruk av split diopter.

Selv om «Frantic» overhodet ikke er feilfri, er den en deilig påminnelse på klassisk filmskapelse og thrillerkunst, som få har demonstrert mer treffsikkert enn Roman Polanski, og som få er bedre til å bære enn Harrison Ford.