Topp 10: Skrekkfilmer i 2022

Horror-filmåret 2022 må kunne oppsummeres som en god årgang. Det er et år som inneholder dansk uhygge med besk satire og bitende Ruben Östlund-aktige observasjoner før en sjokkartet og bekmørk finale som på flere plan lukter hollandsk (tenk: George Sluizers fenomenale “Spoorloos”). Det er også en finsk skrekkfilmsatire. Det er en imponerende, stilsikker dobbelfilm av Ti West. Det er regissørnykommere som endelig har hever strømmefilmkvaliteten av sjangerfilm betraktelig. Det er en aldrende mesterregissør som vender snuta tilbake mot gamle røtter av body-horror. Det er et kompromissløst taiwansk skrekkfilmkunstverk om en pandemi skapt av og i en pandemi. Det er en av det europeiske kontinentets største kontemporære filmskapere som ytre sett lager skremmende film om kannibalisme i en ellers melankolsk og vakker road-movie. Og alt dette er enten bra eller veldig, veldig bra.

Om skrekkfilmåret 2022 har innfridd, har det også vært de som ikke har innfridd. “Nope” av Jordan Peele skulle knapt vise seg å være en horrorfilm, og uansett blant årets mest polariserende som falt ned på feil side her. Enda større var nedturen i møte med Alex Garlands “Men”. Det skulle også vise seg at finalen i David Gordon Greens en gang lovende “Halloween”-prosjekt ikke kom heldig i land med ujevne “Halloween Ends”. “Scream” ble heller kanskje ikke revitalisert med årets versjon som feiret 25 årsjubileum for 90-tallsklassikeren, men uten å gjøre seg bort med sine trygge og velgjorte valg. Og aller lengst unna topp 10-lista kommer antagelig Foo Fighters’ skrekkfilmprosjekt “Studio 666” som nok var gøyest på settet. 

Vel, dette ble til slutt årets 10 beste skrekkfilmer på Speilet, i stigende rekkefølge:

10 HATCHING

Denne finske varianten har noen trekk som smaker av en litt påkostet NRK Super-produksjon både for det litt flate visuelle uttrykket og noen overtydelige konflikter. Men når historien trekker oss inn i den eventyrlige kjernen åpnes det opp en verden som kunne vært skapt av Guillermo Del Toro, med fradrag for tidvis grell lyssetting og mindre ambisiøst formspråk enn i mexicanerens prosjekter. Men “Hatching” er uansett en horrorfilm forkledd som satire med tenna glefsende mot en fasadedyrkende morsfigur som lever gjennom datterens talenter og det å skape et idyllisert familiebilde for sosiale medier. Den eksplisitte skrekkfilmen klekkes samtidig ut som husets datter finner et egg som et monsteraktig vesen vokser ut av, og som derfra terroriserer en øvre middelklassefamilie som forlengst befinner seg i et psykisk og åndelig forfall. “Hatching” er en blanding som både fungerer og tidvis ikke fungerer, men er i sum både kapabel og tidsriktig med noen velgjorde øyeblikk av kroppsskrekk.

9 SMILE

“Smile” søker ikke etter originalitet, men konstrueres som en effektiv grøsser for å ryste et bredt kinopublikum – noe debutantregissør Parker Finn altså lyktes med i langversjonen av egen kortfilm. “Smile” er solid sjangerhåndverk med snedige kamerabevegelser og perspektiver som gir flere og alternative skrekkfilmkvaliteter utover konvensjonelle skvettesekvenser. Både i struktur og plott- og temalinjer føles det intuitivt å se “Smile” som inspirert av “It Follows”, og om den ikke kommer opp på samme nivå, gjøres det mange valg i filmskapelsen som bygger et genuint fengslende skrekk-thriller-drama av traumer trukket med det overnaturlige og skrekkinngytende. Smilets mange betydninger får ulikt uttrykk og meningsinnhold underveis, og i det litt forutsigbare landskapet den beveger seg i, er det nesten hele tiden elementer her som holder filmen forfriskende i både form og innhold.

8 CRIMES OF THE FUTURE

De massive forventningene til David Cronenbergs siste skudd ble kanskje ikke oppfylt, men selvsagt er dette litt innelåste, merkverdige, lille horror-verket ladet med mye kvalitet, gjennom et snirklete manus som er dialogtungt, og i iscenesettelsen av groteske, kroppslige ideer. Den kanadiske veteranen dykker her altså ned i velkjente hull fra egen filmografi fremfor å grave i nytt territorium, men å hevde at utøvelsen er noe annet enn fantasifull er fortsatt umulig, selv om det virker som rammeverket eller vyene begrenser et mer virtuous og filmatisk stilfull øvelse som materialet bør gi potensial til. Likevel, få andre kunne lagd et verk som “Crimes of the Future”, som også er så innholdsrik og substansielt krevende at gjensyn trolig er nødvendig for å undersøke om den med tiden kan knyttes nærmere til hjertet. Å oppleve vintage David Cronenberg i blodnytt materiale på stort lerret i 2022, føles like fullt som et privilegium.

7 THE SADNESS

«The Sadness» ble utviklet og innspilt i løpet av 2020, parallelt med pandemien som en totaloverskyggende verdensbegivenhet, og inkorporerer i historiefortellingen elementer som mistro og likegyldighet i møte med vitenskapelig funderte prediksjoner. Derfra skapes en usannsynlig, ultrablodig og grafisk-frastøtende slasher/zombie/body horror/actionfilm-miks sprunget ut av en pandemivirkelighet skrudd opp i et mutasjonshelvete som heldigvis er langt unna virkelighetens erfaringer. Et av årets høydepunkter av skrekkfilmsekvenser finnes finner sted i en t-banevogn, som bygges av snikende ubehag i et realistisk scenario til noe som minner om et knivstikkende terrorangrep og kulminerer i et voldsomt og intenst blodbad-crescendo, formidlet med filmatisk finesse. «The Sadness» beveger seg i retninger det er umulig å forestille seg, selv når man på et tidlig tidspunkt innser filmens iboende galskap og uforutsigbarhet. Og i all sin grusomhet er «The Sadness» også en vakker film, der heller ikke den digitale looken blir en forstyrrende, billig distraksjon for øyet. (Les mer om The Sadness i tidligere publisert omtale)

6 PEARL

Ikke bare leverte Ti West den gledelige horror-overraskelsen som var “X” i 2022. Innspillingen gikk rett over i prequel-historien som er “Pearl” som gir bakgrunnshistorien til den eldre kvinnen i “X”, igjen spilt av Mia Goth, som enda mer konsentrert bærer dette verket som en showcase for sitt skuespillertalent. Dette føles også som verket der Ti West for alvor bekrefter seg som en av nåtidens mest spennende skrekkfilmskapere. I “Pearl” gjentar han aldri forløperens visuelle identitet, men utvider det filmatiske universet parallelt med å skape noe som samtidig henger organisk sammen med forløperen. Der “X” var en 70-tallsinspirert slasher-pastisj av uttrykk, tar “Parl” form som et technicolor-fargelagt Douglas Sirk-inspirert verk, der uhyggen og volden fortsatt er intenst tilstedeværende. Midtpartiet er kanskje i overkant langsom, men det er også en langsomhet som gir plass til Goth å skinne, og i sluttbildet leverer hun et øyeblikk som hinter mot det ikoniske. (Les mer om Pearl i tidligere publisert omtale).

5 BARBARIAN

Når en ung kvinne ankommer en airbnb-leilighet alene nattestid, og Bill Skarsgård åpner døra og forteller at han allerede leier stedet før han inviterer henne inn for å finne ut om det hele er en misforståelse, er alle faresignalene til stede. Enda mer når hun overnatter og følger etter ham ned til en mørk kjelleretasje. Men, “Barbarian” snus til en original ikke-gå-ned-i-kjelleren-skrekkhistorie der regissør Zach Cregger – med erfaring fra komediens verden – vrir på konvensjonene for å skape noe genuint uventet og samtidig sjokkartet. “Barbarian” er en mørk, uforutsigbar og skremmende tematisering av toksisk maskulinitet, traumer og misbruk – formidlet med presist horrorfilmspråk som også må kunne tas inn som signal på at 41-årige Zach Cregger kan ha mer å komme med i denne sjangeren. (Les mer om Barbarian i tidligere publisert omtale)

4 BONES AND ALL

Luca Guadagnino har plassert lista høyt, men svever likevel for det meste over i dette vekselvis vakre og vemmelige kannibalismedramaet. Aller best er “Bones and All” når den er virkelig glefsende og kroppslig, eller når den setter opp sekvenser som beveges mot å skape øyeblikk av suspense eller horror, mens road-movie-strukturen som narrativt rammeverk med en tilhørende kjærlighetshistorie ikke alltid virker like helstøpt. Men det er altså likevel mye å elske her; fra den fingerbitende nøkkelscenen som åpner opp det blodige dramaet, til den dempede og smakfulle 80-tallskoloritten, musikken og skuespillet. Guadagnino-favoritten Timothée Chalamet har en viss slentrende karisma mens unge Taylor Russell kan virke noe uferdig, og det er birollene som er de absolutt mest fantastiske; Mark Rylance som uteliggeraktig senior-menneskespiser, Michael Stuhlbarg som er fullstendig dominerende i filmens aller beste scene, og Chloë Sevigny i en grotesk morsrolle med en av årets store skvettescener sent i filmen.

3 WATCHER

I landskapet mellom Roman Polanski og Alfred Hitchcock/Brian De Palma, med en touch av «Lost in Translation» i kollisjon med «It Follows», finnes det en nytelsesrik vei inn i denne voyeuristiske thriller-skrekkfilmen. En oppsiktsvekkende sterk spillefilmdebut av regissør Chloe Okuno i en alder av kun 35 år. Som skrekkfilm er ikke «Watcher» bygd for skvettescener med plutselige omdreininger av bilde og lyd som virkemiddel for å skape frykt eller redsel. Det som kanaliseres er en iboende ubehagsfølelse av frykt som kan være irrasjonell, men den kan samtidig være rasjonell, noe hovedpersonen (en glimrende Maika Monroe) selv er veldig klar over. Spenningen bevares fordi både filmspråket og plottet holder tilbake, men ikke så mye at underholdningsverdien kveles. «Watcher» er stramt og virkningsfullt fortalt, med noen virkelig fremragende enkeltsekvenser som med all tydelighet viser at Okuno kan film og suspense. Her er det potensielt mye å glede seg til i tiden som kommer, og hvis ikke vil «Watcher» trolig tåle flere gjensyn fremover. (Les mer om Watcher i tidligere publisert omtale).

2 X

Ungdommeligheten er bortkastet på de unge. Når alderdommens lengsel trigges av skjønnhetens og seksualitetens plutselige nærhet, fører lyster og behov til skrekkfulle handlinger i Ty Wests slasher-hyllende «X». Skrekk og pornografi har typisk hatt til felles at det har vært mulig å lage spillefilmer på lavt budsjett, og de to elementene smelter også sammen her, i en historiefortelling som passende er lagt til nettopp 70-tallet for å fullbyrde pastisjen. Men like mye som det treffsikre og drivende formspråket, imponerer «X» i en kompleks og samtidig effektivt oppslukende tematisering av aldring og bevissthet om tap av ungdommelighet. Det er forstyrrende og skremmende, men til slutt også overraskende emosjonelt og engasjerende. Et utropstegn må naturligvis også settes bak navnet til Mia Goth i en vanvittig dobbeltrolle (men også Jenna Ortega som med denne på toppen av «The Fallout» og «Wednesday» kanskje stod for filmåret 2022s aller største skuespillergjennombrudd). (Les mer om X i tidligere publisert omtale)

1 SPEAK NO EVIL

“Hva er det verste som kan skje?” spørres det retorisk fra uskyldig og uvitende hold i denne danske ubehageligheten av en film. Spørsmålet stilles over en middag til et københavnsk foreldrepar som er blitt invitert hjem til et hollandsk par de møtte på ferie i Toscana forrige sommer. De tar med seg datteren og ankommer et koselig lite hus i utkanten av en skog, men det tar ikke veldig lang tid før vertskapets spesielle oppførsel blir en stein i skoen både for den danske familie og oss som publikum. Når overtrampene stadig blir tydeligere, blir spørsmålet hvordan de og oss reagerer og agerer i møte med det som utvikles til diffuse mareritt-scenarier i lyse hverdagen. Konfrontasjonen kommer like sent som uunngåelig, når “det verste som kan skje” viser seg å være hinsides hva man kunne forventet og fryktet. Hit bygger regissør Christian Tafdrup “Speak No Evil” lagvis av ubehagelige observasjoner der landsmann Lars von Trier kan møte på både Michael Haneke og Ruben Östlund i en skarp og vond dissekering av det skandinaviske trygghetssamfunnet og den moderne mannsrollen, på aller vondeste og mest virkning full horror-vis. Dette er virkelig en filmopplevelse som blir sittende – og derfor årets beste skrekkfilm. (Les gjerne undertegnedes artikkel om denne filmen skrevet for Montages tidligere i år)