«A History of Violence» henter næring som mysterium ved å så tvil også for publikum om hovedpersonens egentlige identitet. Er han en person med reell mørk bakgrunn som endelig hjemsøkes av fortiden, og hva består i så fall denne fortiden av?
David Finchers eleganse blir tidlig en merkbar kvalitet. Med virtuose kameraføringer, som i realiteten er kombinasjoner av kameraopptak og datagenererte effekter for å skape imponerende, sømløse sammenhengende sekvenser innenfor huset mellom etasjeskiller og gjennom nøkkelhull, er «Panic Room» til å miste pusten av.
«Reservoir Dogs» representerte mer enn noen annen 90-tallsfilm et tydelig paradigmeskifte som selvsagt ikke var mulig å forstå rekkevidden av der og da, men det tok heller ikke lang tid før bølgen skapt av Tarantinos usedvanlig stilsikre og hardtslående debutverk slo inn.
Det er rimelig å tenke at Brian De Palma hadde særdeles gode kort på hånda etter å ha landet «Mission: Impossible» som en særdeles velykket actionfilm og kommersiell suksess i 1996. Hvor skulle han gå videre fra det?
Det er hundre fartsfylte minutter, men Williamson og Rodriguez’ evne til å holde spenningen lavt i terrenget – uten storbybilder av en større invasjoner, kun koblet på ungdommene og skolen – bevarer en gjenkjennelseseffekt som blir til filmens fordel.
«American Psycho» er kanskje en mørk kommentar uløselig knyttet til en kapitalistisk Wall Street-kultur preget av indre tomhet opprinnelig satt til 80-tallet, men i filmversjonen nedtonet uten overtydelig staffasje for å understreke typisk 80-tallsvirkelighet,
Roman Polanskis thriller satt til Paris med Harrison Ford er langt bedre enn de fleste vil ha det til.
Fra «Signs» gikk M. Night Shyamalan til «The Village» som, i skrivende stund, er hans udiskutabelt mest undervurderte verk.
«The Hunted» er fantastisk nettopp i det dype fokuset på de to hovedfigurene. Friedkin åpner aldri opp dramaet ved å trekke andre elementer inn. Den direkte formen, gir også gevinst i form av en effektiv fortelling på drøye 90 minutter, som i seg selv er en befriende egenskap her.
Ray Liotta viste bare sporadisk storhet før og etter «Goodfellas», men kan aldri fratas den sterke portretteringen han gjør i rollen som Henry Hill.
speilet.net 