Forunderlige, fantastiske «Elle»

Før noen hadde sett «Elle» ble det snakket om at Paul Verhoeven hadde laget en ny erotisk thriller i samme landskap som 90-tallsfenomet «Basic Instinct».

Det har vist seg å være en misvisende inngang. «Elle» har riktignok elementer av den erotiske thrilleren i seg, men rommer samtidig så mye mer, og nekter langt på vei å la seg kategorisere til én bestemt sjanger.

Isabelle Huppert, sannsynligvis vår tids mest fremragende skuespillerinne, spiller hovedkarakteren Michèle. I åpningsscenen blir hun brutalt overfalt og voldtatt i sitt eget hjem av en maskert mann. Det er en scene som er like kraftfull som den er foruroligende, og selv om man som publikum er kjent med filmens premiss – en kvinne som søker hevn etter en voldtekt – er det noe definitivt sjokkartet over den fremmede tonen som voldtektsscenen, og de påfølgende minuttene, umiddelbart skaper.

Åpningen er et bilde i svart, og lyden av en voldtekt. Deretter nærbilde av en kikkende katt. Deretter Michèle halvnaken og forslått på gulvet. Deretter Michèle som dusjer av seg voldtekten. Deretter Michèle som bestiller mat, og lar livet fortsette som før.

Det som tidlig blir klart er at vi kastes inn i et filmunivers, og en filmfortelling, der vi virkelig ikke aner hvilken retning reisen skal ta.

Hvordan skal vi reagere på filmen når figurene i den, og særlig hovedperson som nettopp er utsatt for en brutal voldtekt, overhodet ikke reagerer slik vi forventer?

Den forunderlige oppførselen til Michèle i timene og dagene etter voldtekten etablerer raskt en underliggende mørk humor og absurditet i det hun omgås sin dysfunksjonelle familie, venner – og kolleger (som jobber med å produsere et nytt voldelig dataspill under hennes ledelse). Mens disse hverdagslige sekvensene foregår i en realistisk setting, er dialogen og situasjonene samtidig gjennomsyret av en merkverdig, mild absurditet som ganske raskt former en ustyrtelig morsom komedie. Når Verhoeven samtidig, med jevne mellomrom, sørger for å påminne oss visuelt om det tematiske utgangspunkt gjennom tilbakeblikk til alternativer versjoner av den grufulle voldtektsscenen, speilet av hovedfigurens vekselvis bevisste fantasier og ubevisste drømmer, gir det bare enda flere lag til det som slår seg opp som en uhyre kompleks film.

Selv om «Elle» med sikkerhet kan dissekeres og analyseres til de minste bestanddeler, er det overfladisk sett to pilarer som utgjør fortellingen, og som begge står på en bunn av mørk komikk: på den ene siden thrilleraspektet og «whodunnit»-plottet spunnet rundt Michéles jakt på den ukjente voldtektsmannen, og på den andre siden den bemerkelsesverdige skildringen av de sosiale relasjonene som Michéle havner i. Disse to dimensjonene løper ofte uavhengig av hverandre, men bindes sammen av Isabelle Hupperts rolletolkning og den eiendommelige stemningen som finnes i filmens DNA, både når den uttrykkes som thriller og beveger seg i helt andre retninger. Huppert uttrykker akkurat den balanserte promillen hun besitter av iboende komikk; enten hun er trist, redd, sint eller opphisset ligger det noe usagt i blikket og mimikken. Huppert medvirker i bortimot hvert sekund av filmen, og hun beriker dem alle, og ensemblet for øvrig kaster seg på den samme bølgen.

I en alder av 78 år er det en bemerkelsesverdig vitalitet som ligger til grunn for Paul Verhoevens regiarbeid i «Elle». Filmen kanaliserer en tilsynelatende retningsløs undring og filmisk lekenhet som mest påminner om hans frimodige og søkende gjennombruddsfilm «Turkish Delight» fra 1973. På samme tid er «Elle» et tydelig voksent filmverk, manøvrert med stilistisk selvsikkerhet og disiplinert fortalt. Med en viss kjennskap til Verhoevens filmografi, er det ikke minst appetittvekkende å se hvordan han øser fra sin egen filmgryte for å mette oss med alle sine krydderier som samles i «Elle», enten det er fra villskapen i «Turkish Delight» og «Spetters», thrillermotivene og det seksuelle begjæret i «Basic Instinct» og «The Fourth Man», den uhemmede sosiale satiren fra eksempelvis «Showgirls», trangen til å sjokkere/overraske, eller bare den fantasifulle sammenkoblingen av lyd og bilde som har gjennomsyret de aller fleste av hans produksjoner.

Utenfor sin egen filmografi gikk det ikke lang tid før jeg selv opplevde «Elle» som en slags krysning av Claude Chabrols psykologiske 70-tallsthrillere og Luis Bunuels absurde filmsatirer over den franske middelklassen. Filmspråket i «Elle» minner klart om det sobre uttrykket som Chabrol forfektet i sine fortellinger spunnet rundt drap og mysterier i kontekst av den franske middelklassefasaden, ofte med en satirisk snert – men der Verhoeven nærmest visualiserer dialogen og skuespillernes mimikk med en absurditet som har elementer av Bunuel, og tilfører en humor som overhodet ikke fantes i Chabrols repertoar. Kameraføringen er kanskje vojuristisk, men filmspråket lite flashy, der Verhoeven og fotograf Stephane Fontaine («The Prophet») har brukt to håndholdte kameraer i hver eneste scene. Likevel står «Elle» også frem som en film som er gjennomgående koreografert for filmisk effekt. Som illustrert i en scene der kroppene til Michèle og hennes romantiske motpart blir kastet mot hverandre av vinden mens de forsøker å slå igjen vinduene og stenge de stormfulle vindkastene ute. Det er en overdreven, men helt praktfull scene, som omfavner en tradisjonell filmromantisk innstilling tilført en undertone av erotikk av vindens begjær. Eller den piskende satiren innbakt i en ustyrtelig morsom middagsscene der hele filmens dysfunksjonelle galleri er samlet, og der Isabelle Huppert spiller ut hele sitt register i rollen som Michèle.

Det er nok likevel den konstante undertonen av humor, mer enn de erotiske antydningene, som for mange kan gjøre «Elle» til et problematisk verk å gå i møte, all den tid fortellingen omhandler en kvinne som utsettes for overfallsvoldtekt. Men «Elle» er naturligvis ingen komedie om voldtekt. Voldtektsscenene er alt annet enn latterfremkallende, men kombinasjonen av tematikk og handling – der humoren er innbakt i den hverdagslige diskursen og ikke volden – kunne fort slått veldig feil. Verhoeven trår kanskje ikke varsomt, men det er heller ingen tydelige overtramp i den modige balansegangen han bedriver mellom det grusomme og det underholdende.

At Paul Verhoeven ikke lyktes i sitt opprinnelige forsøk på å lage «Elle» med amerikansk finansiell støtte er ikke veldig overraskende, tatt dens risikofylte merkverdigheter i betraktning. Derimot fant Verhoeven den nødvendige drahjelpen på europeisk jord gjennom den fransk-tunisiske produsenten Said Ben Said, som nettopp har bygd en interessant karriere gjennom å produsere mer eller mindre dristige filmprosjekter for sterke regissørpersonligheter som enten vil eller må jobbe på utsiden av det etablerte studiosystemet. Fransktunisieren har de siste årene blant annet servert oss «Love Crime» av Alain Corneau, «Passion» av Brian De Palma (som er en remake av nettopp «Love Crime»), «In the Shadow of Women» av Philippe Garrel, «Carnage» av Roman Polanski, «Maps to the Stars» av David Cronenberg, «The Assignment» av Walter Hill og nå «Elle» av Paul Verhoeven.

Selv om Paul Verhoeven – nærmest som vanlig – nok også er ute etter å provosere for provokasjonens skyld i «Elle», er det vanskelig ikke å gi hollenderen en sjelden umiddelbar anerkjennelse her for å ha skapt noe så rikt, komplekst og underholdende som «Elle» faktisk er.