Topp 10: Steven Spielberg

Steven Spielberg fyller i publiserende stund, 18. desember 2022, 76 år. I år er den fremdeles produktive veteranen aktuell med «The Fabelmans», og på Speilet utnyttes anledningen til å skue tilbake over en lang karriere tilhørende tidenes mest suksessfulle Hollywood-filmskaper. Hva er egentlig den prisbelønte og eventyrlig populære filmskaperens ti aller beste filmer? Det er naturligvis en bortimot umulig øvelse, både fordi nivået er såpass høyt at smertefulle utelatelser er like uunngåelig som umulige rangeringer gjennom storverk fra ulike epoker og sjangere hentet fra en overraskende variert filmografi. Etter x antall justeringer underveis, endte jeg imidlertid opp her (NB! Listen er utarbeidet før «The Fabelmans» er sett):

10 Raiders of the Lost Ark (1981)

«Raiders of the Lost Ark» ble unnfanget av Steven Spielberg og George Lucas som en hyllest til Hollywoods klassiske eventyrfilmer, men ble umiddelbart selv en klassiker for nye generasjoner og skapte en av filmhistoriens fremste ikoner i Indiana Jones. I ettertid er det særlig fortryllende å kjenne på filmverkets sobre effektarbeid med bruk av miniatyrmodeller, animasjoner og kamerateknikker som gir en helt egen identitet, i forfriskende CGI-fravær. Effektene blir aldri dominerende, men tas i bruk som effektivt verktøy for å skape de eventyrlige bildene og de fantasifulle action-sekvensene. Det gir også rom for Harrison Ford å uttrykke den blandingsmelodien av humor, sjarm, action og smartness som karakteriserer Indiana Jones, og som Spielberg legger til rette for med en smittende fortellerglede. Den actionfylte åpningen er alene legendarisk, men må være lov å bemerke at første halvdel kommer med noen småseige steg i den innledende eksposisjonen – før Spielberg igjen trykker ned gasspedalen til passelig tempo uten nevneverdig ulyd i maskineriet – og med voldsomt mye god John Williams-musikk. Derfra og ut er dette en grenseløst fornøyelig og underholdende reise i et deilig filmeventyrland.

9 Schindler’s List (1993)

Det er (for) lenge siden jeg har sett «Schindler’s List», men det er også en historie og en film det er umulig å glemme helt. Ikke bare sitter bruddstykker fast, men også helhetens ubehageligheter. Det er historien om fabrikkeieren og krigsprofitøren Oskar Schindler, spilt av Liam Neeson, som førte opp over tusen jødiske navn på en liste som berget dem fra deportasjon til Auschwitz. I mer enn tre timer er «Schindler’s List» i all hovedsak renset for Spielbergs sedvanlig manipulative grep, fordi opphavsmaterialet verken trenger eller tillater det. Det var nettopp derfor det også var med en viss undring og skepsis man møtte dette prosjektet tidlig på 90-tallet. Var den filmskapende underholdningsmagneten som før hadde frydet oss med storfilmer om menneskespisende haier, utenomjordiske vesener, en arkeolog på eventyr og dinosaurer virkelig rett mann til å fortelle denne bekmørke holocaust-historien? Ja! «Schindler’s List» ble filmen som for alvor sementerte Spielberg som en virkelig bredspektret regissør velegnet for storfilmer i alle sjanger og uttrykk. «Schindler’s List» er et dempet, og til tider en smule flat i uttrykket. Den prioriterer verken poetiske eller sjokkerende virkemidler i behandlingen av krigens grusomheter, men er snarere konsentrert som avmålt, grundig og langt over gjennomsnittet teknisk kompetent. Og til slutt, naturligvis sterkt bevegende. Steven Spielberg er tross alt Steven Spielberg.

8 Saving Private Ryan (1998)

«Saving Private Ryan» er mer enn den utrolige åpningen fra standen i Normandie. Men det er samtidig umulig ikke å dvele ved denne sekvensen som er av skyhøyt filmhistorisk/kunstnerisk kaliber; en svimlende halvtimes sekvens som kjennes utmattende på kroppen i bølgene av grusom krigsvold som velter så kraftfullt mot oss. Det er umulig å unnslippe. Etterpå er det lettere å bli absorbert av de traumatiserte ansiktene som fotfølges gjennom et forferdelig drama, om enn i en mer tradisjonell Hollywood-innpakning fra andre halvdel. Der partiene mellom slagscenene opprinnelig kunne virke som mindre inspirert, føles det i retrospekt som distansen i tid har reparert helheten av «Saving Private Ryan». Spielbergs filmarbeid er uansett gjennomgående spektakulært, like mye som det er velfungerende nært og emosjonsrikt. Tom Hanks beherskede rolleprestasjon er kanskje av hans mest undervurderte. Selv om jeg i 1998 var enda mer på lag med det samtidige krigsdramaet «The Thin Red Line» av Terrence Malick (som jeg fremdeles er), er «Saving Private Ryan» kanskje både 1998 og 90-tallets nest beste amerikanske krigsfilm.

7 Jurassic Park (1993)

Mitt første møte med Steven Spielberg i kinoens magiske mørke lyste samtidig opp en annen magi på lerretet. «Jurrasic Park» ble tidlig på 90-tallet mer enn «bare en film», og er det fremdeles. Dinosaurskildringen endte som et globalt fenomen, der gjensyn heldigvis bekrefter kvalitetene som tidløse. Det banebrytende effektarbeidet er vedvarende imponerende å se på, men det er anvendelsen i skapelsen av suspense og storhet – særlig når filmens menneskefigurer og vi som publikum samtidig bivåner de spektakulære vesenene for første gang – vi finner Spielbergs virkelige storhet med blikk og evne for å bygge emosjonsrike øyeblikk. Innveid i «Jurassic Park» finnes både eventyrlige action-sekvenser, fengslende dynamikk mellom menneskene, klassisk spenningsdriv, skapelsen av ikoniske figurer og majestetisk musikk av John Williams som Spielberg maksimerer til perfeksjonert effekt for å lede oss trollbindende gjennom helheten. Og at Steven Spielberg maktet å lage denne i samme år som «Schindler’s List» tilhører filmhistoriens store undre.

6 E.T. The Extra-Terrestrial (1982)

I «E.T.» virker det eventyrlige og hverdagslige så virkningsfullt sammen som bare Steven Spielberg får det til. Den umiddelbare skildringen av et barns ensomhet som vokser opp uten en farsfigur, treffer en universell nerve. I skjæringspunktet mellom denne realismen og den forsiktige skildringen av det utenomjordiske vesenets påvirkning, oppstår filmens magi, naturligvis også skapt med hjelp av barnefunnene Henry Thomas og til dels Drew Barrymore. Historiefortellingen er befriende enkel og presis; det er en tidløs skildring av vennskap som appellerer til det basale av følelser. I den konteksten spiller John Williams’ musikk bokstavelig talt inn, selv om hans svulstige bidrag, foruten den mest kjente melodilinjen, verken er hans beste eller mest minneverdige Spielberg-komposisjon. Williams er imidlertid uunnværlig for Spielberg når han mot slutten av historien trykker inn spakene for maksimal, tårefremkallende føleri – uten at man her svelger den massive sentimentaliteten med bismak, men snarere med en slags fryd fordi det tross alt føles helt riktig plassert i filmens univers. Som en av tidenes desidert største kommersielle filmsuksesser – skapt på høyden av karrieren til Hollywoods fremste regissør i moderne amerikansk filmhistorie – har «E.T.» en urokkelig sterk posisjon i nyere filmhistorie, og i de fleste hjem.

5 Minority Report (2002)

At Steven Spielberg i 2001-2002 gjorde «A.I. Artificial Intelligence», «Catch Me If You Can» og «Minority Report» tåler sammenligning med filmhistoriens mest imponerende rekker av mesterverk skapt i en konsentrert periode. «Minority Report» er basert på en mørk Philip K. Dick-forfattet sci-fi-roman. I en historie som dels handler å forutse fremtiden, bringer filmen i seg selv frem forutseende elementer, i det som eangivelig er filmhistoriens første verk med et komplett digitalskapt produksjonsdesign. Om de futuristiske bildene er datateknologisk skapt, kommer likevel «Minority Report» med klare realistiske trekk, som nok også er en nødvendig betingelse for å gi publikum emosjonell inngang og tilknytning til spørsmål om fri vilje og determinisme. Og det er en nokså komplisert historiefortelling som effektivt formidles i et manus- og regiarbeid som er kvikt, passelig utfordrende, bunnsolid underholdende og blendende vakkert å være i. «Minority Report» er der oppe blant Steven Spielbergs beste, og i enda større grad der oppe blant Tom Cruises beste.

4 Catch Me If You Can (2002)

«Catch Me If You Can» er Steven Spielberg på sitt mest lekne, men samtidig elegante i skapelsen av et forrykende underholdningsverk for et voksent publikum. Basert på en semi-selvbiografisk bok av bedrageren Frank Abagnale Jr., portrettert av en lysende Leonardo DiCaprio, fortelles og spilles «Catch Me If You Can» med perfeksjonert oppskrudd takt og tone. Klippingen og fotoarbeidet er hundre prosent underbyggende for filmens lettbeinte, estetiske uttrykk som etableres allerede fra de fantastiske fortekstene. Dette er ganske klart Spielbergs mest sexy film, kanskje hans morsomste, men den er også personlig. Igjen er historien dels skapt av en urolig barndom, brudd i kjernefamilien, og et distansert far-sønn-forhold. Det er flere lag her, som filmhåndverkeren Spielberg binder sammen på overflaten av den detaljrike og fornøyelige 60-tallskoloritten, der det velspillende trekløveret foran kamera i Leonardo DiCaprio, Tom Hanks og Christopher Walken bidrar tungt. Det samme gjør komponist John Williams for sitt her «jazzete» score som slår inn i full harmoni med filmens atmosfære som hele tiden svinger mellom det sterkt emosjonelle, fornøyelige, men også såre. Som ren underholdningsfilm, er det vrient å komme på mange eksempler fra filmhistorien som er bedre og mer slitesterke enn denne.

3 Jaws (1975)

«Jaws», med den velfungerende norske tittelen «Haisommer», slo alle daværende kinobillettselgende rekorder i USA sommeren 1975. Den Spielberg-skapte suksessen har siden typisk blitt trukket frem som første sommerskapte «blockbuster» utgitt i New Hollywood-æraen, og ses som essensiell for endringer i produksjonslinjen av amerikansk kommersiell filmskapelse. «Jaws» mettet et behov, i en tid da amerikanere fremdeles var tynget av Vietnam-krigen og innenrikspolitiske skandaler. Spielbergs konseptuelle hybrid-film tilbød et medrivende drama, spenning og skrekk om haier og virkelige mennesker, alt i en usedvanlig velsmurt og imponerende underholdningspakke. Både det tekniske og det emosjonelle, og både i fortellingen og formidlingen, er «Jaws» gjennomarbeidet og produsert til 10 av 10. Ikke bare er dette fem tiår senere fortsatt den beste «sommerfilmen» verden har sett, den er fremdeles av Spielbergs aller ypperste.

2 Munich (2005)

«Munich» står igjen som en av Spielbergs mer dristige filmer, men mer for konflikten den berører enn hvordan det gjøres. Spielberg griper tak i det palestinske terrorangrepet mot det israelske OL-landslaget under sommer-OL i München i 1972. Spielbergs fortelling handler om oppgjøret, om den israelske hevnen, der en gruppe blir rekruttert av Mossad for å drepe palestinerne som stod bak. Den jødiske filmskaperen virker å forholde seg klokelig tvetydig til den betende konflikten og dveler heller med spørsmål om skyld og etiske dilemmaer på et mer humant plan. Desto mer entydig er han i filmskapelsen. «Munich» er helt ekstraordinært imponerende å se på, helt i toppsjiktet innen Spielberg-filmografien. I et drama som er tettpakket av dialog, er dette likevel kanskje Spielbergs aller sterkeste visuelle presentasjon, der bildet kontinuerlig fylles med bakgrunns- eller forgrunnselementer som er spennende eller betagende å se på. Når «Munich» i tillegg er like genuint spennende som klassisk thriller, formidlet med et formspråk som smaker av de filmatiske mesterverkene av 70-tallet (som Spielberg i sin tid rokket ved og forlot), ble dette umiddelbart en uventet sterk og rik Spielberg-film som overgikk alle forventninger.

1 A.I. Artificial Intelligence (2001)

Når varmen fra Steven Spielberg møter kjøligheten fra Stanley Kubrick, oppstår en høyst uventet filmisk storhet. Dette eksistensielle sci-fi-eposet føltes umiddelbart som et helt særegent prosjekt og møte i kinomørket. Samtidig kjempet jeg, i likhet med mange, med motstridende følelser over sluttpartiet som nok var sterkt bidragende til filmens nokså polariserende mottakelse på begynnelsen av 2000-tallet. Med årene har imidlertid de positive følelsene for «A.I.» vokst seg enda sterkere, og gjensyn har bekreftet at dette er noe helt unikt og fullkomment – inkludert den misforståtte avslutningen som viste seg å være en perfekt og organisk ende for filmens reise. En film som stiller store spørsmål, om hva det vil innebære å være ekte som menneske, formidlet med en hjerteskjærende «spielbergsk» fortelling om kjærlighet i relasjon mellom det menneskelige og maskinelle. I den visjonære og rørende fortellerkraften må vi simpelthen gi oss fullstendig emosjonelt hen til det robotaktige, men igjen også til en skildring av barnets uskyld og sårbarhet som gjentagende Spielberg-tema. Det er en iboende dysterhet som er både sentimental og mørk om hverandre. Dessuten; filmen er svimlende å se på, med fantastisk skuespill der Haley Joel Osment er helt eksepsjonel i den umulige rollen som barn/menneske og robot. Og om Spielberg/Kubrick i utgangspunktet kan virke som olje og vann, er det i tilfellet «A.I.» en blanding som flyter perfekt sammen for å skape noe helt egenartet og visjonært filmverk for evigheten.  

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere liker dette: