Christopher Walken er av de mest allsidige og kameleon-aktige skuespillerne av sin generasjon, og som aldri har virket å ha behov for å være i sentrum eller opptatt av stjernestatus. Det gjenspeiler seg også i rollevalg og hvem han har jobbet med, men ikke sjeldent har han likevel maksimert egen innsats i mindre roller til massiv ikonisk eller kunstnerisk sterk effekt. Når han i publiserende øyeblikk feirer 80 år, føles det som en fin anledning til å fremheve ti av hans mest essensielle filmbidrag (i kronologisk rekkefølge).
Annie Hall (1977)
Christopher Walken spiller den unge Duane Hall som sitter på sengekanten idet Woody Allen passerer den åpne døra i gangen utenfor. Han stopper når Duane Hall forsiktig spør om han kan tilstå noe. Det som følger er en kort og mørk monolog, der Allen er en mindre interessert lytter som reiser og går etter å ha hørt gutten fortelle om hvordan han innimellom fantaserer om å kjøre over i motsatt kjørefelt når han er ute i bilen på nattestid. Scenen er isolert sett dyster og merkverdig, men kort tid etter forstår vi at det også har vært en oppbygningen for humoristisk effekt som først kommer i en påfølgende scene med Woody Allens reaksjon når han og Diane Keaton blir passasjerer med Duane Hall bak rattet i nattmørket. Walkens tidlige tolkning er verken av hans største eller mest imponerende, men likevel av det mest minneverdige. Også fordi det er i «Annie Hall».
The Deer Hunter (1978)
I Michael Ciminos episke, tre timer lange drama fra Vietnam-krigen, er det for mange særlig én scene som typisk huskes først og fremheves – den der Robert De Niro Christopher Walken må spille russisk rulett i fangenskap. «The Deer Hunter» følger tre venner og stålarbeidere fra Pennsylvania som etter den enes bryllup, som vi blir kjent med via en langsom og samtidig helt fantastisk oppbygning, før de lander i det sørasiatiske krigskaoset og aldri blir det samme. Walkens birolletolkning ga ham en fortjent Oscar-statuett (hans eneste), markerte det store gjennombruddet og har i retrospekt også forblitt hans aller mest imponerende. Det er tydelig at Cimino har instruert fotograf Vilmos Zsigmond til å være tett på Walkens milde ansikt som har en så sterk, emosjonell formidling som favner så mye med så lite. Walkens ukonvensjonelle ansikt og særtrekk, der den sanselige skuespillerprestasjonen heller ikke står tilbake for Robert De Niro, forteller alt om skuespillerens kapasitet og hans bidrag til en av 70-tallets største amerikanske filmverk.
Heaven’s Gate (1980)
Michael Cimino gikk fra «The Deer Hunter» til «Heaven’s Gate» som står blant Hollywoods største fall. Christopher Walken var med på samme reise, men uten at karrieren gikk i grus Cimino-style av den grunn. Vel, at «Heaven’s Gate» faktisk er en fabelaktig film (og har fått en mild renessanse i nyrestaurert og utvidet versjon) er en annen historie. Walken er her den kanskje aller beste foran kamera i rollen som den besluttsomme, men moralsk konfliktfylte håndheveren Nate Champion som rivaliserer med Kris Kristofferson om samme prostituerte kvinne (spilt av Isabelle Huppert). Det er den distanserte, dempede eller subtile versjonen av Walken vi gjøres kjent med i «Heaven’s Gate», i en av hans fineste rolletolkninger, der Walken selv også har beskyttet og forsøkt å snakke Ciminos film opp av rennesteinen som datiden ufortjent sendte den ned i.
The Dead Zone (1983)
David Cronenbergs adaptasjon av Stephen Kings overnaturlige thrillerplott, er en fremragende og utforskende sjangerfilm, men like mye en demonstrasjon i skuespillerkunst fra høyeste hylle. Walken spiller læreren Johnny Smith som fem år etter en bilulykke våkner fra koma, og må håndtere både at kjæresten har stiftet familie med en annen mann, men også den plutselige og utilsiktede overnaturlige evnen han har ervervet som er å se inn i andre liv og fremtid ved berøring. Walkens portrett har en nyansert og melankolsk stemning som fremmedgjort i møte med sitt nye jeg. Ikledd en svart frakk med høy krage, er det likevel Walkens bleke ansiktet – styrt av ektefølte nyanser – som trekker oss dypt inn i dte velartikulerte spenningsdramaet som er «The Dead Zone».
At Close Range (1986)
Christopher Walken er den fraværende farsfiguren i en særdeles mørk far-sønn-relasjon med Sean Penn i undervurderte «At Close Range». Blandingen, og ikke minst de nesten umerkelige vekslingene mellom sjarmerende og det skremmende, er det få som behersker like karismatisk og genuint som Walken. Her tilfører det filmen og figuren en uforutsigbar kvalitet i et nydelig samspill med Sean Penn. Like mye som filmen er velspilt, er John Foleys regiarbeid på sitt beste en like berikende kvalitet som skildringen av det uforsonlige forholdet mellom en far som ikke kan gi sønnen den kjærligheten han har naturlig behov for. Walkans opptreden som innimellom dras mot det dypt ondskapsfulle, gjør «At Close Range» til en dyster og hensynsløs forestilling av menneskenaturen innveid i en krim-thriller som også har audiovisuelle strenger å spille på.
King of New York (1990)
I Abel Ferraras «King of New York» spiller Christopher Walken gangsteren Frank White som blir løslatt fra fengsel og må manøvrere i storbyens underverden for å gjenerobre den kriminelle kontrollen. I en produksjon gjennomsyret av imponerende casting (Laurence Fishburne, Wesley Snipes, Steve Buscemi, David Caruso), er det Walken som er i front skreddersydd for Ferraras upolerte, intense og hardtslående storbyskildring. Det er som om grensedragningen mellom det rene og skitne, det onde og gode, er tilgriset av gjørmen alle figurene står i. Ferraras skildringer har likhetstrekk med tidlig Scorsese (som Walken også har samarbeidet med), men Ferraras tilnærming er enda mer rufsete – en gritty og nådeløs iscenesettelse av et korrupt og kriminelt New York kjemisk renset for hyggeligheter. At det er et kunstnerisk kompatibelt møte mellom Abel Ferrara og Christopher Walken i dragninger mot det mørke og intense, er udiskutabel og dessuten godt dokumentert (Se også særlig «The Funeral» som vel også burde vært nevnt i denne gjennomgangen).
Batman Returns (1992)
Tim Burtons oppfølger til egen suksess ble typisk vurdert som for mørk og voldelig i sin tid, men har (naturligvis) vist seg å være betydelig mer slitesterk i retrospekt enn de påfølgende Batman-filmene fra Joel Schumachers. I filmens dystre og gotiske superhelteventyr, som en organisk forlengelse av Burtons kunstneriske personlighet, er Walken den litt mindre outrerte kapitalist-skurken Max Schreck som han likevel tilfører kryderer med sin særegne karisma til å bli en interessant karikatur. Vel gjort.
True Romance (1993)
Da «True Romance» ble lansert mellom «Reservoir Dogs» og «Pulp Fiction» var den unge manusforfatteren, Quentin Tarantino, av Hollywoods mest spennende stjerneskudd bak kamera. Dette prosjektet landet imidlertid i regihendene til mainstream-etablerte Tony Scott som orkestrerte et stilfullt, rastløst og tidsriktig filmverk av pur underholdning. Christopher Walkens rolle i det hele er ganske marginal, men igjen eksemplifiseres teft for rollevalg og evne til å gjøre noe ekstraordinært ut av noe som er mindre. Ordene fra Tarantinos manus ligger perfekt på Walkens tunge til elegant leveranse, og førstnevnte har selv flere ganger fremhevet enkeltscenen i «True Romance» mellom Christopher Walken og Dennis Hopper som en av de beste han har skrevet.
Pulp Fiction (1994)
Det er ikke mangel på minneverdige scener i «Pulp Fiction», men Christopher Walken står definitivt for én av de fremste når han i rollen som kapteinen og krigsveteranen Koons leverer en tale eller monolog om familiearv til en ung Butch Coolidge. Det er en scene som også fungerer som illustrasjon på Walkens forbløffende evne til å integrere subtil komedie kamuflert i en fremtoning som underveis veksler mellom ulike stemninger og intensitetsnivåer. I en film der omtrent hver scene er som en skattekiste, er det som gullet glitrer ekstra sterkt i den eksepsjonelle scenen med nettopp Christopher Walken.
Catch Me If You Can (2002)
Christopher Walken har foruten sin Oscar-vinnende prestasjon i «The Deer Hunter» én annen gang blitt nominert til Oscar – for «Catch Me If You Can». I Steven Spielbergs lekne og elegante filmatisering av bedrageren Frank Abagnale Jrs. manøvre, som hele tiden lå ett steg foran FBI, fyller Christopher Walken rollen som bedragerens far, Frank Abagnale Sr. Det er igjen en mindre rolleprestasjon, men der Walken er fullstendig dominerende på dempet og kontrollert vis når han først involveres i en av sine mest komplekse og emosjonelt sterke tolkninger.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar