Boksing og film assosieres sterkest med Rokcy Balboa og Jake LaMotta. Fra virkeligheten er det likevel vanskelig å se forbi treffene og bommene til Mickey Rourke, på film og i bokseringen. For ingen annen har koblingen mellom nettopp boksing og film vært sannere, vondere og viktigere. Når Mickey Rourke nå runder 70 år, gis det anledning til å se tilbake på en av de mer eklektiske og særegne karriereveiene i Hollywood de siste tiårene.
Han vokste opp i en familie der faren skal ha vært amatørkroppsbygger. Og kanskje var det arvelige faktorer som gjorde at tolv år gamle Mickey Rourke søkte mot boksing som mestringsmekanisme i møte med livets brutaliteter i altfor ung alder. Faren hadde da forlatt familien, og New York ble byttet ut med Miami som hjemsted for unge Mickey Rourke, angivelig med en voldelig stefar i det nye livet.
Rourke var aktiv i boksemiljøet gjennom oppveksten, før han i 1971 pådro seg en hjernerystelse som trakk ham ut av den risikoutsatte idretten i flere år. Det var i denne perioden han første gang snuste på skuespillets verden, men samtidig virket det å være krefter som hele tiden trakk ham tilbake mot bokseringen og adrenalinet han kjente på der. På slutten av 70-tallet virket det imidlertid stadig tydeligere at det var filmens verden som skulle gå gleden av Rourkes talenter. Flere steder gjengis en historie om hvordan den legendariske regissøren Elia Kazan skal ha blitt fullstendig bergtatt av en eksepsjonell audition fra en ung Mickey Rourke lenge før han spillefilmdebuterte. Debuten kom som en mindre rolle i en film av en annen definitiv legende i faget – i Steven Spielbergs krigskomedie-ensemble-verk «1941» som utkom i 1979.
Derfra gikk veien videre til gradvis større roller i tv-filmer, samtidig som det ikke tok lang tid før en fortsatt ung Mickey Rourke fikk anledning til å jobbe med enda flere av filmbransjens storvektere. Allerede i 1980 medvirket han, fremdeles i en mindre rolle, i det episke og sagnomsust påkostede Michael Cimino-verket «Heaven’s Gate» med Kris Kristofferson, Christopher Walken, John Hurt, Jeff Bridges og Isabelle Huppert som mest fremtredende navn på den stjernespekkede filmplakaten. Filmen ble umiddelbart vurdert som en fiasko, kunstnerisk og især kommersielt, og skrinla i grunn en mulig spektakulær filmskaperkarriere for Michael Cimino som kom fra «Hjortejegeren»-suksess, men aldri fikk de store filmstudioenes virkelige tillit i etterkant av «Heaven’s Gate»-fadesen. At filmen gjennom senere versjoner har opplevd en fortjent renessanse, berget aldri den eksentriske filmskaperens karriere, men for Mickey Rourke står den i ettertid som en interessant påle i startgropen av en begivenhetsrik skuespillerkarriere.
Det skjedde mye på begynnelsen av 1980-tallet. Rourkes minimale bidrag til «kalkunen» «Heaven’s Gate» var i seg selv ikke noe betydningsfullt springbrett. Det var først en birolleprestasjon året derpå, i den erotiske neo-noir-thrilleren «Body Heat», man ante konturene av en oppdagelse i bakgrunn for det hetende samspillet mellom William Hurt og Kathleen Turner. Det er gjerne slik de store karrierene innledes; skuespillere som kun har én eller to scener, men som likevel etterlater et helt særegent inntrykk. En følelse av å se noe spesielt. Det var det Mickey Rourke viste i rollen som brannstifter i «Body Heat». Som om han samtidig satte fyr på egen Hollywood-karriere. For i 1982 med «Diner» var det ikke lenger noen tvil om at den newyorkfødte eks-bokseren hadde funnet sin virkelige profesjonelle sti i livet, med en helt unik aura foran kamera. Han ble plukket til «Diner» av regidebuterende Barry Levinson for en nostalgipreget forestilling om vennskap og egne erfaringer fra ungdomstiden på slutten av 1950-tallet. Filmen har noen magiske kvaliteter i det hverdagslige, gjerne omkring et bord i en diner, med Mickey Rourke og Kevin Bacon som er spesielt fengslende. I omtalen av «Diner» på Speilets store gjennomgang av 1980-tallets beste filmer, ble følgende fremhevet:
«I sentrum av begivenhetene er en gjeng unge og fremadstormende skuespillere som på daværende tidspunkt var relativt ubeskrevne blad, men som i løpet av tiåret skulle bli store navn. Og Levinson lot de vokse gjennom et smart og tidvis genuint morsomt manus spekket med underholdende, troverdige dialoger – og tilsynelatende åpent for improvisasjon – en bedrift som for øvrig resulterte i en Oscar-nominasjon i manuskategorien.»
