Uinspirert Stephen King-basert iPhone-skrekk i «Mr. Harrigan’s Phone»

«Mr. Harrigan’s Phone» er aktuell på Netflix.

Jeg er usikker på om «Mr. Harrigan’s Phone» reelt sett er en horrorfilm. Derimot er det en idé basert på tidvis snedige, men også opplagte poenger omkring smarttelefonens uheldige virkninger som utnytter menneskets svakhet.

Om jeg ikke på forhånd hadde visst at «Mr. Harrigan’s Phone» var basert på en Stephen King-historie, hadde jeg gjettet det raskt. Ikke bare fordi det tidlig nevnes at handlingen finner sted i en småby i Maine, men både for selve historien og hvordan John Lee Hancock forteller den. «Mr. Harrigan’s Phone» omfavner det melankolske i en coming-of-age-skildring med voice-over som fører tankene til «Stand By Me» (men som aldri er i nærheten av samme kaliber). Og selv om vi ikke fra begynnelsen får vite det, skal «Mr. Harrigan’s Phone» omfavne før-teknologiske verdier i en beretning som handler om velkjente King-temaer som moralsk styrke og kampen mellom det gode og det onde.

«Mr. Harrigan’s Phone» utvikles med all tydelighet til en anti-teknologisk fabel, men det tar en stund før den kommer dit. Den langsomme etableringen spiller på en nostalgisk forestilling over uskyldighet, men uten at man trenger å gå lenger tilbake i tid enn til 2003. Før smarttelefonenes inntog. Mer enn å legge en underliggende spenning med snikende kvaliteter i oppbygningsfasen, er ordet «omstendelig» det mest beskrivende for første drøye halvtimen. Først halvveis inn i historiefortellingen, blir «Mr. Harrigan’s Phone» åpnet som et mysterium, da det som typisk beskrives i filmens kortfattede synopsis inntreffer: Gutten som mottar tekstmeldinger på smarttelefonen fra graven til en død milliardær.

Det hele handler om tenåringsgutten Craig (Jaeden Martell), som vi i noen tilbakeblikk, til 2003, ser utvikle et særegent forhold til en pensjonert og lite likt lokal milliardær, Dr. Harrigan (Donald Sutherland). Craig rekrutteres til å lese klassisk litteratur for ham på faste ukedager mot å få noen kroner for jobben, men gradvis begynner han å sette stor pris på besøkene, uten at pengene er det viktigste. Parallelt med dette følger vi biter av Craigs skolehverdag preget av både mobbing og forelskelser, mens vi også ser ham hjemme der han bor med faren etter at moren døde da han var liten.

Filmens nåtid er rundt 2007, tiden for smarttelefonens gjennombrudd og et vendepunkt i Craigs liv. De mest populære ungdommene på skolen har allerede skaffet seg iPhone og samles rundt eget bord i kantina der man ikke får innpass med Samsung eller Motorola. På dette tidspunktet har ikke Craig mobiltelefon overhodet, men litt uventet får han en iPhone i julegave av faren. På samme julaften vinner han 30.000 dollar i et skrapelodd som han fikk i gave av Mr. Harrigan. Han velger da å kjøpe en iPhone nettopp til Mr. Harrigan, som tar i mot gaven med en nær fiendtlig innstilling, før han holder en profetisk monolog om alt det fatale smarttelefonen kan føre til – fra avhengighet til dumskap, medienes undergang og spredning av falske nyheter. «Tingene vi eier ender opp med å eie oss», sier han med klarhet og visdom, før Craig viser ham en app som tilbyr børsoppdateringer i real-time og nettavisenes hurtige nyhetsoppdateringer. På et øyeblikk blir Mr. Harrigans bekymringer glemt, og som andre blir blikket hans limt til den nye dingsens strøm av muligheter. Han er hektet. Fra dette tidspunktet sitter ikke lenger Mr. Harrigan fengslet til historiene Craig leser for ham, men blikket er nå konstant rettet ned mot smarttelefonen som alltid er påskrudd i hånda. Der er også telefonen når Mr. Harrigan en dag dør av hjertesvikt. Tynget av sorg og preget av sjokk, plukker Craig til seg den avdøde milliardærvennens telefon og legger den i egen lomme. Og det er, etter å ha somlet seg frem hit, at «Mr. Harrigan’s Phone», endelig tar det neste skrittet for å bli en slags horrorfilm.

Men jeg er usikker på om «Mr. Harrigan’s Phone» reelt sett er en horrorfilm. Derimot er det en idé basert på tidvis snedige, men også opplagte poenger omkring smarttelefonens uheldige virkninger som utnytter menneskets svakhet – riktig nok kombinert med en historiefortelling som forsøksvis skaper uhygge gjennom overnaturlige elementer som trekkes inn i andre halvdel. Det hele fungerer akseptabelt som et lavmælt moraldrama med overnaturlige elementer i trygt og gjenkjennelig Stephen King-mønster i ikke-monster-modus, men kanskje mest fordi Jaeden Martell løser den unge hovedrollen veldig fint (som han gjorde i den undervurderte miniserien «Defending Jacob») og enda mer fordi Donald Sutherlands tilstedeværelse uunngåelig løfter helheten. Det som derimot ikke løfter «Mr. Harrigan’s Phone» til noen høyde som helst, er et uinspirert visuelt filmarbeid som gjør lite annet enn å sementere dette som en mer gjennomsnittlig Netflix-produksjon med heller spinkle filmkunstneriske ambisjoner.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s