Under radaren: «The Intruder» (1962)

Roger Corman vil for alltid bli forbundet med å være en pionér av en produktiv sjangerfilmskaper på lave budsjett fra 1950-årene og utover, som også skulle indirekte påvirke filmindustrien via tidlige samarbeid og oppdagelser med personligheter som utviklet seg til Hollywood-storheter. Selv skulle Corman forbli en slags outsider, men stadig mer anerkjent mot at det i dag er konsensus om en sementert legendestatus i filmindustrien – som forfatter, produsent og regissør av et tresifret antall filmer – i all hovedsak skrekkfilmer i kult/b-film-sjiktet. Men ingen regel uten unntak, og i tilfellet Roger Corman heter det tydeligste unntaket «The Intruder».

I motsetning til Cormans lavbudsjetterte sjangerproduksjoner, ble imidlertid «The Intruder» en kommersiell nedtur, som angivelig ble stående som eneste Corman-produksjon noen gang med røde tall i regnskapsbøkene. Men det må også ha vært en like atypisk som dristig idé per 1962 for underholdningsleverandøren Corman å levere en mørk, sosialt bevisst og moraliserende historie om rasisme med forventning om storslått billettsalg, der virkeligheten utenfor kinosalene stod dypt i skitt både av alminnelig rasediskriminering og institusjonell rasisme. Særlig i sørstatene som filmen naturgitt er plassert til. Det er hit figuren Adam Cramer kommer, spilt av en ung William Shatner, som en demagogisk skikkelse som er tidvis skremmende overbevisende der han manipulerer og trollbinder den hvite majoriteten til å vekke en iboende rasisme (samtidig som det føles som en ujevn rolletolkning som innimellom tråkker feil). Cramer ankommer et sørstatlig lokalsamfunn for å argumentere mot en planlagt innføring av de-segregering på skolene. Som «fri» og «hvit» mann, i sin beste alder, snakker han overbevisende i møte med lokalbefolkningen der han spiller kalkulerende  på følelser for å nøste opp i de grumsete holdninger han vet ligger mer enn latent hos de fleste, i et samfunn der KKK også er tilstedeværende og velegnet til revitalisering fra Cramers utlslørte, men velartikulerte rasistiske meldinger som gjødsler hele lokalsamfunnet til flammende raseri av hat.

Det er altså mørk og dyster tematikk Corman bringer til torgs, hvor han er for øyeblikket er alvorstynget og moraliserende mer enn styrt av underholdning. Selv om «The Intruder» likevel er raskt og smidig fortalt, representerer den et avvik han aldri skulle gjenta, og peker derfor seg markant ut i filmografien – også fordi den har knyttet seg til et annet publikum og høstet en annen form for anerkjennelse enn den Corman normalt har fått smakt på.

Om filmen traff en nerve i kommunikasjonen mot datidens amerikanske samfunn, føles den dessverre ikke mindre aktuell i dag, hvor Corman i intervjuer selv har velvillig trukket linjer mellom hovedfiguren Adam Cramer og Donald Trumps strategiske oppvigleri i vår tid. Den ubehagelige nærheten til 60-årenes rasisme virker i det hele tatt litt for gjenkjennelig, og filmens spesifikke tilhørighet til en annen epoke er paradoksalt nettopp hva som har gjort dette til Cormans kanskje mest tidløse film. Som kunstverk er det kanskje en enkel konstruksjon støpt i en form som helst minner om en tv-filmproduksjon, men innimellom er det den type nedstrippet enkelhet som gir sterkest effekt når alt handler om å kommunisere et budskap. 

Og hva angår legenden Roger Corman, så gikk han raskt tilbake til sitt vante territorium av billige sjangerfilmer.