Nattfilm: «Baxter» (1989)

I spalten «Nattfilm» omtales filmer som typisk ses, vel, om natten og ikke nødvendigvis sikter seg inn mot et bredt publikum. Et særlig fokus er på kult- og sjangerfilm med hovedvekt på horror eller annen filmøvelse med en viss dristighet eller iboende djervhet.

Regissert av Jérôme Boivin, basert på en roman ved navn «Hell Hound», er «Baxter» en merkverdig og utrolig fengslende hundefortelling i et mørkt og urovekkende skrekkfilmlandskap – et portrett av en seriemorderhund!

Filmfortellinger om dyr med menneskelige egenskaper, som kan snakke og uttrykke seg, er ikke ukjent elementer i barnefilm, komedie eller animasjonsuttrykk. «Baxter» er virkelig noe helt annet.

Hunden Baxter lever et enkelt liv. Han liker å kikke ut av vinduet. Han liker å se på fuglene, og tenker at han kanskje én dag skal drepe en. Men han synes også det er kjedelig å være innendørs rundt eieren. Han er aldri så lykkelig som når han slipper ut av huset, som dessverre ikke er for lenge av gangen lenger. Han liker mennesker, lukten av dem, men ikke når de er nervøse. Han bor sammen med en eldre dame, men han deler ikke interessene hennes, eller måten hun behandler ham. Derfor må hun, etter hundens kyniske og logiske vurdering, dø.

Den konseptuelle ideen er like bekmørk som den er original og fengslende, og kommer med en særegen, bitende komedie skapt av det absurde perspektivet. Men det er ikke en form for komedie som overdrives eller blir en dominerende faktor som forhindrer den urovekkende og dystre atmosfæren å komme frem. Boivin lykkes faktisk med å skape en genuint spennende historiefortelling her, trass det ekstraordinært merkverdige konseptet.

Etter at hunden Baxter har sørget for den aldrende kvinnens død, må han flytte bosted og havner hos det yngre paret på andre siden av gaten – som han observerer ha «interessante» nattlige aktiviteter. Når Baxter etter hvert ser den unge kvinnen med stadig voksende mage, antar han at hun er blitt syk, før det plutselig kommer en ny skapning til verden som skal bo med paret og som forrykker den interne dynamikken. Baxter er ikke udelt positiv til disse endringene, og funderer på om han på et tidspunkt blir nødt for å drukne det lille mennesket i en dam i bakgården når foreldrene er uoppmerksomme. Senere blir Baxter sendt til sin tredje eier, en yngre gutt som er besatt av Hitler og Eva Braun, og det er her hunden finner som foreløpig største lykke – med en eier han forstår.

De menneskelige karakterene er definitivt underordnet i «Baxter». Det er tittelfiguren som eier filmen. I all sin forskrudde dysterhet, lykkes Jérôme Boivin i å forene det mørke og makabre med et nødvendig glimt i øyet som likevel ikke annullerer styrken i den foruroligende fortellingen. Om filmen naturgitt, i sin smalhet, også har noen keitete innslag, er den samtidig finurlig løst både i formspråk og fortellerstil. Som avsluttes med en særdeles skremmende, og fengslende, finale.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s