«Misunderstood» (1966) – stillferdig og sterkt europeisk melodrama

Luigi Comencinis Misunderstood er en film om sorg, eller om sorgens usynlighet. Det er stille, lavmælt og dyptgripende italiensk melodramatikk med en sårbarhet som fester seg.

Misunderstood («Incompreso», norsk tittel: «Hvite løgner») er en italiensk film fra 1966 regissert av Luigi Comencini, basert på Florence Montgomerys roman fra 1800-tallet. Romanen fikk også en amerikansk filmatisering i 1984 med Gene Hackman i hovedrollen, men Comencinis versjon skiller seg ut med sin europeiske følsomhet og en melodramatikk som er lavmælt uten å miste tyngde. Anthony Quayle spiller en britisk konsul i Firenze, nylig enkemann og plutselig alene med ansvaret for sine to unge sønner.

Filmen åpner med at konsulen mottar budskapet om sin kones død. Han returnerer til familiens imponerende villa, men klarer ikke umiddelbart å dele nyheten med barna. Når guttene vender hjem, fortsetter han å utsette konfrontasjonen. Da han til slutt forteller det til eldstesønnen, oppdager han at gutten allerede vet det – og bærer i tillegg byrden av å holde det skjult for lillebroren.

Quayles rolletolkning preges av emosjonell distanse, men samtidig en noe teatralsk fremtoning. Det kunne lett virket forstyrrende, men harmonerer overraskende godt med filmens melodramatiske grunntone og det stive sosiale rammeverket karakterene lever innenfor. I samspill med de tidvis overspillende barneskuespillerne oppstår en emosjonell overtydelighet som likevel oppleves genuin. Det skyldes ikke minst Comencinis tilbakeholdne og observerende filmspråk. Her er lite kamerabevegelse og få estetiske krumspring, men en stillferdig styrke i hvordan scenene komponeres. Følelsene ligger nakne i bildene, som om kameraet bare registrerer det som uunngåelig skjer.

Tematisk er Misunderstood en fortelling om sorg, men kanskje i enda større grad sorgens usynlighet og manglende kommunikasjon. Farens manglende evne til å møte barnas følelser skaper en misforståelse – derav tittelen – om eldstesønnens tilsynelatende likegyldighet. I virkeligheten er guttens følelsesmessige lukkethet et direkte resultat av farens forventning om at han skal beskytte lillebroren. Han plasseres i en voksenrolle han verken forstår eller mestrer, og sorgen hans får aldri et naturlig uttrykk. Den legger seg i stedet som en taus skygge over ham. Comencini viser med stor følsomhet hvordan det bærende ansvaret preger guttens indre liv, og den stillheten blir filmens sterkeste virkemiddel.

Filmens rom, og særlig den storslagne villaen, forsterker følelsen av isolasjon og emosjonell innesperring. Barna lever i en verden adskilt fra virkeligheten, der sorgen ikke får sprenge seg vei, men må forbli i kulissene. Omgivelsene blir et ytre bilde på barnas indre tilstand – vakre, men tomme, store, men ensomme. Kameraet plasseres ofte i barnas høyde og opprettholder en intim nærhet til karakterene som gjør de mest intense øyeblikkene nesten uutholdelige. Misunderstood nærmer seg i disse scenene det sentimentale, men krysser aldri over i det spekulative. I stedet lykkes den i å formidle en sårbarhet som oppleves dypt menneskelig.

Misunderstood skildrer hva som ikke blir sagt, og den skildrer smerten ved å bli misforstått når man trenger å bli sett som mest. Comencini tematiserer med det barndommens møte med livets alvor med en finstemt balanse mellom tilbakeholdenhet og uttrykkskraft. En flott film!