Topp 10: Martin Scorsese

Martin Scorsese ble født i New York 17. november 1942. Det er på dagen 80 år senere at denne listen publiseres, som et forsøk på å rangere mesterregissørens ti aller beste filmer. Det er en bortimot umulig øvelse, både fordi utvelgelsen har tvunget frem noen smertefulle utelatelser, og fordi den innbyrdes rangeringen har føltes som en hodepinefremkallende umulighet. Uansett, det viktigste er selve presentasjonen og markeringen av 80-årsdagen til en av etterkrigstidens desidert fremste amerikanske filmskapere, hvor vi som bonus kan glede oss over at han fremdeles er vitalt tilstedeværende på filmscenen, både som formidler og bevarer av filmkulturen, og på imponerende vis som seiglivet filmskaper som fortsatt pusher filmkunsten videre og leverer på høyt nivå. I den grad at denne listen kanskje må revideres om noen år?

10 Mean Streets (1973)

«Mean Streets» er et stykke moderne filmhistorie – aller mest en rytmisk filmfortelling av rock ‘n’ roll i et upolert og heftig filmspråk. Gangsterne i «Mean Streets» er ikke som i «Gudfaren». Her skal vi ned på gateplan og inn i de mørke smugene av New York. Og opp i ansiktet til typer med tøffhet og mentalitet egnet til å skape både redsel og respekt. «Mean Street» er både cool og aggressiv. En film preget og styrt av spontanitet, der vold kan eksplodere uvarslet. Men filmspråket er kontrollert i alt sitt energiske fyrverkeri, i Martin Scorsese sitt første mesterverk og kanskje hans aller mest innflytelsesrike. Dette er for Scorsese hva «I Vitelloni» er for Federico Fellini – personlige, tidlige kunstverk manøvrert av stemninger og rotløse unge mennesker i fragmenter av levde liv, uten å bli styrt som brikker i et plott.

«Mean Streets» lanserte Martin Scorsese, men Scorsese lanserte her også for alvor karrierene til Harvey Keitel og Robert De Niro. Om «Mean Streets» føles uperfekt, er nettopp det dens karakteristiske kvalitet: I retrospekt er det enda tydeligere at Scorsese, naturlig nok ikke var fremme som filmskaper allerede pr. 1973. Men sporene av storhet, av håndverket han skulle fortsette å pusse på til å bli den kanskje aller største som kom ut av «New Hollywood». Energien og pulsen som er i bildene og skuespillet i «Mean Streets» føles fortsatt som noe ekte, sterkt og essensielt.

9 Cape Fear (1991)

J. Lee Thompsons 1962-thriller «Cape Fear» er veldig god. Martin Scorseses oppdaterte versjon fra 1991 er enda litt bedre. Det kan også hende dette var mitt aller første møte med Martin Scorsese, i hvert fall så jeg den for første gang i altfor ung alder og ble livredd. Mye for Robert De Niros effektive ondskapspersonifisering i rollen som psykopaten Max Cady som terroriserer en amerikansk øvremiddelklassefamilie med Nick Nolte som advokat og familiefar. De Niros tolkning grenser til tegneserielignende dimensjon, men det er fantastisk underholdende å se ham overspille i fullstendig takt og harmoni med det filmatiske fiksjonsuniverset skapt av Scorsese.

Som et uvanlig sjangerrettet og tilsynelatende mer overfladisk verk, høstet «Cape Fear» enn mer blandet mottakelse enn hva Scorsese var vant med. Men hvis filmen kanskje bygger på en noe spinkel idé hva angår plott, er selve filmskapelsen alt annet enn spinkel. Scorseses muskuløse filmatiske kraft uttrykkes med et kameraarbeid som direkte påvirker filmfortellingens intensitet. Som særlig demonstrert i forutgående «Goodfellas» hadde Scorsese på dette stadiet vist oss alt han kan gjøre med kamera, som er det aller meste. I «Cape Fear» handler også mye om teknikk; hvordan filmspråket driver oss inn i fiksjonsuniverset som er en over-the-top, demonisk, mørk og brutal thriller. Men som samtidig utforsker etiske dilemmaer; om skyld og forløsning. At «Cape Fear» likevel er aller mest verdifull som en gjennomført stilisert og energisk filmskapelse, og hans mest eksplisitt skremmende noen gang, er hva som virkelig gjør den så oppslukende å være i.

8 The Departed (2007)

Hong Kong-produksjonen «Infernal Affairs» var tidlig på 00-tallet av de strammeste og mest intenst fortalte spenningsfilmene fra «verdensfilmens sfære». Nyheten om at Martin Scorsese skulle bearbeide denne suksessen i form av en amerikansk nyinnspilling ble møtt med en viss skepsis, av meg selv inkludert. Hvordan skulle han gå løs dette materialet for å skape noe eget og verdifullt uavhengig av originalverket? Vel, ingen grunn til skepsis, og Scorsese hadde allerede bearbeidet en velgjort film tidligere da han omgjorde «Cape Fear» til noe enda saftigere og filmatisk rikere. Og det var akkurat det han på nytt gjorde med «The Departed».

I likhet med «Infernal Affairs» er denne også stramt fortalt, men samtidig nesten én time lenger! Den stjernespekkede gangsterfilmen ble virkelig et slags mesterverk-comeback for Scorsese som forut hadde en lengre rekke med gode, men aldri mesterlige spillefilmproduksjoner – fra «Kundun» (1997), «Bringing out the Dead» (1999), «Gangs of New York» (2002) og «The Aviator» (2004).

7 Shutter Island (2010)

Jeg husker Dennis Lehanes roman – som jeg hadde lest noen år før Martin Scorsese gikk løs på adaptasjonen – mer som en rendyrket, relativt generisk og alltid spenningssøkende psykologisk thriller. Avvikene til filmversjonen er kanskje ikke betydelige i det store og hele, men Scorsese har tydelig prioritert en kunstnerisk øvelse i billedlig poesi som også har noen flere lag av narrative tvetydigheter i seg. Scorsese er mer opptatt av å male stemningsbilder med bred pensel enn å konstruere materialet til en rendyrket thriller. Og det er til de grader en vellykket inngang. Gåten i «Shutter Island» ligger i galskapen mer enn mordmysteriet. Alt innenfor spektakulære rammer av gotisk skrekk, forvirrende surrealisme, ispedd en eim av Hitchcock og ikke minst med en ekspressiv fargelegging som lar tankene fly til Powell og Pressburger (som uttalte ledestjerner for Scorsese).

Det mektige og marerittaktig fotoarbeidet til Robert Richardson med slående estetisk effekt, som visuelt formidler Scorseses visjon, skrus sammen av regi og klipp til blendende overganger og helhetlig atmosfære som virker prikkfri. Om Leonardo DiCaprio igjen er fremragende i sitt fjerde regissør-skuespiller-samarbeid med Scorsese, føles det alltid som det er selve filmskapelsen som er den egentlige hovedrollen i «Shutter Island». Det er kreativiteten som møter det klassiske, fortalt med finesse og personlighet i hvert bilde for å skape noe som er kontinuerlig forførende å se på, fullstendig underholdende og i en besynderlig miks av kjølighet og voldsomme emosjoner. «Shutter Island» er film med stor F.

6 The Wolf of Wall Street (2013)

Etter en halvslapp innledning på 2000-tallet vurdert etter egen filmografi-standard, skulle Martin Scorseses fra «The Departed» i 2006 gradvis utvikle en ny storhetstid som kulminerte med «The Wolf of Wall Street» som føles som denne epokens storverk fra veteranen Scorsese.

Det er tre absurd underholdende timer i selskap med den ufyselige aksjemegleren Jordan Belfort, spilt av Leonardo DiCaprio, i en kriminelt morsom «rise and fall»-historie. Her finner vi altså miljøskildreren og entertaineren Martin Scorsese i sitt ess. I en alder av 70 år opptrer han med grensesprengende vitalitet og dristighet man aldri kunne forventet. Filmens pulserende og energiske fortellerkraft, iblandet den episke filmskapelsen, har fellestrekk med tidligere moderne klassikerverk som «Goodfellas» og «Casino». Og om det kunstneriske Scorsese/Di Caprio-samarbeidet ikke allerede var verdsatt som årtusenets ypperste, heves listen ytterligere her idet Leonardo DiCaprio gjør sin mest fullstendige og allsidige opptreden noen gang. Med ikoniske enkeltsekvenser, og med en fokusert og oppkvikkende helhet på nivå med det beste.

5 The King of Comedy (1982)

To år etter «Raging Bull», er det kanskje ikke overraskende at denne underlige komedien er blitt noe oversett i gjennomgangen av Scorseses filmografi. Men «The King of Comedy» er altså et betydelig mer interessant og varig filmverk enn den typisk får anerkjennelse for. Skildringen av den desperate komikeren Rupert Pupkin er ikke bare en tragikomisk oppvisning av ubehageligheter, men rommer flere lag enn som så. Det skyldes naturligvis en gudsbegavet Robert De Niro i en av sine mest utfordrende rolletolkninger, men også kompleksiteten som formidles av Scorsese og manusforfatter Paul D. Zimmerman.

Av komedier, har jeg alltid blitt mest tiltrukket av de melankolsk, realismedyrkende portrettene, og dette er referansepunkt nummer én. På sett og vis liker jeg å se filmen som en etterdønning av «Taxi Driver», der Travis Bickles indre mani overføres Rupert Pupkin, som i sin vrangforestilling av virkeligheten speiler andre skjevheter og dysfunksjonelle samfunnsforhold. «The King of Comedy» er langt lettere til beins, men samtidig ligger det mye vond motstand i de ubehagelighetene som oppstår underveis – og ikke minst i den vage, tilbakeholdne skildringen Scorsese gir oss. For meg har dette vokst til å bli en av Scorseses aller beste, som også langt overgår den sjangerbeslektede «After Hours» fra noenlunde samme tid.

4 Raging Bull (1980)

En småtjukk tidligere verdensmester i boksing lirer av seg en monolog før han skal entre en sliten klubbscene i New York, 1964. I neste klipp tas vi med tilbake til 1941, til bokseringen: Vår protagonist, Jake LaMotta, treffes med tunge slag i ansiktet. Svette og blod drypper. «Raging Bull» etableres tidlig som en fysisk, energisk filmopplevelse. Kamera kretser over og rundt LaMotta, og det virtuose filmspråket blir fra første scene en organisk del av filmens fortelling.

Mange liker å fremheve «Raging Bull» for de realistiske boksescenene, men for meg ligger filmens viktigste kraft i kamera- og fotoarbeidet. I måten LaMottas karakter speiles og utvikles gjennom boksekampenes dramaturgi. For «Raging Bull» handler først og fremst om mennesket Jake LaMotta, ikke idrettsutøveren. «Raging Bull» er ikke en sportsfilm, men et granskende karakterportrett. De hardtslående boksesekvensene oppleves først som karakteravslørende etter å ha sett Jake LaMotta i nære øyeblikk i hjemmet med familien. I disse kontrastene skapes også filmens suggererende rytme, mens det autentiske skuespillet bidrar til den avgjørende realismen. Robert De Niro absorberes av LaMotta i en av filmhistoriens mest imponerende tolkninger, og ikke bare på grunn av den formidable fysiske forvandlingen. Utstyrt med få ord og et følelsesregister innveid i det fysiske, blikket og kroppsspråket, uttrykker «Raging Bull» noe kraftfullt, men likevel avmålt om menneskenaturen. Og filmens poesirefererende åpning og avslutning setter til slutt den virkelighetsnære fortellingen inn i en større og allmenngyldig «Shakespeare-lignende» tragedie. Men det er rikdommen, både i det inderlige karakterportrettet og kontrollert utagerende filmspråket, som sikrer filmens udiskutable klassikerstatus.

3 Casino (1995)

Som den første Scorsese-filmen jeg husker å kunne plukke ned fra den lokale videoutleiebutikken som ferskvare midt på 90-tallet, har «Casino» alltid hatt en helt spesiell plass i filmhjertet, og hjertet har ikke banket mindre for den med årene. «Casino» er som å suge på et sukkertøy i tre timer som aldri mister den gode smaken. Fem år etter 90-tallsmesterverket «Goodfellas», var altså dette Scorseses retur til gangsterfilmuniverset, igjen i samarbeid med Robert De Niro og Joe Pesci. Men der «Goodfellas» kanskje hadde et skarpere fokus, åpnes «Casino» som enda mer virtuos og operatisk med en helt ekstraordinær musikalitet som gjør at den flyter med en eleganse ulikt det meste annet, også i Scorseses svimlende filmografi. Alt passer perfekt til verdenen av grådighet bikkende mellom suksess og nederlag i bildene av et glamorøst, men også glorete Las Vegas. Hit settes et hensynsløst og brutalt drama av et gangsterepos.

«Casino» er fartsfylt og sprudlende. Til å miste pusten av, men også blendende fordi den er så intrikat og kompromissløs i form og innhold. Samtidig også for figurene, ledet av Robert De Niro og Joe Pesci. Men også av Sharon Stone! Scorsese har sjeldent blitt fremhevet for sin evne til å skrive betydningsfulle kvinneroller, men Stones inntog i «Casino» er av tiårets mest markante kvinneroller i Hollywood og den ypperste i Scorsese-filmografien. Stones overdådigheter smelter her organisk inn i filmens ellers voldsomme natur, der hun alltid er det mest slående når er i bildet. Og når hun ikke er i bildet, er det aldri mangel på andre kvaliteter å fryde seg over.

2 Goodfellas (1990)

Scorseses energiske regispråk griper tak fra første minutt. Vi plasseres midt i historien, side om side med mafiabrødrene. Til tross for den utstrakte og perfeksjonerte bruken av voice-over, finner «Goodfellas» tidlig kraften nettopp i tilstedeværelsen. Vi er der, sammen med den unge Henry Hill, og forguder med ham nabolagets mafiahelter fra bak de trygge vindusglassene. Vi er der med ham idet han innveies i mafiaens verden. Når han blir voksen. Når han krangler med kona. Når han svinger seg rundt på nattklubben Copacabana. Når han tyr til vold – og når han graver dype hull i bakken. Som publikum kastes vi tett inn i denne lukkede, men skrekkelig fascinerende verdenen. Det er et miljø som skildres med foruroligende realisme og nærhet, men også med en illevarslende lukt av penger, blod og tvilsom moral. Mafialivets ulike fasetter skildres overlappende, men det er hverdagen som fremheves i Scorseses adaptasjon av Nicholas Pileggis «Wise Guys» basert på virkelige hendelser og personer.

Mer enn noe annet kjennetegnes Martin Scorseses beste filmer av et voldsomt energisk filmspråk. Ikke minst skapt av fremragende klipping i legendarisk samarbeid med klippedronningen Thelma Schoonmaker. «Goodfellas» syder av energi og perfekt timet rytme i fortellingen. Scorsese har sjeldent vært orientert mot konstruksjon av plott, men bygger opp dramaet rundt figur- og miljøskildringer med teknisk og kunstnerisk briljans der blikket styres mot spesifikke stemninger. Det kan være lange kjøringer, som ofte stanser ved dialog eller karakterer, for deretter å ta oss videre i rommet uten klipp. I «Goodfellas» finner vi naturligvis den berømte steady cam-sekvensen fra nattklubben Copacabana, som for lengst er essensiell filmhistorie. Det er mye av det i «Goodfellas». Det er også mye godt skuespill. Om Ray Liotta bare viste sporadisk storhet før og etter «Goodfellas», kan han aldri fratas den sterke portretteringen som Henry Hill. Scorsese berømmes oftest for sin filmtekniske innsikt, men skuespillerinstruksjonen kan heller ikke fremheves for sterkt. Filmhistorisk kommer dette selvfølgelig aller tydeligst frem i samarbeidet med Robert De Niro, som naturligvis også er med her, akkurat som Joe Pesci. Sistnevnte i en legendarisk birolle som kruttønna Tommy DeVito med scenestjelende kapasitet der Pesci omdanner sitt naturlig karismatiske vesen til en av 90-tallets mest ikoniske filmkarakterer. Det er som om kraften i selve filmskapelsen smitter over på skuespillet, alt bundet sammen til en sømløs og oppslukende historiefortelling. Man kan forsvinne inn i underholdningen, eller beundre mekanismene i filmspråket. Eller begge deler. Uansett er «Goodfellas» slitesterk, mangesidig og tidløst mesterlig. Derfor kan den ses gjentatte ganger, og nytes på ulikt vis hver gang.

1 Taxi Driver (1976)

Det er ikke uvesentlig at filmen er satt til New York, men det er enda mindre uvesentlig at filmen er satt i sinnet til den traumatiserte taxisjåføren som er Travis Bickle. Han er en Vietnam-veteran tynget av fortidens inntrykk som forsterkes av det skadede, subjektive blikket mot nåtidens støyende bybilde som truende omgir ensomheten hans. Det han ser ut av vinduene er uoppnåelige bilder eller liv han forakter, og især kvinnene. «Taxi Driver» fortelles som et snikende mareritt som Travis Bickle oppslukes fullstendig av, ute av stand til å løsrive seg. Vi kastes også inn som medpassasjerer i dette marerittet som stadig blir mer ubehagelig og surrealistisk, men alltid rotfestet i realisme, der vi aldri egentlig får vite nøyaktig hvor vår fremmedgjorte protagonist kommer fra. Det er som vi inviteres inn i et fragment av livet hans på et nærmest tilfeldig tidspunkt i et portrett av en, mildt sagt, psykisk brokete tilstand.

På andre halvdel av 70-tallet var det amerikanske politiske landskapet preget av en lumsk uro og mistro i kjølvannet av Watergate-skandalen og den vanskelige, tidlige etterdønningen av Vietnam-krigen. Denne dysterheten er sugd opp av Martin Scorsese som i «Taxi Driver» tegner skittent opp et grelt forfall av et bysamfunn og personer tettest på helvetet med krigens traumer hengende over som en mørk sky. Som Travis Bickle leverer Robert De Niro en rolleprestasjon for filmhistoriebøkene som en essensiell bit av den symbiotiske kraften i den kunstneriske iscenesettelsen av Paul Schraders eksepsjonelle manusarbeid. Men det er det billedlige arbeidet av Martin Scorsese og fotograf Michael Champman som virkelig gir verket klassikertyngde. Her blandes realisme med hallusinatoriske stemningsbilder i en uhyggeligskapt atmosfære av uredd fargebruk og originale kameraføringer – som på sitt vis klistrer alt det grusomme på film med følelser og gåtefullhet å bite i for evigheten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s