«The Plumber» (1979) – ubehag som aldri helt biter seg fast

En rørlegger som ikke vil dra. Det er et banalt premiss, og Peter Weir vet det. Men han vet også at ubehaget som kan vokse ut av noe så hverdagslig sjelden trenger mye hjelp for å virke ekte.

Jill er gift med en akademiker, de bor i en universitetsleilighet, og hverdagen er ordnet og forutsigbar. Så dukker Max opp. Han er rørlegger, tilsynelatende hyggelig, og han skal bare se på badet. Det tar ikke lang tid før han har slått seg til rette som om leiligheten er hans, finner stadig nye feil som krever ny innsats, og Jill begynner å forstå at han ikke egentlig er der for rørene. Max er påtrengende, grenseoverskridende og umulig å bli kvitt på vanlig vis, og det psykologiske spillet som gradvis utvikler seg mellom dem skaper en stigende uro som Weir lar få puste rolig innenfor filmens klaustrofobiske rammer.

Dette er på alle måter tidlig Weir, opprinnelig laget for tv og med en spilletid på knappe 80 minutter, og det merkes. Ambisjonsnivået og skalaen befinner seg i en helt annen liga enn The Last Wave og Picnic at Hanging Rock, de to foregående australske verkene hans som begge ligger på øverste hylle.

The Plumber har ikke samme høye hylleplass, men er likevel en finurlig og langt fra uinteressant home invasion-aktig drama-thriller-komedie som leker med konvensjoner og gjenkjennelighet, begrenset av en teatralsk iscenesettelse der nesten alt foregår inne i leiligheten og mye hviler på samspillet mellom de få karakterene.

Jeg har en viss svakhet for filmer som graver frem psykologisk nerve av ubehaget som kan oppstå når vanlige mennesker møter en invaderende fremmed som gradvis blir mer grenseoverskridende. Funny Games er det åpenbare referansepunktet i den tradisjonen. Men Weir er ikke ute etter å lage en konvensjonell psykologisk thriller, og han er heller ikke interessert i å utføre et Haneke-lignende dypdykk i det samme stoffet. Filmen glir i stedet over i et annet spor, mot noe som vil være komisk uten egentlig å servere en komedie, og som har kafka-aktige trekk som på sitt vis kan kvalifisere som noe komedielignende i det uutholdelige og absurde. Weir dypper bare tærne forsiktig ned i det landskapet, og resultatet er en viss surhet som ikke sitter like lenge i kroppen som ubehaget gjør på sitt beste.

Filmens utfordring er kanskje at den vil litt mer enn formatet gir den rammer til. Den er stram nok, men komprimeringen i tid og sted gir den også begrensninger; det blir ikke rom nok til å bli tilstrekkelig utforskende, og den bygger ikke opp særlig mange reelt minneverdige sekvenser. Som en konsis øvelse i lavbudsjetts psykologisk spenning og effekten av å tape kontroll over eget territorium er den likevel fascinerende, og den plasserer seg i den særegne ytterkanten av ozploitation-bølgen som preget australsk film på 70-tallet. En kuriositet i Weirs filmografi, men definitivt en verdt å ta med seg.