Som del av den franske nybølgen – La Nouvelle Vague – som revolusjonerte verdensfilmen på slutten av 1950-tallet og inn i 60-årene, skulle Jean-Luc Godard bli en slags frontfigur for bevegelsen og samtidig den mest radikale eksponenten som endte med å slå bredt og hardt fra seg i en særdeles produktiv og innflytelsesrik karriere. Den fransk-sveitsiske regissøren, som 13. september 2022 legalt avsluttet eget liv hjemme i Sveits i en alder av 91 år, var udiskutabelt vital i å dytte filmkunsten videre i nye retninger siden han spillefilmdebuterte i 1960 med modernistiske «À bout de souffle» («Breathless»).
Filmarven som helt direkte ligger igjen etter Godard føles uvurderlig, og indirekte fungerte han som essensiell inspirasjonskilde for de mest fremtredende amerikanske filmskapere som skulle definere det såkalte «New Hollywood». Senere, på 90-tallet, var Godard også til inspirasjon for blant andre Tarantino i hans tidlige verk, som i sin popularitet brakte fragmenter av Godard videre til den amerikanske mainstream-filmsfæren. Om Godard selv på dette tidspunktet for lengst hadde distansert seg fra popularitetsfilmen til fordel for en stadig mer politisk-radikal og uttrykkseksperimenterende retning, føles det samtidig som det hele tiden har ligget en filmatisk modernitet til grunn for Godards filmverk. At Godard gradvis ble mer politisert og mindre tilgjengelig, gjorde ham aldri irrelevant eller ubetydelig. Hele tiden var han utprøvende og nysgjerrig på mulighetene som lå i filmformidling, både i ulike plattformer og uttrykk. Til det siste var han en innovatør, som i en av sine aller siste filmer– «Adieu au Language» i 2014 – et 3D-eksperimentielt essayverk som deltok i hovedkonkurransen i Cannes hvor den gikk hen og vant jurypris.
Det er likevel ikke tvil om at Jean-Luc Godards virkelige storhetstid fant sted på 1960-tallet. Allerede nevnte «À bout de souffle» var umiddelbart det helt store; skutt på gatene i Paris året i forveien, i en improvisasjonslignende retning med tydelige formbrudd som han skulle videreutvikle. Han fulgte opp med fine «Le petit soldat» i første samarbeid med Anna Karina (som skulle bli hans kone). Filmen ble først lansert i 1963 som Godards fjerde spillefilm, men var i virkeligheten hans andre da den ble spilt inn allerede i 1960. I mellomtiden var både den Hollywood-musikal-hyllende «Une femme est une femme» («A Woman is a Woman») og ikke minst «Vivre sa vie» utgitt til stor suksess. I henholdsvis 1963 og 1964 kom det som kanskje er undertegnedes tydeligste Godard-favoritter: Den usannsynlig forførende «Le mepris» med Brigitte Bardot, og den særdeles fornøyelige (og kanskje den aller mest tilgjengelige Godard-filmen) «Bande à part». Denne eksepsjonelt sterke perioden i Godards virke skulle på sett og vis bli abrupt avsluttet i 1967 med bruddfilmen «Weekend» som representerte en tydelig slutt – hvilket Godard erklærte eksplisitt med følgende tekst etter sluttscenen: «fin de conte». Det var ikke bare filmens isolerte slutt, men proklamert som en finale for filmkunsten.
Derfra skulle Jean-Luc Godard entre en langvarig periode der radikale politiske ideer tilsynelatende ble fullstendig styrende for filmskapelsen, uten de store høydepunktene, før han inn mot 80-årene delvis justerte kursen – som i det semi-konvensjonelle dramaet «Every Man for Him Self» i 1980 med Isabelle Huppert som ble en comeback-suksess. Produktiviteten vedvarte gjennom 80-tallet med varierende kvalitet, typisk med innslag av selvrefererende eller biografiske elementer. Filmene i denne perioden var klart mer tilgjengelige enn i det forutgående tiåret, men fortsatt med klare eksperimentelle grep og en særlig iøynefallende estetisering. Det fremste høydepunktet kom kanskje med «Je vous salue, Marie» («Hail Mary») i 1985, som en moderne gjenfortelling om den bibelske jomfrufødselen, som i sin tid ble bannlyst av paven og forbudt i flere land. Godards opptatthet av filmkunsten, også som skjønnhet og samtidig politisk implementering, skulle altså bli betegnende for hans oeuvre i disse årene, og egentlig ut karrieren og livet. Aller siste langfilm ble det essayiske dokumentariske verket «La livre d’image» («The Image Book») i 2018, et sammensatt kunstuttrykk bestående av ulike fragmenter hentet fra ulike medier for å uttrykke noe større om samfunnet.
Selv vokste Jean-Luc Godard opp som legesønn i en velstående familie, men skulle altså senere bli en filmskaper som tilsynelatende inntok motstridene perspektiver innenfor politikk og filmskapelse som gradvis ble vevd i hverandre. Som filmkunstner ble han formet av det intellektuelle miljøet omkring den franske hovedstadens filmklubber i etterkrigstiden, der han møtte filmteoretikeren André Bazin og bidro til skapelsen av det legendariske filmtidsskriftet Cahiers du Cinéma. Her møtte han også, og utviklet seg i takt med, samtidige franske generasjonstalenter som Jacques Rivette, Eric Rohmer, Francois Truffaut og Claude Chabrol.
Jean-Luc Godard var det klareste symbolet på brytningstiden i internasjonal film på begynnelsen av 1960-tallet, og særlig fasen frem til «Weekend» vil stå igjen av filmhistoriens aller mest vesentlige avtrykk. I Frankrike er han ansett som en nasjonalskatt, noe president Macron selv tvitret etter annonseringen av dødsfallet, og arven han etterlater er også en kiste av skatter for verdensfilmen.
Bak den sigarettrøykende, intellektuelle auraen og det rufsete håret, var ikke Godard kun en teoretiker eller uflidd filmkunstner begrenset til å bringe eksistensialistisk, filosofisk eller politisk innhold ut i kunstnerisk snever innpakning for de spesielt interesserte. Blandingen av substans og konvensjonsbrytende, stilistiske grep førte frem til en rekke genuint spennende filmverk å se og føle seg frem i. Som skaper av en banebrytende variant av filmpoesi, ble han mer enn kun en regissør. Godard ble et ikon og et bilde på en generasjon og en bevegelse som ville noe nytt med filmmediet, og som lyktes med det.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar