«A History of Violence» henter næring som mysterium ved å så tvil også for publikum om hovedpersonens egentlige identitet. Er han en person med reell mørk bakgrunn som endelig hjemsøkes av fortiden, og hva består i så fall denne fortiden av?
«Dette er av David Cronenbergs mest tilgjengelige filmer», kan med letthet sies om «A History of Violence». Men det vil også i seg selv være et vitnesbyrd om den kompromissløse filmkunstneren han er.
Tom Stall, spilt av Viggo Mortensen, er tilsynelatende en mønsterborger boende i en amerikansk småby. Han jobber på en lokal café med sine faste stamkunder, har kone og to barn. Portretteringen av ham som en kjærlig familiefar er bevisst på grensen til det parodiske. Sett fra utsiden lever han det amerikanske forstadslivet så trygt og lykkelig som det kan gjøres. Men det varer ikke veldig lenge.
Allerede i åpningsscenen – som i seg selv er en tidlig demonstrasjon på Cronenbergs evne til å være rystende, presis og kalkulert både i substans og filmspråk – blir vi kjent med trusselen som snart skal konfrontere også Tom Stall. Med statisk innstilling, stillhet og saktegående bevegelser fanger kamera opp to kjeltringer på vei ut av et motell et sted langs landeveien. De har nettopp, på brutalt vis, tatt livet av innehaveren og en vaskehjelp, og når én av kjeltringene går tilbake for å hente litt vann så oppdager han en liten jente som livredd har gjemt seg på badet. Med et smell blir hun også skutt. Og vi forstår at det er ingenting vakkert å bli presentert for i «A History of Violence», og at vi skal langt vekk og inn i skyggesidene av samfunn og menneskesinn.
Etter den sjokkartede (og filmatisk virtuose) åpningen, klippes det til en scene der Tom Stalls unge datter våkner av et mareritt. Hva har skjedd? Den trygge familiefaren kommer løpende for å dele ut omsorg og trøstende ord. Han forklarer at det ikke finnes monstre i virkeligheten, vel vitende om at det på ingen måte er sant. Den monstrøse virkeligheten er tettere på dem enn de kan vite, og han har selv kjent den på kroppen og skal gjøre det igjen. Vi vet det også fordi vi tross alt befinner seg i en Cronenberg-film, som allerede i det minneverdige anslaget har sendt illevarslende signaler om den hjerteråe brutaliteten som lurer i de virkelighetsnære omgivelsene.
Det Cronenberg umiddelbart demonstrerer i «A History of Violence», med utgangspunkt i et slags film noir-fengslende premiss, er en usedvanlig stramhet som historieforteller, der filmens bevegelsesmønster sørger for å skape effektivt driv til en medrivende thriller – uten å «kaste bort» tid på implikasjoner og mellompartier. Dermed føles «A History of Violence» tidlig som en konsentrert film som med tydelighet vet hvor den skal og som ikke somler på veien dit. Eneste karakterbyggende parti gjøres i seg selv til en særegen begivenhet, idet Cronenberg avkler ekteparet i en seksuell rollelek for å fortelle oss en sannhet både om dem og samfunnet de lever i. Denne detaljen virker jo også i flukt med «det cronenbergske», men ellers har filmens svært fokuserte blikk en klart skjerpende og engasjerende effekt.
Som tittelen jo peker på: Dette er en historie om vold. Det starter i anslaget, og fortsetter idet Tom Stall kort tid etter overbemanner to inntrengere på kafeen med imponerende kraft, besluttsomhet – og våpenferdigheter. Vi ser ham bli løftet frem og hyllet i lokalsamfunnet og mediene. Men oppmerksomheten er ikke udelt positiv for familiefaren som av gode grunner ønsker å holde en lav profil. For den landsomfattende mediedekningen fanger interessen til feil person – en person som få dager senere oppsøker kafeen og konfronterer Tom Stall med det som fremstår som en ren absurditet: At han ikke egentlig er Tom Stall, men en kriminell person fra Philadelphia med en mørk og uoppgjort bakgrunn fra en helt annen verden. En kriminell underverden.
«A History of Violence» henter næring som mysterium ved å så tvil også for publikum om hovedpersonens egentlige identitet. Er han en person med reell mørk bakgrunn som endelig hjemsøkes av fortiden, og hva består i så fall denne fortiden av? Eller snakker han sant når han forteller til sine kone og omgivelsene at han ikke er noen annen enn den Tom Stall de «alltid» har kjent? En stund beholdes dette som spenningsmoment og uvissheten tilfører en viss nervøsitet som i seg selv er spennende. Første halvdel av «A History of Violence» er rotfestet i denne uroen, men det er aldri utelukkende i denne konkrete mystikken at filmen er ladet med kvaliteter. Både i hva filmen søker etter å fortelle, og ikke minst i hvordan den filmatisk artikulerer det, finnes et hav av andre detaljer i Cronenbergs visjon å feste seg ved. Som renskåret, effektiv thriller er det imidlertid som en brems blir trukket inn omtrent halvveis – da sannheten om hele fortiden kommer for dagen. Fra det tidspunkt skifter Cronenberg takt og tone mot det mer konvensjonelle når det gjelder action/thriller-elementer for å nøste opp i konfliktene. Og det er sjeldent David Cronenberg er på sitt aller beste når han skal følge kjente formler, ei heller i tilfellet «A History of Violence». Men ikke dermed sagt at andre halvdel utelukkende er en sjangertro sluttetappe uten identitet, nerve eller særegne kvaliteter. De havner bare litt i skyggen når filmen beveger seg inn i et historiefortellende mønster som kan virke noe mer forutsigbar enn ventet. Men det er overhodet aldri kjedelig av den grunn: David Cronenbergs økonomiske historieformidling er altfor solid til det. På kun 96 minutter er dette presis fortellerkunst med drivkraft innveid i hver enkeltscene, i hvert blikk på de sentrale karakterene, og i miljøskildringen av det idylliske småbylivet – alt samtidig som filmen trekker opp større linjer for å formidle noe tematisk om heltedyrkelse og voldens iboende betydning og rolle i det amerikanske samfunnet. Og den virtuose tagningen i filmens begynnelse blir egentlig aldri betegnende for formspråket, som jevnt over har lite prangende kameraarbeid, men er desto mer tradisjonell for å fremheve historien, karakterene og tematikken mer enn å føre fokuset over på filmskapelsen.
Dette bringer oss over på skuespillet som av Cronenberg vies rikelig med tid og rom. William Hurt har for eksempel lite skjermtid, men er skrevet og levendegjort så godt at det resulterte i en Oscar-nominasjon for beste birolle. Ed Harris er også naturlig fremragende i rollen som et iskaldt trusselbilde av en gangster; rene personifiseringen av vold og ondskap – en skremmende figur som forfølger oss og Tom Stall hele veien. Maria Bello er også troverdig som sistnevntes opprørte ektefelle, men det er aldri tvil om at dette mest av alt er Viggo Mortensens store film. Cronenbergs kunstneriske filmprosjekter har ofte knyttet seg til menneskelige transformasjoner, og der Mortensen senere med «Crimes of the Future» (2022) skulle uttrykke denne «cronenbergske» kjernen på mer klassisk body horror-vis, er det som foregår i «A History of Violence» en mer atypisk mental transformasjon med tydeligere paralleller til «Dead Ringers». Det er en krevende øvelse som Mortensen umulig kunne løst bedre når det kommer til subtilitet og tilstedeværelse.
«A History of Violence» ble ikke unisont hyllet ved lanseringen, noe David Cronenbergs filmer sjeldent blir, men har i hvert fall ikke fått redusert status eller betydning med årene. Verken som filmverk, eller som kommentar til volden eller ondskapens evigvarende plass i samfunnet – som en allestedsværende trussel for oss alle.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar