I spalten «Nattfilm» omtales filmer som typisk ses, vel, om natten og ikke nødvendigvis sikter seg inn mot et bredt publikum. Et særlig fokus er på kult- og sjangerfilm med hovedvekt på horror eller annen filmøvelse med en viss dristighet eller iboende djervhet.

Ashley Judd spiller den utslitte cocktailservitøren Agnes som i en trøblete fase av livet er innlosjert som leietaker i et skittent motellrom i landlige Oklahoma-omgivelser. Her døyver hun smerten med sprit og kokain etter at hennes seks år gamle sønn forsvant fra henne for flere år siden, samtidig som hun må forholde seg til uønskede besøk av den voldelige eksmannen som ikke overholder besøksforbudet. Denne håpløsheten og ensomheten blir på et tidspunkt utfordret idet en outsider-karakter spilt av Michael Shannon innlemmes som en utfyllende kraft i hennes allerede dysfunksjonelle liv. Både blir han en person som tilbyr en slags kjærlighet og emosjonell tilknytning hun har savnet, men hovedsakelig blir det et toksisk fellesskap som munner ut i fatale vrangforestillinger spunnet i et nett av konspirasjonsteorier og insekter.
Det er rammene for et uortodoks skrekkmareritt av en intens film i regi av selveste William Friedkin. «Bug» er overhodet ikke på nivå med hans ikoniske horror-mesterverk «The Exorcist», men derimot fengslende og tilfredsstillende på sitt forholdsvis spinkle grunnlag. Innspillingen foregikk over kun 21 dager, i hovedsak begrenset til én location og med fire involverte skuespillere. Basert på et teaterstykke, hvor Michael Shannon også deltok, føles det som Friedkin har maksimert det filmatiske potensialet i form av en psykologisk kammerspill-skrekkfilm om paranoia og irrasjonell frykt. Mer enn å oppsøke skrekkfilmkonvensjoner i konstruksjonen av plott og horror-sekvenser, er «Bug» i større grad drevet av en form for uvelskapende stemning.

Det er som om filmen suger seg som et insekt inn i det mikroskopiske; bildene presser seg ubønnhørlig tett på menneskekroppene som fanges av de kvelende rommene og gir en gjennomgående følelse av intimitet og klaustrofobi. Selv om filmen også er forholdsvis dialogtung, slik filmadaptasjoner av teateroppsetninger kan være, styrer Friedkin universet i en tydelig cinematisk retning. Som filmverk oser dette av noe totalt kompromissløst. Fremstillingen er rå, ukomplisert og skapt med filmisk intensitet både i filmspråk og skuespill som kanaliserer noen svettende og energiske egenskaper, mens både innhold og form holdes uforutsigbart der man aldri vet, men ofte aner, om/når/hvordan filmen vil vippe over i det dypt foruroligende. «Bug» er kanskje ikke et typisk grafisk makabert sjangerfilmverk, men har definitivt sine ekle øyeblikk, samtidig som den like definitivt drister seg mot å være sexy.

Om «Bug» er skremmende? Ja, delvis, og mye fordi Ashley Judd og Michael Shannon vrenger seg foran kamera både psykologisk og fysisk til ytterkanten. I konvensjonell forstand er «Bug» mindre fryktinngytende fordi den tross alt er mer opptatt av å utforske ideer innenfor en semi-avantgardisk retning. Den er overhodet heller ikke løst til perfeksjon selv innenfor sine rammer, og første halvdel er betydelig bedre enn siste akt som tenderer mot en form for ensidighet. Som helhet er er imidlertid «Bug» en imponerende bragd av en «liten skrekkfilm» signert en betydelig skrekkfilmskaper som kan film og horror.
Legg igjen en kommentar