Fra den amerikanske dineren, gikk Mickey Rourke videre til en liten rolle i Nicolas Roegs eklektiske «Eureka» med Gene Hackman, Rutger Hauer og Theresa Russell som trekkplastre. Det er en film som klarest vil huskes for de filmspråklige signaturtrekkene fra Roeg, men også for skuespillerprestasjonene. Fra omtalen av «Eureka» i 80-tallskåringen på Speilet:
«Roeg elsker å leke med sammensetning av bilder som er fragmenter av fantasier og subjektive minner for å skape en upålitelig «virkelighet». Like mye handler det om å fotografere og klippe vakre, men intrikate stemningsbilder som flyter i hverandre på en gåtefull måte, og som gjerne tar opp i seg overnaturlige elementer. «Eureka» befinner seg definitivt i dette drømmende og uhåndgripelige landskapet, og filmen er også castet med utpregede karismatiske skuespillere som virker håndplukket for å være en del av et eksessivt filmunivers: Gene Hackman, Rutger Hauer, Theresa Russell, Mickey Rourke og Joe Pesci er alle fenomenale.»
Det var i samme år, 1983, at Mickey Rourke landet hovedrollen i «Rumble Fish» som var Francis Ford Coppolas direkte oppfølger til «The Outsiders». I rollen som tidligere gjengleder ser han lillebroren, spilt av Matt Dillon, ønske å gå i hans ville fotspor. Rourkes lavmælte og mytiske tolkning glir sømløst inn i Coppolas avantgardiske filmspråk som farges poetisk i nydelig svart/hvitt, hvor Rourkes opptreden er den som trekker oss dypest inn bak bildene. Kanskje var det første rolleprestasjon som virkelig illustrere dualiteten i Mickey Rourke og kvalitetene i formidlingen mellom det barske og sårbare som har gjort ham så unik.
Senere fulgte «The Pope of Greenwich Village» med Eric Roberts, og ikke minst et nytt samarbeid med Michael Cimino som fikk en delvis mulighet til å gjenoppbygge karrieren med «Year of the Dragon» i 1985 der Mickey Rourke nå fikk hovedrolleansvaret. Det var aldri på grunn av Rourke at heller ikke «Year of the Dragon» brakte Michael Cimino heder og ære, noe den burde. Rourke leverer fenomenalt i en film som skandaløst nok ble slaktet der den burde blitt hyllet ved lanseringen. Uansett, «Year of the Dragon» er inne blant de hundre beste filmene fra 80-tallet på Speilet med følgende fordelaktige attest som også fremhever Mickey Rourkes betydningsfulle bidrag:
«Year of the Dragon» er hardkokt krim-action med høyt energinivå, kompromissløst skildret inntil det karikerte av Chinatowns undergrunnsverden av triader og politijakt. Aller best blir det når Cimino maler på med sin brede pensel for å lage pompøse, massive tablåer. «Year of the Dragon» føles langt på vei like episk storslått som mesterverkene «The Deer Hunter» og «Heaven’s Gate», uten at skjønnhetsfeilene underveis for meg rokker ved filmen som Ciminos siste store verk. Her presenteres et utall scener som åpenlyst er resultat av en inspirert og kreativ filmskaperstemme som har gått kompromissløst til verks. Dessuten leverer Mickey Rourke bortimot sitt karrierehøydepunkt i hovedrollen som desillusjonert politimannen fanget av Chinatowns mørke krefter, og moralske kvaler om rett og galt.»
Rourke hadde så vidt streifet innom den erotiske thrilleren med en mindre rolle i «Body Heat», en stadig utskjelt subsjanger som opplevd en potent oppblomstring på deler av 80-tallet, men i Adrian Lynes «Nine ½ Weeks» fra 1986 fikk han muligheten til å bekle hovedrollen (og avkle Kim Basinger som motspiller). Filmen, som ble spilt inn allerede to år før den endelige ble lansert (etter flere runder i klipperommet for å tone ned det eksplisitt seksuelle innholdet til tolerant amerikansk mainstream-nivå) ble mildt sagt en formidabel kinosuksess – og mer forventet en lunken kritikermottakelse. Dermed var også Mickey Rourke for alvor i ferd med å etablere et navn og ansikt som kunne være med å prege amerikansk film i lang tid.
Erotikk var heller ikke ute av bildet da Rourke spilte hovedrollen i «Angel Heart» av Alan Parker som utkom året etter «Nine ½ Weeks»-suksessen, som igjen ble lenge holdt tilbake for redigeringsarbeid på grunn av frykt for i overkant mye eksplisitt seksualitet i møte med kino og truende høy aldersgrense. «Angel Heart» har alltid vært en polariserende film, der Rourke spiller hovedfiguren som er en privatetterforsker i et filmatisk noir-univers på 50-tallet som sender ham fra New York til New Orleans for å løse et skrekk- og sexladet mysterium av voodoo-seremonier, blodigheter og Robert De Niro (som havnet i konflikt med Rourke). Om «Angel Heart» ikke fikk tilsvarende billettselgende suksess som «9 and ½ Weeks», og altså har splittet ettertidens kritikere og publikum i vurderingene av filmens kvalitet, står den innad i Speilet stødig som et betydelig 80-tallsverk med følgende utdragsomtale hentet fra den store Speilet-kåringen fra 80-tallet:
«Et varmekvelende New Orleans der stanken av død hjemsøker de atmosfæriske bildene, der Parker lar figurene bade i sitt selvbevisste, hypnotiske filmspråk som damper så noir-hetende som mulig. «Angel Heart» er visuell eksess, men også fremragende spilt med Mickey Rourke som perfekt bærer oss forbi det stilistiske universet. I et svakt øyeblikk kan jeg innrømme å elske «Angel Heart».»
«A Prayer for the Dying» fra 1987 blir til sammenligning en fotnote – og er en film som Rourke selv (sammen med regissør Mike Hodges) i ettertid har forsøkte å distansere seg delvis fra for sluttversjonens klønete bruk av den betende nord-irske konflikten som ullent bakteppe for en stilistisk og underholdningsladet action-thriller. Likevel gjør Mickey Rourke også her en solid opptreden, i en film som jevnt over er svært velspilt med bidrag fra Liam Neeson, Alan Bates og Bob Hoskins. En tydeligere bedre mottakelse fikk «Barfly» av Barbet Schroeder fra samme år, basert på poeten Charles Bukowskis semi-biografiske fortelling, der Mickey Rourke er nærmest konstant i bildet. Filmen var en del av hovedkonkurransen i Cannes, og Rourkes prestasjon har ofte blitt positivt fremhevet, også av Charles Bukowski selv. Her ble filmen omtalt med følgende ord i forbindelse med 80-tallsgjennomgangen:
«Det er som om regissør Barbet Schroeder trekker seg bevisst ut av egen film, og isteden lar Mickey Rourke og Faye Dunaway – som henholdsvis Henry Chinaski og den like fordrukne Wanda – få utfolde seg naturlig i de nedstrippede, mørke og slitne landskapene som er med på å skape stemningen i Charles Bukowskis semi-biografiske «Barfly». Men det er heller ikke et grep som skal undervurderes, særlig ikke ettersom Rourke og Dunaway begge er fremragende. Samtidig er «Barfly» ugjestmild og tung i form og innhold. Skildringen av to skjebners sammenfallende liv, der alkoholen er oljen som smører forholdet, tillater få lyspunkter.»
At Mickey Rourkes tiår var 80-tallet, er udiskutabelt. Men det var allerede mot slutten av dette tiåret at utfordringer i privatlivet begynte å påvirke karrieren i negativ retning. Produktiviteten var imidlertid upåklagelig, og Rourke var i årene 1988-1989 sentral i fire filmer: Biopic-dramaet «Francesco», boksedramaet «Homeboy» mot Christopher Walken, Walter Hill-verket «Johnny Handsome», og enda en erotisk thriller i «Wild Orchid» (som nok ikke egentlig er spesielt nevneverdig, men av ulike grunner likevel en minneverdig videofavoritt fra 90-tallet).
90-tallet ble innledet med en ny Michael Cimino-kollaborasjon i form av «Desperate Hours» (en remake av William Wyler-krimdramaet fra 50-tallet med samme tittel), før fiaskoen «Harley Davidson and the Marlboro Man» mot Don Johnson og det middels gode thrillerdramaet «White Sands» representerte en smått haltende gange inn i det nye tiåret for en stadig mer sliten Rourke. Utover 90-årene plantet Rourke beina i flere middelmådige sjangerfilmer som ramlet direkte ned i en videohylle, hvor «Bullet» fra 1996 kanskje fremstår som et mildt høydepunkt; et fengselsdrama regissert av Julien Temple (faren til skuespilleren Juno Temple) som undertegnede husker best for rollen til rapperen og 90-tallsikoniet Tupac Shakur som døde like før filmens lansering, og som angivelig utviklet en særlig god relasjon til Rourke under innspillingen. Året etter spilte han mot en annen outsider i filmbransjen som birolle bak basketballstjernen Dennis Rodman og Jean-Claude Van Damme i Tsui Harks over-the-top-actionfilm «Double Team», før han virket å lande tiåret på mer kontrollert vis da Francis Ford Coppola hentet ham tilbake for en rolle i den habile John Grisham-filmatiseringen «The Rainmaker», mens Vincent Gallo fant Rourkes talent egnet til en mindre rolle i lavbudsjettsfilmen «Buffalo ‘66».
Tilfeldig eller ei kunne Mickey Rourke påfallende ofte være å se i filmer som kretset omkring fengselsliv i en eller annen variant, og av de bedre var definitivt Steve Buscemi-regisserte «Animal Factory» i 2000 som både da og siden har fått altfor lite oppmerksomhet. Rourkes rolle er ikke stor, men som da han slo gjennom er han fullstendig scenestjelende når han først medvirker, her i en utpreget iøynefallende rolletolkning som transkvinnen Jan the Actress portrettert med usedvanlig varme og ektefølt tilstedeværelse. Andre høydepunkter i denne perioden var typisk i korte rolleopptredener, som i Sean Penn-thrilleren «The Pledge» (den med Jack Nicholson), Tony Scott-verkene «Man on Fire» og «Domino» og Robert Rodriguez’ «Once Upon a Time in Mexico».
Sistnevnte, altså Robert Rodriguez, var også regissøren som serverte oss det ultimate post 2000-comebacket fra Mickey Rourke da han ble castet til hovedrollen som Marv i det stilistiske, tegneserieadaptasjon-mesterverket som var «Sin City» (2004). Rourkes fysiske fortrinn, men også personlighet og aura, føltes skreddersydd for det bekmørke Frank Miller-universet, omsvermet av usedvanlig vakre kvinner, tøffe menn og ubarmhjertig voldsutøvelse. Rourke vendte tilbake som Marv i den undervurderte oppfølgeren «Sin City: A Dame to Kill For» i 2014, men det var i mellomtiden han spilte i det som unisont fremheves som ikke bare et høydepunkt fra denne sene epoken av karrieren, men for hele filmografien. Det skjedde naturligvis i Darren Aronofskys mesterlige «The Wrestler» i 2008, hvor det rett ut var rørende å se den pregede Mickey Rourke innta rollen som den tidligere berømte wrestleren Randy «the Ram» Robinson, hvis bakgrunn med en storhetstid fra 80-tallet og påfølgende livsutfordringer, var påfallende overførbar til skuespillerens egen livsbane og skjebne. En usedvanlig sår og sterk rolleprestasjon som traff de fleste av oss med en særlig hardtslående emosjonell kraft – og som ga Rourke karrierens hittil eneste Oscar-nominasjon (en pris han dessverre, og urettferdig, måtte se gå tapt til Sean Penn for «Milk»).
Etter det rørende møtet med «The Wrestler» var Mickey Rourke til en viss grad tilbake på Hollywood-radaren, hvor han i samme periode spilte en større rolle i den anstendige actionfilmen «Killshot», før han fikk være med i det vanvittige actionstjerneprosjektet «The Expendables». Samme år som han gjorde han også rollen som Ivan Vanko i «Iron Man 2», en film som var blant de mest innbringende i verden i 2010. Mickey Rourke var ikke ferdig.
Historien om Mickey Rourke er like mye en tristesse som en suksessreise. Det er feilskjær, uheldige omstendigheter, fattigdom, skader og sentralstimulerende midler. Det er en kunstners liv, fra høye topper til dype daler. Det er nedturer, comeback og suksess. I bokseringen og på filmduken. På 90-tallet gjenopptok han boksingen, ble påført alvorlige skader og har gjennomgått utallige ansiktskorrigerende operasjoner. Det rapporteres om selvdestruktive år, og en skuespiller det ble vanskelig å samarbeide med.
Nå er han 70 år, og få skuespillere har de siste førti årene vært mer fengslende å se på film. Mickey Rourke har virket kalibrert med en helt særegen miks av seighet, tøffhet og sårbarhet. På den ene siden alltid med en viss skrøpelighet, på den andre siden ladet med en nesten umenneskelig styrke. Det er fristende å tenke hva karrieren hans kunne blitt med andre valg og prioriteringer på avgjørende tidspunkt. Skuespillertalentet har alltid vært markant og større enn flere fra samme generasjon som fikk enda større karrierer. Men få har vært, og er, mer fascinerende å følge på veien enn nettopp Mickey Rourke. Og kanskje har livet og karrieren hans en siste positiv vending i seg?
speilet.net 
Legg igjen en kommentar