Gjensynet: «Snake Eyes» (1998)

Alt handler om iscenesettelsene; å utnytte stedet og personene, leke med perspektiver og kameraets muligheter til å fange prosessene på filmatisk finurlig vis innpakket i en visuell presentasjon som riktignok også skal fungere som katalysator for bygging av suspense.

Det er rimelig å tenke at Brian De Palma hadde særdeles gode kort på hånda etter å ha landet «Mission: Impossible» som en særdeles velykket actionfilm og kommersiell suksess i 1996. Hvor skulle han gå videre fra det? Vel, for Brian De Palma var det naturlig å vende tilbake til det landskapet han kjente og trivdes aller best i – den rendyrkede og virtuose thrilleren! For å sikre «Snake Eyes» som et tydelig auteur-verk skrev han nå igjen selv manus, for første gang siden undervurderte «Raising Cain» (1992), men riktig nok i samarbeid med fremgangsrike David Koepp (som skrev «Mission: Impossible» og før det «Carlito’s Way for De Palma). Brian De Palma har selv beskrevet ideen bak «Snake Eyes» som et ønske om å fortelle en historie om et drap fortalt fra ulike perspektiver, dels etter inspirasjon fra Akira Kurosawas betydelige filmhistoriske verk, «Rashomon» (1950).

Åpningen har en klassisk Brian De Palma-manøver: Et bilde av en tv-reporter som utenfor Atlantic City Arena ønsker velkommen til sendingen av en tungvekttittelkamp mens et stormlignende uvær herjer rundt henne – alt før kamera glir videre og avslører at vi allerede er innendørs og ser henne gjennom en monitor. Allerede er den ikoniske 13 minutter lange steadicam-kjørende åpningen igangsatt, og kamera glir videre til Nicolas Cage som løper inn i kamerabildet som den flamboyante og prangende sivilkledde (i ufyselig skjorte og dressjakke) politidetektiven Rick Santoro. Kamera henger på ham mens han løper rundt i arenaens korridorer mens han ustanselig kommuniserer med både kone og kjæreste på mobiltelefonen, og er i passiarer og konflikt med ulike aktører som også befinner seg i de samme kulissene denne stormfulle kvelden. Én av disse personene skal vise seg å være en barndomsvenn, Kevin Dunne (spilt av Gary Sinise), som er tilbake i kasinobyen i arbeid for den amerikanske marinen hvor han nå er sikkerhetsansvarlig for forsvarsministeren som er til stede på grunn av under bordet-forbindelser av lyssky økonomisk karakter til den mektige eieren av det luksuriøse kasino- og hotellkomplekset som omgir boksearenaen, og som straks skal rives.

Historien i «Snake Eyes» fortelles i tilnærmet real-time, hvilket åpningen speiler med å sette oss inn i handlingen i én helt eksepsjonell tagning (med flere «skjulte klipp») som griper tak i publikum på en helt unik måte. Vi blir med inn til boksearenaen idet kampen starter, hvor Rick og Kevin befinner seg på første rad mens temperaturen er høy både i ringen og tribunen. Snart fanges oppmerksomheten deres av en vakker rødhåret kvinne som virker som et «feil» innslag blant publikum, og som forsvinner så snart hun føler å bli observert. Like etter dukker en kvinne med blond parykk opp på samme plass. Hva er det som foregår? Sekunder senere faller skuddet, som også er startskuddet for det virkelige kaoset.

Den beskrevne åpningen ble en umiddelbar ikonisk karakteristika, som både da og siden har blitt fremsnakket i enhver samtale om «Snake Eyes», nærmest som om det er filmens eneste nevnbare kvalitet. Det er det vitterlig ikke, for «Snake Eyes» er også helhetlig ladet med virtuost filmarbeid til absorberende seereffekt. Men filmens kjerne henter samtidig jevnlig næring nettopp fra åpningen – som den stadig vender tilbake til for å hente frem nye detaljer og perspektiver for derfra å låse opp filmen i både form og innhold. Egentlig er det fristende å tenke at De Palma er hakket mer opptatt av den cinematiske orkestreringen enn whodunnit-aspektet. Alt handler om iscenesettelsene; å utnytte stedet og personene, leke med perspektiver og kameraets muligheter til å fange prosessene på filmatisk finurlig vis innpakket i en visuell presentasjon som riktignok også skal fungere som katalysator for bygging av suspense.

«Snake Eyes» er veldig tydelig også et produkt av sin tid – en tettpakket thriller og high concept-film med underholdning i blikket som Hollywood på 90-tallet typisk kunne lansere bredt, gjerne med konspirasjoner, drap og femme fatale på menyen (denne kan også ses som en film noir på dop). Og ikke minst hadde den Nicolas Cage som ledestjerne. Cage kom hit som Oscar-vinnende hovedrolleinnehaver fra «Leaving Las Vegas» til å bli Hollywoods kanskje fremste actionskuespiller med voksende styrke i «The Rock», «Con Air» og «Face/Off» før han hoppet på «Snake Eyes» og altså skaffet Brian De Palma omtrent samme stjernestyrke på filmplakaten som Tom Cruide hadde tilbydd på forutgående «Mission: Impossible». Cage balanserer det eksentriske figurportrettet som han skaper i Rick Santori til nesten å bikke over i det parodisk overspillende som han i senere år typisk ble latterliggjort for, men galskapen lander her på den riktige siden. Cages flamboyanske og dominerende spill er snarere nøyaktig det drivstoffet Brian De Palma trenger for å få «Snake Eyes»-maskineriet til å opprettholde energinivået fra det eksessive filmarbeidet. Det føles som en rolle Jack Nicholson kunne gjort (og blitt bejublet for) med beslektet tilnærming og briljans hvis filmen var lagd noen tiår tidligere, men Cages prestasjon her tåler altså kvalitativ sammenligning med det beste han gjorde i denne fremragende epoken av karrieren.

Martin Scorsese har sagt om sin venn Brian De Palma at «nobody can interpret things visually like he does: telling a story through a lens» (Cahiers du Cinema Interview book fra 1996). Scorseses poeng illustreres jo da selvfølgelig aller best av den nevnte, spektakulære åpningen – en sekvens der De Palmas ekstraordinære filmfortellende idé og visjon materialiseres av den legendariske steadycam-operatøren Larry McConkey (som tidligere på 90-tallet førte kameraet for nettopp Scorsese i den filmhistoriske Copacabana-sekvensen i «Goodfellas», og som gjennom lang tid har vært essensiell kamerakjørende samarbeidspartner for visuellorienterte filmskapere som Quentin Tarantino, Paul Verhoeven og Oliver Stone, i tillegg til Scorsese og De Palma). Her brukes den lange tagningen helt konkret for å gjøre oss kjent med rommet som figurene kan bevege seg i – som en one-location-film. Det er ingen gimmick, men kommer med en funksjon; for publikum er det helt avgjørende å bli knyttet til stedet. Det er en film konstruert for å holde oss fokusert på øyeblikkene, hva som foregår i bildene – og samtidig kjenne på lydens betydning. Det handler ikke bare om sannheten i det som ses, men også i oppfattelsen av lyd som oppleves ulikt avhengig av perspektiv. Der De Palma-klassikeren «Blow Out», som også handlet om å avdekke et mysterium gjennom teknologi, er likevel lyd byttet ut med video som det avgjørende verktøyet. Det er levende videobilder som fra ulike vinkler gir oss og filmfigurene nødvendige fragmenter av et hendelsesforløp som samlet skal føre til sannheten. Om litt for mye avsløres litt for tidlig til at «Snake Eyes» fullt ut klarer å holde på spenningen som etableres, er det likevel aldri kjedelig å være i dette filmuniverset. Til det er Brian De Palmas filmtekniske muskelshow for imponerende. Det er så mye som foregår at det ikke finnes tid til å kjenne på kjedsomhet.

Brian De Palma har flere signaturer som visuelt anlagt filmforteller, deriblant heftig bruk av såkalt split-screen, som selvsagt utnyttes i et plott som griper tak i verdien av ulike blikk og perspektiv på samme hendelse – som i inspirasjonskilden «Rashomon». Her er imidlertid ikke kun figurenes subjektive observasjoner styrende, men også de objektive kameraene som føyes til. Det er umulig å holde oversikten og manøvrere seg frem mot det fulle bildet uten å samle de ulike perspektivene. Med eleganse og smittende engasjement legger De Palma brikkene frem for oss, før det endelige puslespillet foreligger med all informasjon.

Det er likevel ikke til å komme forbi at «Snake Eyes» er et fortungt filmverk, hvor siste halvtimen i ærlighetens navn ikke er på samme nivå. Og egentlig skulle det hele avsluttes med en massiv spesialeffektsekvens skapt av Industrial Light and Madic, der en enorm flodbølge skulle knuse kasinoet, før sekvensen ble fjernet og slutten radikalt omgjort (noe som også medvirker til at de tidligere referansene til stormen på utsiden føles mindre relevant). Energien er likefullt allstedsnærverende, i skuespill og filmspråk – alt kanalisert av Brian De Palma, men også via det stilsikre og lekne fotoarbeidet til Stephen H. Burum, til det hypnotiserende og vakre partituret fra Ryuici Sakamoto som tidvis kan høres som et mildt og deilig Hitchcock/Herrmann-aktig ekko.

«Snake Eyes» er kanskje ikke helt der oppe blant Brian De Palmas største meritter, men den er helt der oppe blant de mest undervurderte Hollywood-thrillerne som kom på andre halvdel av 90-tallet. En stor kinoopplevelse der og da, men det mesterlige cinematiske håndlaget i skapelsen av et hundre minutter langt sjangerfilmverk, er en tidløs kvalitet som gjør at «Snake Eyes» fortsatt oppleves som sjelden vare og velegnet for stadige gjensyn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s