I spalten «Nattfilm» omtales filmer som typisk ses, vel, om natten og ikke nødvendigvis sikter seg inn mot et bredt publikum. Et særlig fokus er på kult- og sjangerfilm med hovedvekt på horror eller annen filmøvelse med en viss dristighet eller iboende djervhet.
Dario Argento, den gamle italienske skrekkfilm-mesteren, er tilbake i manesjen med ny film i en alder av 81 år. «Dark Glasses» er hans første nyskapelse på ti år (og kanskje hans siste?). Likevel forbigås lanseringen nærmest i stillhet, eller i hvert fall uten at mange eller noen møter den med store forventninger? Forklaringen er i grunn enkel: Det er om lag 40 år siden Argento lagde filmverk som kan anses som «mesterlige», og de tre siste årene har filmografien stort sett svingt mellom middelmådige og miserable forsøk på å gjenskape gammel storhet. At Dario Argento «har mistet det», har vært opplest og vedtatt i lang tid.
Så er det likevel sånn at en filmskaper som kan skilte med sjangerstorverk som «Suspiria», «Tenebre», «Phenomena», «Opera» og «Deep Red» likevel fortjener å bli møtt med både respekt og nysgjerrighet. At det selv i hans nyere, middelmådige produksjoner kan finnes glimt av filmskaperstorhet, bør også kunne være nok til at pulsen tross alt øker noen knepp i møte med nytt materiale når det først kommer. Dessuten føltes det definitivt som bunnen var nådd i de to foregående forsøkene, «Giallo» (2009) og «Dracula 3D» (2012). «Dark Glasses», eller «Occhiali neri» som er den italienske tittelen, må da i det minste være bedre enn det?
Og ja, den er bedre. «Dark Glasses» er til og med en ganske stødig og solid filmproduksjon. Men kanskje litt for stødig, på grensen til det litt ordinære og tannløse? Det kommer tidlig frem at estetikken har en slags utdatert televisuell kvalitet, men Argentos «Do You Like Hitchcock» (2005) hadde i så måte en enda mer heslig estetikk i begynnelsen, men vokste til å bli hans mest fornøyelige på denne siden av tusenårsskiftet. «Dark Glasses» virker også å ha et annet siktemål enn det rent uhøytidelige og meta-inspirerte som lå til grunn for nevnte Hitchcock-pastisj (som også var en selvrefererende Argento-pastisj). «Dark Glasses» er på sin side seriøst sammenskrudd som en giallo med en forsøksvis dypere innveid tematisering. Det er en film som handler om noe.
Ankepunktet er at Dario Argento denne gang ikke har maktet å bake inn et spenningsladet mysterium, idet filmen egentlig bryter sjangerforventningen om ikke å mystifisere morderens identitet. Argento bygger altså filmen som en giallo, men er egentlig ikke veldig opptatt av å skape suspense foruten om den nerven han konstruerer inn i enkeltsekvenser. Kjernen av «Dark Glasses» er en historie om en kvinne som må håndtere en ublid skjebne som figur i et giallo-filmunivers. Historien er basert på et materiale som visstnok har mørnet årevis i Argentos skuff. Det er en historie om sexarbeideren Diana, spilt av Ilenia Pastorelli, som fra eget mørke reiser seg mot ondskapen rundt henne. Tidlig i filmen ser vi hun rømme i bilen fra en hensynsløs seriemorder i en hvit varebil, noe som leder henne ut i en voldsom bilulykke etter en heftig biljaktsekvens gjennom Romas mørklagte gater. Diana våkner senere opp på sykehuset med en skade i hodet som har medført blindhet. I den samme bilulykken omkommer familien i den andre bilen, foruten en liten gutt som overlever og som i ettertid blir en del av Dianas nye liv. I sin nye hverdag får hun en assistent som skal hjelpe henne, spilt av Asia Argento (regissørens datter som har medvirket i mange av hans filmer). Fra å være uavhengig og sterk kvinne, er Diana nå fullstendig avhengig av hjelp – samtidig som hun må håndtere skyldfølelse over ulykkens fatalitet og den foreldreløse gutten.
Etter hendelsen kan Diane ane at morderen i den hvite varebilen fortsetter å forfølge henne. Som blind er det vanskeligere å oppdage det, men kanskje enklere å føle det. Men hun og vi skal oppdage at karakterstyrken ikke handle om å kunne se. Argentos sympati for hovedpersonen er sterkt til stede i skrivingen og blikket mot henne – allerede i introduksjonen av henne, som sexarbeider, presenteres hun uten nedlatenhet. Det er som om det nettopp er jobben som gjør henne til en sterk og uavhengig kvinne, ofte i vanskelig kundekontakt, og gjennom det forberedt på noe av det hun senere skal møte.
Som nevnt glir «Dark Glasses» inn i giallo-tradisjonen, men som en slags håndskrevet kladd hvis film kom i trykkform. Det hele føles litt slurvete og originalt, men med de fleste ingredienser på plass, der Argento svarer på oppgaven og leverer et atmosfærisk stykke thriller-skrekk med passelige mengder blod og «sleaze». Synd er det likevel at historiefortellingen aldri gjøres reelt spennende, mens figurene er for endimensjonale og historiefortellingen for flat til at det kan kompensere for middelmådigheten. Mest gjennomført, stilsikkert og minnerikt er til slutt ikke hva Dario Argento har skapt, men musikken – komponert av Arnaud Rebotini. Den franske musikerens bidrag snuser på den musikalske storheten som jo ofte er å finne i Argentos verk, og sannsynligvis er det derfor likevel noe av hans fortjeneste.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar