Topp 10: Vinnere av Gullpalmen

16. mai 2023 starter årets Cannes-festival som varer frem til lørdag 27. mai. Da får vi vite hvilken film som belønnes med filmårets mest betydningsfulle pris, Gullpalmen (Palme D’or), som deles ut av tidligere dobbeltvinnende Ruben Östlund i kraft av å være årets jurypresident. Men la oss kikke litt i Cannes-katalogen og finne frem til de ti beste av tidligere Gullpalmen-vinnere (selvsagt i et personlig pespektiv):

10 Parasite (2019) av Bong Joon-ho

Det var mindre overraskende at sørkoreanske «Parasite» vant Gullpalmen enn at den senere skulle gå hen å vinne Oscar for beste film. Forut for «Parasite» hadde regissør Bong Joon-Ho først og fremst etablert seg som en særlig attraktiv sjangerskaper med «Memories of Murder», «Mother», «The Host», «Snowpiercer» og «Okja» som utvalgte høydepunkter – altså, allerede en imponerende filmografi, men som til de grader skulle toppes med det ubestridelige mesterverket som er «Parasite». Det er en skarp og fornøyelig satire over det sørkoreanske klassesamfunnet (men også over vår tid) som er formidlet med en stilsikker og filmskapende kraft blandet med ekstraordinær finesse. Juryformann Alejandro González Iñárritu uttalte at «Parasite» slo ham som en overraskende film som bare fortsetter å vokse og vokse, noe det selvsagt er vanskelig å si seg uenig i.

9 Det hvite båndet (2009) av Michael Haneke

Det virket som en fransk overtidsscoring da Michael Haneke endelig kom i mål som Gullpalme-vinner i 2009. Men at han vant for «Det hvite båndet» føltes heldigvis aldri som en gave gitt ham for summen av en karriere. Det var rett og slett årets beste film i en sterk 2009-årgang som ellers kunne skilte med Jacques Audiards «Profeten» som antatt fremste utfordrer. Ellers ble det klart mest kontroversielle og oppmerksomhetsstjelende ved denne Cannes-utgaven likevel knyttet til Lars von Trier og lanseringen av «Antichrist», mens veteranen Michael Haneke manøvrerte seg stillere i festivalsirkuset. Det var nok heller ingen ulempe at Cannes-juryen i 2009 ble ledet av Isabelle Huppert som jo har tette bånd til Haneke (ikke minst på fantastiske «Pianolærerinnen», som i 2001 ikke nådde helt opp for daværende jurypresident Liv Ullmann som mente at Nanni Moretti var en mer verdig Gullpalme-vinner for «The Son’s Room» mens Haneke fikk trøstepremien «Grand Prix»). Senere har Haneke også havnet i den eksklusive gruppen av filmskapere med to Gullpalme-triumfer, etter at han også vant for «Amour» i 2012 (hvor nettopp Isabelle Huppert medviket). Det virker ellers umulig ikke å bli blendet av dette filmverket, «Det hvite båndet», som står seg blant tiårets fineste filmer.

8 Paris, Texas (1984) av Wim Wenders

Dirk Bogarde var i 1984 leder av en jury som også involverte blant andre Isabelle Huppert og Ennio Morricone. Deres valg om å tildele Gullpalmen til «Paris, Texas» var selvsagt helt riktig. Wim Wenders fanget her mytologien til det amerikanske vesten i et personlig, europeisk perspektiv innenfor en usedvanlig velartikulert, trist og vakker road-movie. Den tyske filmskaperen har i ettertid selv omtalt triumfen som nær en forbannelse, fordi det skapte et tomrom i ham som om omgivelsene de kommende årene forventet at han skulle klare å gjenta det. Og om flere også vil foretrekke «Der Himmel über Berlin» som kom bare tre år senere (og fikk sin premiere i Cannes med regipris til Wenders), er det veldig klart at «Paris, Texas» er den personlige favoritten på denne siden. Samtidig må det nevnes at det var i 1984-årgangen av filmfestivalen i Cannes at Sergio Leones «Once Upon a Time in America» første gang ble vist, men i en nedklippet utgave og utenfor konkurranse. I en perfekt verden skulle selvsagt den vært med i hovedkonkurransen, vist i Leones endelige versjon, og blitt en selvsagt vinner av Gullpalmen. Men historien ville det annerledes, og uansett er «Paris, Texas» uendelig mye mer enn en verdig Gullpalme-vinner.

