Oscar-tankene mine får du alltid

De som kjenner meg godt, vet at jeg «alltid» har vært sterkt engasjert i det meste som handler om Oscar-utdelingen. Vel, mindre om moten enn filmstjernene, underholdningselementet, spenningen og ikke minst feiringen av filmverkene. Jeg har alltid vært svak for kåringer.

Mitt første minne fra å se en Oscar-utdeling er 1995. Etter hva jeg kan huske var det et redigert opptak som ble vist TV3 noen dager etter den faktiske utdelingen. Samtidig er jeg usikker på om jeg på daværende tidspunkt, i en alder av tretten år, hadde fått med meg hvem som hadde vunnet de faktiske prisene (dette var før internett). For jeg kan huske at gleden var stor over å se «Forrest Gump» vinne for beste film og Tom Hanks for beste mannlige hovedrolle, bare få uker etter at jeg hadde min til da største kinoopplevelse med nettopp «Forrest Gump» (i kinosalen Speilet i Fredrikstad). Og på det tidspunktet hadde jeg definitivt ikke sett verken «Pulp Fiction», muligens ikke hørt om «The Shawshank Redemption» eller «Quiz Show», og ingen interesse for Kieslowskis avsluttende fargetriologi «Trois couleurs: Rouge». Dermed var jeg også intetanende om at filmåret som ble viet oppmerksomhet i Shrine Auditorium i LA, ledet av en utskjelt David Letterman, det året var at de absolutt bedre. (Jeg var også intetanende om det store øyeblikket som inntraff da Jack Nicholson delte ut en æres-Oscar til den italienske mesteren Michelangelo Antonioni. I ettertid har jeg sett utdelingen på nytt i sin helhet (nesten) på Youtube og funnet stor glede i det, som i andre retro-øyeblikk fra Oscar-historien helt frem til nyere tid.)

Men noe har skjedd. Helt sikkert med meg, men opplagt også med Oscar-utdelingen. Og i år skjedde, rent personlig, det nesten utenkelige: Jeg så ikke et eneste sekund av utdelingen. Mandag morgen våknet jeg til vanlig tid, sjekket vinnerne på nett, trakk på skuldrene og dro uthvilt til jobb. Det har aldri skjedd før. Med ett unntak har jeg siden slutten av 90-tallet overvært hver eneste Oscar-utdeling live, selv da distribusjonen gjorde det vanskelig og tyrkisk stream på internett var beste løsning før begivenheten var tilbake på skandinavisk tv. I år var tilgjengeligheten bedre enn på lenge, og planen var å sitte oppe. Men utover søndagskvelden merket jeg at planen min var mer et resultat av vane enn faktisk entusiasme. Derfor prioriterte jeg senga mens statuettene ble delt ut, nærmest som forhåndsklarert, til «Everything Everywhere All at Once» og «All Quiet on the Western Front» (to filmer som jeg fortsatt ikke har prioritert å se, selv om de lenge har vært historisk godt tilgjengelige).

Jeg må innrømme at mitt dempede Oscar-engasjement dessverre ikke har kommet plutselig, som en slags reaksjon på en svakere eller mindre interessant line-up sammenlignet med tidligere år. Snarere har årets nominerte virket som en friskere samling sammenlignet med noen av årgangene vi nettopp har lagt bak oss, noe som kan indikere at den avtagende interesse er en potensiell varig endring – kanskje på grunn av iboende personendringer (jeg har, skrekk og gru, blitt 41 år), kanskje på grunn av utviklingen til Oscar-utdelingen, eller kanskje aller helst en kombinasjon. Uansett handler det, heldigvis, ikke om en svekket filminteresse. Den er like brennende og sterk som for 10-20 år siden, men kanskje har den svingt gradvis mot andre retninger parallelt med at Oscar har svingt gradvis en helt annen vei?

Det er lettvint å tenke at «alt var bedre før», spesielt når man selv har entret midten av livet. Riktig nok var jeg ikke engang født på 1970-tallet, men min lidenskap for film er sterkt knyttet til filmverkene, filmskaperne og skuespillerne ved fremveksten av New Hollywood. Det var de to Gudfaren-filmene, «The French Connection», «One Flew Over Cuckoo’s Nest, «The Deer Hunter» og «Annie Hall». Store kunstverk. Store kommersielle suksesser. Og alle vinnere av Oscar for beste film.

Spol frem til 2010-tallet og noe har skjedd.

«The King’s Speech» i 2010.

«The Artist» i 2011.

«Argo» i 2012.

«Spotlight» i 2015.

«Moonlight» i 2016.

«The Shape of Water» i 2017.

«Greenbok» i 2018.

«CODA» i 2021.

Et spørsmål som melder seg: Hva skal en Oscar-film være? Jeg vil mene det er lite kontroversielt å hevde at den skal være betydelig, gjerne tidløs, et verk som vil bli husket, noe av høy filmkunstnerisk verdi. Hvor mange fra ovennevnte rekke har disse kvalitetene? Ok, det har vært bomskudd tidligere år også. Som da Harvey Weinstein spilte kortene dit at «Shakespeare in Love» vant foran Spielbergs «Saving Private Ryan» i 1998, men det var også eneste vesentlige bom på 90-tallet, i et tiår da Oscar-vinnere ellers het «The Silence of the Lambs», «Schindler’s List», «Braveheart» og «Titanic». Det er en lang vei derfra til «The King’s Speech» av Tobe Hooper, «Argo» av Ben Affleck og «CODA» av Sian Heder/Apple.

Det er et legitimt standpunkt å mene at det ikke lenger lages mange nok gode filmer. Til en viss grad er det også sant – tiden da kunstnerisk ambisiøse filmer og de største billettselgende kinofilmene var de samme, fra «The Godfather» til «The Gladiator», er i hvert fall forbi. Og filmer som «The French Connection» eller «E.T.» lages heller ikke mer. På kino ser de fleste superhelter, og hjemme ser de fleste tv-serier. Når de gode unntakene inntreffer er de virkelig spektakulære, som suksessverkene «Top Gun: Maverick» eller «Avatar: The Way of Water», men da har Oscar-Akademiets medlemmer i mellomtiden definert seg mot andre retninger.

Siden tusenårsskiftet har tendensen gradvis blitt klarere: Andelen «mindre produksjoner» som har blitt nominert til Oscar har blitt større, og andelen større filmer som har blitt nominert til Oscar har blitt mindre. Grepet om å øke antallet nominerte fra fem til potensielt ti titler, har kanskje innlemmet noen flere storfilmer, men også enda flere smale. Og Akademiets smak har styrt seg inn mot nettopp de mindre filmene som gjerne tematiserer eller forteller noe «viktig», men som intuitivt virker mindre opptatt av det filmkunstneriske (eventuelt bare mangler kompetansen). At Akademiet i 2010 prioriterte «The King’s Speech» over «Black Swan» av Darren Aronofsky, «Inception» av Christopher Nolan og «The Social Network» av David Fincher vil alltid være det mest grelle eksempelet på denne utviklingen.

Akademiets medlemmer har blitt yngre, en fornyelse på godt og vondt. Samtidig er det en verden rundt dem dominert av strømmefilmer, digitalisering, kunstnerisk devaluering, politisk korrekthet, og stadig mer muskuløse markedsføringskrefter. Det er også en Oscar-utdeling som gradvis er blitt mindre kulturell relevant, fordi nye generasjoner ikke ser på lineær tv, og fordi konvensjonelle prisutdelinger som konsept i mindre grad kommuniserer med tiden og et yngre publikum. Disse ser heller ikke filmene som nomineres, langt mindre de som faktisk vinner (bortsett fra i «de tekniske kategoriene» som alltid blir behandlet som noe mindre viktig i Oscar-sammenheng). Legg til at Oscar-utdelingen blir mer og mer forutsigbar for de som faktisk følger med. Vi opplyses av raske stemningsskifter via internetts høyhastighetsformidling og andre prisutdelinger som kulminerer med Oscar der plutselig 90 % av vinnerne er 95 % sikret som vinnere på forhånd. Når spenningen ikke lenger ligger i «hvem som vinner», kanskje foruten noen få kategorier per år, blir oppmerksomheten viet mot hendelser som inntreffer, det være seg taler og eventuelle skandaler, som fjorårets Will Smith-slag.

Fra 00-tallet forsøkte man i begynnende grad å eksperimentere med ulike formgrep for å modernisere seremonien i håp om å slå tilbake mot en markant seernedgang, uten å lykkes. Senere har Oscar-utdelingen aldri helt klart å definere hva den er og skal være i vår tid. Som en mellomting mellom det Oscar var, det som kan minne om tidligere MTV Movie Awards og noe enda mer nytt. Man balansen mellom å bevare det klassiske vs. å finne den riktige fornyelsen, parallelt med å omfavne selve filmkunsten, har vist seg å være en for vanskelig øvelse å mestre. For oss som elsker Oscar, eller har elsket Oscar, har mye handlet om nostalgi. Om å ha blitt kjent med og vokst opp med den særegne auraen og storheten av Oscar-utdelingen fra en annen tid. For mitt vedkommende med Jack Nicholson glisende bak solbriller på første rad. Med tid og rom til å hedre aldrende legender på scenen. Med et prisdryss der ikke alt er gitt på forhånd. Og med en (subjektiv) følelse av at vinnerne oftere var filmer og kunstnere med mer varig verdi enn hva siste tiår har gitt.

Men: Jeg nekter å innse at Oscar-slaget er tapt. Det er noe jeg fremdeles vil identifisere meg med og glede meg til. Når nedturene de siste årene har blitt mange, føles det litt som å ha et favorittlag i fotball som rykket ned og feilet i mange år på rad (personlig gjenkjennelig). Som fotballsupporter har jeg ofte stilt det retoriske spørsmålet til meg selv: «Hvorfor elsker jeg fotball og bruker så mye tid på det når det gir meg så mange skuffelser og gjør meg trist?». Svaret er alltid at verdien ligger i spenningen og håpet. I triumfene, de små magiske øyeblikkene som vil dukke opp innimellom nedturene. Akkurat som det kommer en ny fotballsesong med nye håp, kommer det et nytt filmår med nye muligheter. Og ny Oscar-utdeling. Forhåpentligvis er jeg tilbake med fornyet håp som tilskuer i 2024.