Nattfilm: «What Have They Done to Your Daughters?» (1974)

Som en blanding av klassisk italiensk politifilm (poliziotteschi) og giallo, faller Massimo Dallamanos What Have They Done to Your Daughters? litt mellom to stoler. Uten at det gjør filmen dårlig.

Dallamano gir oss et plott fundamentert i den italienske samtiden, og som flere av datidens italienske politifilmer serveres verket med en lite tilslørt sosial samvittighet. Utgangspunktet er de mange menneskene, og især unge kvinner, som forsvinner fra Italia hvert år – både sporløst, og de som senere finnes døde. I What Have They Done to Your Daughters? sees allerede i åpningsscenen en tenåringsjente hengende dø i et tau. Politiet (som sjeldent fremstilles som veldig kompetente i disse filmene, ei heller her) konkluderer raskt med at ungjenta har tatt sitt eget liv. En obduksjon avslører imidlertid at den femten år gamle jenta har hatt seksuell omgang før han ble drept. Hun var også gravid. Etter at de hensynsløse italienske tabloidavisene trykker det grotekske bildet av den døde, nakne tenåringsjenta på forsidene, blir jenta identifisert og etterforskningen kan skyte fart for alvor.

Tematisk løper denne filmen videre langs det samme strøk Massimo besøkte to år i forveien med den praktfulle What Have You Done to Solange?, og ved begge anledninger er det tydelig at Massimo ikke ønsker å låse seg til én sjanger eller idé. Når det er sagt; her finnes både politithrillernes obligatoriske biljaktscene (en forrykende god sådan, med den lærbekledde drapsmannen på heftig motorsykkelflukt), lettkledde ungjenter som gir næring til giallotradisjonens sleazy innholdsside, og drapsscener som blander det makabre med det stilfulle. Likevel er disse elementene dempet, og innehar en slags «verdighet» som gjør filmen mer sømmelig enn mange beslektede. Musikken, komponert av Stelvio Cipriani, er også veldig tilstedeværende og er forstyrrende oppløftende mot Massimos grimme bakteppe av frykt, blod og drap. I nærheten av like flott og toneangivende som Ennio Morricones tema til What Have You Done to Soange?, er det likevel ikke.

Det er hvileskjærene, og de politiske antydningene, som gjør dette mindre bra enn det kunne vært. Når Massimo bestemmer seg for å smøre på, og løfter tempoet og filmens spenningskurve, viser han god kontroll både på visuelt filmspråk og effektiv «historiefortelling» (altså, hvordan scenene hver for seg fungerer dramaturgisk). Med andre ord fant jeg gialloelementene langt mer tiltrekkende enn poliziotteschi-partiene i filmen, sannsynligvis også fordi mine preferanser ligger nærmere førstnevnte sjanger. Derfor blir dette som filmopplevelse litt haltende og ujevnt, men likefullt veldig fornøyelig, og en av de mindre kjente titlene vel verdt å plukke med seg på DVD fra Shameless-katalogen.