7 La Dolce Vita (1960) av Federico Fellini

I konkurranse med «L’avventura» av Michelangelo Antonioni, «Jungfrukällan» av Ingmar Bergman, «The Young One» av Luis Bunuel og «Le Trou» av Jacques Becker var det en sterk hovedkonkurranse i 1960 da Federico Fellini trakk det lengste Gullpalme-strået med «La Dolce Vita». Dette var også året da vår egen «Jakten» av Erik Løchen deltok i samme hovedkonkurranse. Uansett føles det som en absolutt rettskrevet historie når Gullpalme-vinneren faktisk ble det sprudlende Fellini-mesterverket som er «La Dolce Vita». Det er et speil holdt opp mot den franske filmfestivalen i seg selv; deilig glamorøst og dekadent om journalisme, kunst og underholdning. Bak fasaden finnes kanskje tomhet, men for en fasade Fellini har festet til evigheten i «La Dolce Vita».

6 Pulp Fiction (1994) av Quentin Tarantino

Cannes-festivalen har sjeldent tatt pulsen på samtiden bedre enn da Quentin Tarantinos «Pulp Fiction» slo ned som en håndgranat som ble umulig å overse for Cannes-juryen ledet av Clint Eastwood i sagnomsuste 1994. Dermed gikk Gullpalmen ikke til polsk-franske Kieslowski for hans avsluttende del i fargetrilogien, «Rouge», som kanskje ville vært et opplagt valg på forhånd. Ordet «skandale!» skal også ha blitt ropt fra salen da vinneren ble opplest, og den 31 år gamle Tarantino skal selv ha virket genuint overrasket i øyeblikket. «Jeg lager ikke filmer som bringer folk sammen. Jeg lager filmer som skiller folk fra hverandre», kommenterte han tørt. Fra det tidspunktet har Tarantino også hatt et særlig tett bånd til Cannes-festivalen og kom tilbake som jurypresident ti år senere (bare for å stå bak en av festivalhistoriens mest horrible avgjørelser ved å tildele Gullpalmen til Michael Moores «Fahrenheit 9/11» fremfor eksempelvis Park Chan-wook og hans «Oldboy»). Uansett; selv om Quentin Tarantino selvsagt allerede hadde gjort seg voldsomt bemerket med debutverket «Reservoir Dogs», var det med lanseringen av «Pulp Fiction» i Cannes som Gullpalme-vinner at Tarantino plasserte det virkelig uutslettelige fotavtrykket på vei mot å bli den største og viktigste nye filmskaperen av sin generasjon. «Pulp Fiction» er 90-tallets mest innflytelsesrike film, og definitivt et markert høydepunkt i nyere Cannes-historie.

5 Blow-Up (1966) av Michelangelo Antonioni

«Blow-Up» var Michelangelo Antonionis første engelskspråklige film, satt til 1960-tallets swinging London om en motefotograf som utilsiktet muligens fanget et drap på film. Derfra er dette en film som ikke søker mot en annen retning enn sannheten og meningen du selv søker i den. Formidlingen er gåtefull og forførende, mens den italienske auteuren utfordrer blikket og persepsjon i møte med hva film kan være. Det er et fullstendig og særegent stykke kunst som huskes som ekstraordinært fascinerende å være i. Det må åpenbart også landsmann Alessandro Blasetti følt på allerede i 1967 da han delte ut Gullpalmen til Antonioni foran sterke kandidater som Robert Bresson for «Mouchette» og Joseph Losey for «Accident». Statusen til «Blow-up» har heller ikke i ettertid minsket av dens retrospektive betydning for kommende filmskapere, først og fremst Francis Ford Coppola for «The Conversation» (som jo også skulle vinne Gullpalmen), men minst like viktig kunne filmhistorien vært uten Brian De Palmas fantastiske «Blow Out» hadde det ikke vært for nettopp Antonionis «Blow-Up».

4 The Conversation (1974) og Apocalypse Now (1979) av Francis Ford Coppola

Det er flere filmskapere som har vunnet Gullpalmen mer enn én gang, med svenske Ruben Östlund som ferskeste (og grelleste) eksempel. Uansett, ingen av dobbel-vinnerne føles mer betydningsfull enn Francis Ford Coppola som i sin konsentrerte rekke av mesterverk fra 70-tallet fikk prisen to ganger: Først for «The Conversation» – som klemt inn i en helt ufattelig filmografi mellom de to første «Gudfaren»-filmene – og fem år senere i «Apocalypse Now». Førstnevnte en slående skildring av et moderne overvåkningssamfunns innvirkning på mennesket – av evig aktualitet og kvalitet – som en dyptgående og medrivende thriller i det desiderte toppsjiktet fra New-Hollywood-æraen. Mens det var René Clair som ledet juryen til fortjent «The Conversation»-hyllest i 1974, skulle utdelingen i 1979 til «Apocalypse Now» være mer omstridt. Filmen ble avduket i Cannes som et «work-in-progress»-verk, som den første uferdige filmen noensinne. Etter sigende skal juryen også ha foretrukket å gi Gullpalmen til Volker Schlöndorffs «Die Blechtromme», inntil daværende festivalpresident Robert Favre Le Bret skal ha brutt inn og overtalt juryen til å gi prisen til Coppolas film som var festivalårgangens store begivenhet. Det hele endte med et kompromiss der Coppola fikk dele Gullpalmen med «Die Blechtromme», noe han virket smått skuffet over da han uttalte i ettertid at han «bare vant en halv Gullpalme» (Likevel var han den første regissøren som brøt barrieren om å vinne den gjeveste prisen to ganger).

3 The Tree of Life (2011) av Terrence Malick

Uvanlig store ord verserte om «The Tree of Life» i forkant av Cannes-premieren i 2011. Hva skulle dette være? Det ble skapt forventninger som egentlig umulig kunne bli oppfylt, men som likevel ble det. Den unnvikende mesterregissøren Terrence Malick leverte virkelig et symfonisk opus av en barndomsskildring av de amerikanske 50-årene, glidende over i en helt unik cinematisk skapelse med linjer til selve livets opphav. Det skulle billedlig romme et av de mest ambisiøse og vakre filmprosjektene verden har sett på stort lerret. Men det var heller ikke slik at Malicks enestående verk ble entydig mottatt med hyllest i Cannes, noe som naturligvis også er som ventet i møte med store kunstneriske verk. Selv om «The Tree of Life» fra begynnelsen ble vurdert som hovedkonkurransens favoritt, føltes det aldri som noen selvfølge at jurypresident Robert De Niro skulle annonsere Terrence Malick og «The Tree of Life som vinner». Men det gjorde han, og ethvert annet utfall ville vært en filmhistorisk skivebom, noe som i retrospekt har blitt enda tydeligere.

2 The Leopard (1963) av Luchino Visconti

«Leoparden» er en helt fantastisk film: Storslått, men samtidig gripende i en kraftfull filmpoesi. Og den ble selvsagt vinner av Gullpalmen i 1963 – en Cannes-årgang som ble åpnet med første visning av Alfred Hitchcocks «The Birds» som deltok utenfor konkurranse sammen med Federico Fellni og hans «8 ½». På dette tidspunktet hadde Fellini allerede vunnet en Gullpalme for «La Dolce Vita», og muligens var dét sammen med hans polariserende væremåte årsak til at Visconti i 1963 slapp å forholde seg til det som var datidens «enfant terrible» i italiensk film som kandidat i hovedkonkurransen. Det var den franske dramatikeren Armand Salacrou som var jurypresidenten som gikk for å hedre «Leoparden», som i Cannes ble lansert i en over tre timer lang versjon (med påfølgende amerikansk lansering i en kortere utgave som ble møtt med mindre begeistring). Å beskrive «Leoparden» med et handlingsreferat er ellers omtrent like lite meningsfylt som å oppleve filmen gjennom historiefortellingen. «Leoparden» handler mer enn noe annet om opplevelsen av å være i filmen – innkapslet i det lengselsfulle blikket som tilhører Visconti – her i settingen av et historisk aristokrati av Italia på 1800-tallet som fremheves overdådig og ladet med vakre detaljer som bare Luchino Visconti kan.

1 Taxi Driver (1976) av Martin Scorsese

Som et forlengst sementert mesterverk med ubestridelig klassikerstempel, kan det i dag være lett å glemme hvor radikal, mørk, hardtslående og kunstnerisk kompromissløs «Taxi Driver» rent faktisk er. Den intense og svært grafiske voldsskildringen og iscenesettelse av en tolvåring som prostituert må nødvendigvis ha vært oppsiktsvekkende også på 70-tallet, noe som kom til uttrykk under Cannes-visningene der det  ble rapportert om et betydelig antall som forlot kinosalene under møte med Scoreseses film. Festivalens jury, ledet av Tennesse Williams, var imidlertid begeistret og hadde heldigvis baller til å hedre filmen med Gullpalmen, hvorpå Martin Scorsese & co. ble buet på av flere oppmøte under pressekonferansen like etter annonseringen av den som vinner. Fortsatt er det blant filmhistoriens beste og viktigste filmer, som helt rettmessig også har en Palme d’Or i premieskapet.