Joaquin Phoenix. En av vår tids fremste skuespillere. Dypt særegen, stor spennvidde, artistisk integritet, en aura av mystikk som alltid gjør ham fengslende og uberegnelig. Tilsynelatende veldig lite opptatt av å dyrke stjernelivet, men desto mer opptatt av å søke kunstneriske utfordringer, gjøre noe nytt, interessant og gjerne nyskapende. Et generasjonstalent av en skuespiller og kunstner som nærmer seg 50 år. Som på et tidspunkt var i ferd med å legge til side hvem han var med et farvel til skuespilleryrket for å bli rapper, som kulminerte med en bisarr opptreden for David Letterman i 2009. Det hele var en langtrukken bløff, heldigvis. En merkverdig villighet til å risikere karrieren da den var på et høyde, men «I’m Still Here» ble ikke slutten. Siden har han tatt enda større steg, og kan skilte med en filmografi som tåler sammenligning med de største. Og han er ikke ferdig. Når han i publiserende stund er kinoklar med «Beau is Afraid» av Ari Aster, trykkes det herved på pauseknappen for å oppsummere hans 15 beste filmer til nå. Utvalget er basert på en kombinasjon av filmenes kvalitet og Phoenix’ innvirkning og tolkning. I stigende rekkefølge fra særdeles bra til briljant, og med opptil flere unevnte filmer som bobler like under og gjerne kunne vært med.
15 Reservation Road (2006)
Regissør Terry George gjorde «Hotel Rwanda» noen år forut for «Reservation Road», som antagelig ville vært et mer forventet og naturlig listevalg. Denne fikk en mer lunken mottakelse, men er et lettere undervurdert drama med finstemte kvaliteter i en sober fremstilling av ubehag og skyld. Det mørke materialet føles tidvis veldig konstruert og kalkulert for emosjonell effekt, men George behersker akkurat dét veldig godt. Ikke minst fordi han kan lene seg på noen mesterlige skuespillerprestasjoner, ikke minst fra Joaquin Phoenix som den sorgpregede faren som effektivt og genuint kanaliserer den uutholdelige smerten det må være å miste et barn.
14 Her (2013)
Jeg har alltid vært delt og usikker over egen opplevelse av «Her», det romantiske sci-fi-dramaet av Spike Jonze om en asosial og ensom mann som forelsker seg i en kvinnestemme skapt av kunstig intelligens i et operativsystem. Det er en tematisering som virker enda mer aktuell i dag, selv om den også var overtydelig for snart ti år siden, som advarsel mot potensialet for avhengighet av teknologi og kunstig intelligens – med en understrekning at maskiner alltid vil være iboende ulikt det unikt menneskelige i oss. Igjen er det en rolletolkning av Joaquin Phoenix som demonstrerer hans variasjon i en tolkning dempet av karakterens tristhet, og som tidvis uheldigvis kan forsvinne litt ut av oppmerksomheten til den noe outrerte og fargesterke scenografien rundt ham.
13 C’mon C’mon (2021)
Det er et sjeldent, men velkomment øyeblikk av å oppleve en sjarmerende figur i Joaquin Phoenix’ tolkning i sentrum av den Mike Mills-regisserte «C’mon C’mon». Det er en melankolipreget og hjertevarm skildring i svart/hvitt om en middelaldrende radiomann og forholdet til hans 9 år gamle nivå som utvikles til noe snilt, vakkert og verdifullt. «C’mon C’,mon» er den litt uventede, men veldig velkomne vendingen i Phoenix’ filmografi der han alminneliggjør seg selv i en streit og øm rolletolkning. Mye av filmens styrke ligger også i det fine samspillet med barneskuespilleren Woody Norman, og at det fungerer så magnetisk som det gjør i «C’mon C’mon» må nok i stor grad være nettopp Phoenix’ fortjeneste.
12 Parenthood (1989)
Ron Howards «Parenthood» er en undervurdert skildring av en storfamilies relasjoner med et rikt galleri av karakterer som er besatt av ofte kjente skuespillere og uten én hovedperson. Det er likevel et stykke bak i det sterke ensemblet vi finner en ung Joaquin Phoenix, tidlig i tenårene, men med en tydelig virkningsfull opptreden som legges merke til, og ikke kun i retrospekt fordi han vokste til å bli av Hollywoods fremste skuespillere. Scenen der han ringer til faren som han ønsker å få et nærmere forhold, men blir avvist, er en så sterk og subtil skuespillerkunst man kan få fra et barn (og nydelig regissert av Howard).
11 Two Lovers (2008)
Det romantiske dramaet «Two Lovers» av undervurderte James Gray er en kjølig og melankolsk historie om tapt kjærlighet og om en emosjonelt plaget mann. Joaquin Phoenix’ karakter ses flyttende hjem til foreldrenes leilighet etter at forholdet med forloveden har strandet og etterlatt ham i depresjon og retningsløshet. Likevel innleder han nye romantiske relasjoner, hvor han i møte med nye kvinner mest må konfrontere seg selv gjennom valgene som må tas. Phoenix spiller hovedkarakterens iboende kompleksitet relativt behersket; bærende på ulike lidelser som kniver med hverandre, og mot at han skal mestre livet. Det er en rolletolkning preget av sårbarhet med evne til å bære filmen alene, noe han likevel ikke egentlig trenger fordi det er så mange andre kvaliteter i «Two Lovers». Om du fortsatt ikke har oppdaget det, er tiden kanskje inne.
10 To Die For (1995)
På dette tidspunktet var Joaquin Phoenix fremdeles mer kjent for å være da nylig avdøde River Phoenix’ bror. Rollen i «To Die For» av Gus van Sant var også for liten til å kunne bli et markert gjennombrudd, i det som først og fremst er en «tour de force» for Nicole Kidman. Likevel, en ung utgave av Joaquin Phoenix gjør merkbart inntrykk som én av tre gutter (en av de andre spilt av Casey Affleck) som løper kriminelle ærender rundt Kidman (hvis dette fortsatt står seg blant hennes aller beste i en imponerende filmografi). Som manipulert tenåringsgutt leverer Phoenix like fullt en oppriktig rolletolkning som sentral bi-karakter for historien som fortelles og filmens helhetlige kvalitet.
9 We Own the Night (2007)
Sju år etter at James Gray regisserte Mark Wahlberg og Joaquin Phoenix i «The Yards», høynet trioen det kvalitative samarbeidet noen hakk med «We Own the Night». Ikke bare fordi filmen inneholder en ekstraordinært lekker biljaktsekvens i pøsende regnvær som er hva man mange år etter virkelig husker, men også litt fordi hele filmens atmosfære virker tydelig preget av å være produkt en visuelt gjennomarbeidet plan. Og én av de som «eier natta» er altså Joaquin Phoenix som her fyller rollen som nattklubbeier i Brooklyn under eie av en russisk gangster, der veien inn i den kriminelle underverden er svært kort. Grays regiarbeid har en smittende energi og selvtillit som også gjenfinnes i skuespillet, hvor Phoenix leverer en eksplosiv forestilling av lidenskap og følelser.
8 Inherent Vice (2014)
«Inherent Vice» er ingen personlig favoritt fra Paul Thomas Anderson-katalogen. Men i den svimlende reisen skapt av hallusinasjonenes psykedeliske bilder fra den amerikanske hippietidens glansdager, er det en ny ramme som gir Joaquin Phoenix anledning til å skape enda en særegen karakter. Dette er den type film der opplevelsen mest handler om å være i filmen, og det er som Joaquin Phoenix i som den vimsete privatdetektiven Doc Sportello også bare er der uten en klar verdi. Verken film eller karakterer styres av fremdrift og utvikling, men av stillstand i en verden de ikke kan eller vil unnslippe – og som vi som publikum heller ikke gjør før etter to og en halv time. Joaquin Phoenix er den bevisst sløve guiden som tar oss med på en reise som i det minste er fulladet med sterke cinematiske stemningsbilder.
7 Signs (2002)
I M. Night Shyamalans notorisk undervurderte «Signs» spiller Joaquin Phoenix et familiemedlem og en lojal arbeider på en gård som eies av familie- og enkemannen spilt av Mel Gibson. Når kornsirkler plutselig dukker opp i åkeren deres samtidig som det meldes om tilsvarende uforklarligheter i mediene fra andre steder i verden, vokser det sakte frem et intrikat drama av mørke krefter i mennesket, undring, utenomjordiske farer og tilfeldighetenes spill – alt parallelt med et drama som på bibelsk vis pirker mot en mulig realiseringen av verdens ende. Særlig er første halvdel av «Signs» en mesterlig orkestrering av spenning og fengslende iscenesettelser med kamera, og veldig ofte med Joaquin Phoenix i bildet som filmens egentlige katalysator.
6 Walk the Line (2005)
Joaquin Phoenix’ vide spekter som skuespiller skulle, selvfølgelig, også vise seg å ha i seg en hinsides sterk tolkning av Johnny Cash. I den selvbiografiske «Walk the Line» gir han ansikt og stemme til det maskuline ikonet og den legendariske sangeren i en engasjerende historiefortelling som bæres mye nettopp av Phoenix. Hans medfødte, plagede blikk og de nøye tillærte faktene blir en fysisk kvalitet nesten like sterk som stemmen. Samspillet med Reese Witherspoon, som June Carter, er også så velgjort som det kunne blitt. «Walk the Line» ga Phoenix for første gang Oscar-nominasjon for beste hovedrolle, en pris han som forventet også vant.
5 You Were Never Really Here (2017)
Det er kvelende, brutalt og bekmørkt. Men det er også blandet med Lynne Ramseys evne til å skape filmatisk poesi i det virkelighetsnære ubehaget. Og det er like viktig blandet med Joaquin Phoenix’ fenomenale evne til å gjøre egen tolkning til en selvstendig kunstnerisk opplevelse, og samtidig skape en troverdig rollefigur til filmens historie. «You Were Never Really Here» er hardtslående, voldsom og stilistisk. Og det Joaquin Phoenix tilfører er den intensiteten, men også subtiliteten han på sitt beste besitter – og som denne filmens rystende atmosfære trenger for å åpne seg noe mer mot publikum.
4 The Village (2004)
M. Night Shyamalans mesterverk er ikke først og fremst helt fantastisk på grunn av Joaquin Phoenix, men fordi den filmskapende kraften i bildene og det filmatiske universet er så hinsides vakkert og velgjort. Finessen er overalt – i kameraføringer, i foto, i lokasjonene, i fargene, i musikken. Samtidig er skuespillerne mer enn brikker som flyttes rundt i landsbyen, dels fordi Shyamalan har plukket karakterskuespillere fra høyt nivå til å befolke den isolerte landsbyens sentrale figurer. Om det ikke er blant Phoenix’ mest krevende roller, gjør han likevel en stille, men magnetisk prestasjon som den mystiske landsbybeboeren Lucius som får en sentral rolle i avdekkelsen av mysteriet som hviler over stedet og filmen. På veien dit deler han også noen bevegende øyeblikk med Bryce Dallas Howard, som av de fleste vil huskes som filmens virkelige menneskelige høydepunkt.
3 Joker (2019)
Det er Gotham City på 80-tallet, og det er den mentalt dysfunksjonelle og marginaliserte Arthur Fleck som skraper med seg noen usle kroner i deltidsjobb som klovn mens han pleier sin syke mor i en sliten leilighet. Joaquin Phoenix puster virkelig liv inn i den outrerte figuren som ut av en nedadgående spiral glir over i galskapen som definerer Jokeren. Todd Phillips er åpenlyst og nesten insisterende påvirket av Martin Scorsese og Sidnley Lumets arbeider fra 70- og 80-tallet, men aller mest er han opptatt av å kaste lyset på Joaquin Phoenix’ fysiske og psykiske smerte som Jokeren; det er en kroppslig tolkning så overbevisende at det føles som han fra fødselen var skapt for rollen. Filmen og figurens omgang med galskap er ikke like subtil som i «The Master», men desto mer kraftfull og voldsom i uttrykket – noe som både aksepteres og føles helt riktig gitt filmens røtter fra en tegnet fiksjonsverden og verkets helhetlige audiovisuelle massivitet. Joaquin Phoenix ble belønnet med Oscar-nominasjon for prestasjonen.
2 Gladiator (2000)
Film blir knapt større som i mektigere enn «Gladiator» fra 2000. Det er en type episk filmskapelse som i tidligere tider var en Hollywood-spesialitet, den såkalte sand-og-sandal-filmen, som Ridley Scott her brakte tilbake på det store lerretet på påkostet og trollbindende vis. Det hele handler om og kretser naturligvis rundt Russell Crowe i helteskikkelsen som Maximus, men innen en klassisk dramaturgi som også krever en antagonist av en viss karisma. Og det er akkurat hva det Joaquin Phoenix leverer med renter som den ondskapsfulle og patetiske Commodus – skapt og spilt for at publikum skal elske å hate ham. En prestasjon som førte til hans første Oscar-nominasjon, til stjernestatus og anerkjennelse som en av Hollywoods mest interessante personligheter på stort lerret i sin generasjon.
1 The Master (2012)
Man blir aldri mett på «The Master». Det er en ekstraordinært storslagen opplevelse å være i ideene og bildene skapt av Paul Thomas Anderson brede pensel. Det som males av scenografi og omgivelser er like energisk tilstedeværende på lerretet som hovedkarakterene i forgrunn. Joaquin Phoenix spiller Freddie Quell, som i etterdønningene av andre verdenskrig sliter med traumer og egen eksistens, men som finner en subjektiv mening med tilværelsen når han krysser vei med en karismatisk sektleder spilt av Philip Seymour Hoffman. Med et intenst foto som ofte kan ligge tett på ansiktene med ekstreme nærbilder, gis et perspektiv som forlanger de mesterlige skuespillerprestasjonene både Hoffman og ikke minst Phoenix tilbyr. Skildringen av særlig Phoenix’ skjebne er så fullstendig naken, detaljert og avslørende i sin nærhet at det fristes å fremheve tolkningen blant de mest oppriktige og imponerende fra nyere amerikansk filmepoke. (Selv om Oscar-statuetten gikk til Daniel Day-Lewis for «Lincoln»).
speilet.net 
Legg igjen en kommentar