Kvinnenes tid

Vi skriver 8. mars, kvinnedagen.

Men burde overskriften ha spørsmålstegn eller utropstegn?

Filmskapere har siden filmkunstens begynnelse hatt en tydelig maskulin tilknytning; fra stumfilmperioden, til den tidlige fasen med lydfilmer, og over i Hollywoods gullalder. Men også i mer moderne brytningstider, som i progressive New Hollywood, eller under den franske nybølgen med dyrkelsen av auteurene. Også de som menn. Like maskuline var blockbusterproduksjonene som fra 80-tallet ble snekret sammen av mannlige regissører på samlebånd for et stadig mer profittjagende Hollywood. Og frem til i dag. Alltid har filmen vært en kultur preget av en ensidig og lite utviklet næringskjede i et kjønnsperspektiv, der det fåtallet kvinner som har markert seg har gjort det mot alle odds. Det har vært den onde sirkel: En historie om menn som hyres til å lage film om menn om det menn er opptatt av. Derfor har hovedandelen av kinopublikum tradisjonelt vært menn, og fordi det er mest lønnsomt å lage film for et mannlig publikum så videreføres det. For hvem er mest egnet til å lage disse filmene? Hvem sitter i bransjeposisjonene der prioriteringer gjøres og beslutninger tas om hvilke filmer som skal produseres, og hvem som skal lage dem? I alle ledd har kvinner vært plassert som bisittere på sidelinjen – i prosessen med å lage film, på lerretet som bifigurer i historier fortalt i et mannlig perspektiv, og derfor også i kinosalen som minoritetspublikum.



Det var interessant å se at Chantal Akerman og hennes radikale «Jeanne Dielman, 1975 Quai du Commerce, 23 Bruxelles» fra 1975 seilte uventet het til topps i fjor på Sight & Sound sin betydningsfulle sammenstilling av tidenes beste filmer, men et signal på vesentlig endring kan det neppe tas til inntekt for.

For: Er det overhodet utsikter til å snakke om en ny æra som vesentlig har endret disse dysfunksjonelle strukturene? Til det virker skjevhetene fremdeles altfor enorme. Men, la oss også være optimistiske her. For det føles vitterlig som det er et økende og jevnlig tilsig av kontemporære kvinnelige filmskapere som markerer seg med kvalitet og styrke på den internasjonale filmscenen, og som ikke forsvinner etter én eller to filmer. I 2021 vant Julia Ducournau Palme d’Or med «Titane». Det var kun andre gang i historien. Den første var med Jane Campion for «The Piano» i 1993, og i fjor var det nettopp Campion som vant Oscar-prisen for beste regi med «The Power of the Dog» som var første gang samme kvinne har blitt nominert to ganger til regiprisen. Historisk var det også at Campion etterfulgte Chloé Zhao som vant regiprisen for «Nomadland» året tidligere, i et år som også var historisk fordi det var to kvinner blant de fem nominerte regissørene (Emerald Fennell for «Promising Young Woman). Gjennom 2022/2023 har også flere kvinnelige regissører vært i førersetet for å leve noen av de mest kvalitetssterke nye filmene, ikke minst med Charlotte Wells’ oppsiktsvekkende sterke debut «Aftersun» som ble avduket i Cannes ’22 som i hovedkonkurransen skiltet med nye verk fra Kelly Reichardt og fortsatt vitale veteranen Claire Denis. Kanskje er det heller ikke tilfeldig at Frankrike i denne sammenheng kan minne om et semi-kvinnelig filmkraftsentrum, med linjer tilbake til slutten av 1800-tallet med Alice Guy-Blaché (ofte titulert som den første kvinnen som lagde film), via den legendariske, nybølgeassosierte Agnès Varda, og videre opp til Clare Denis, samt en pågående og sterk kvinnelig røst gjennom flere tiår som har tilhørt Catherine Breillat. I dag er nevnte Julia Ducournau naturlig å trekke frem på en hylle der Céline Sciamma allerede har etablert seg, og der kapasiteter som Maïwenn og Mia Hansen-Løve kompletterer det franske bildet som noe å se etter. 


Om mange er nevnt og mange glemt, er det totalt sett likevel for få kvinnelige filmskapere der ute. La det nå være kvinnenes tid med et utropstegn!

Nedenfor er en opplisting av 25 kvinnelige aktive filmskapere med mer enn én spillefilm i katalogen, og med én utvalgt anbefaling i parentes, som forhåpentligvis – sammen med en rekke andre – skal gis oss nye perspektiver og sterke filmopplevelser i tiden som kommer.

Se alle disse filmene!

1 Greta Gerwig («Little Women», 2019)

2 Sofia Coppola («Lost in Translation, 2003)

3 Mia Hansen-Løve («Bergman Island», 2021)

4 Kelly Reichardt («First Cow», 2019)

5 Andrea Arnold («American Honey», 2016)

6 Jane Campion («The Piano», 1993)

7 Claire Denis («Beau travail», 1999)

8 Susanne Bier («Efter brylluppet», 2006)

9 Céline Sciamma («Petite Maman», 2022)

10 Lynne Ramsey («We Need to Talk About Kevin, 2011)

11 Joanna Hogg («The Souvenir», 2019)

12 Chloe Zhao («Nomadland», 2020)

13 Kathryn Bigelow («Zero Dark Thirty», 2020)

14 Julia Ducournau («Raw», 2016)

15 Cathrine Breillat («Fat Girl», 2001)

16 Amy Heckerling («Fast Times at Ridgemont High», 1982)

17 Mary Harron («American Psycho», 2002)

18 Lilly og Lana Wachowski («The Matrix», 1999)

19 Maren Ade («Everyone Else», 2009)

20 Maiwenn («Polisse», 2011)

21 Lucile Hadzihalliovic («Innocence», 2004)

22 Mimi Leder («Deep Impact», 1998)

23 Miranda July («Me and You and Everyone We Know», 2005)

24 Jennifer Kent («The Badadook», 2014)

25 Catherine Hardwicke («Thirteen», 2003)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere liker dette: