Gjensynet: «The Faculty» (1998)

Det er hundre fartsfylte minutter, men Williamson og Rodriguez’ evne til å holde spenningen lavt i terrenget – uten storbybilder av en større invasjon, kun koblet på ungdommene og skolen – bevarer en gjenkjennelseseffekt som blir til filmens fordel.

Da «The Faculty» hadde premiere på norske kinoer i mai 1999 hadde vi det siste halvåret blitt eksponert for amerikansk ungdomsskrekkfilmer i hopetall – fra «Halloween H20: 20 Years Later» til «I Still Know What You Did Last Summer», «Urban Legend», «Species 2», «John Carpenter’s Vampires» og nyinnspillingen av «Psycho». Det var her langt mellom høydepunktene, og kanskje derfor føltes det likevel som et noenlunde friskt pust da Robert Rodriguez serverte oss «The Faculty», selv om den overordnet ikke representerte noe originalt. Snarere var det en film som med all tydelighet kom ut av samme sfære som «Skrik», understreket av at universet og historiefortellingen var skapt av Kevin Williams (manusforfatteren av nettopp «Skrik»), og dels henvendte «The Faculty» seg til en amerikansk b-filmarv av 50-tallet i en leken krysning av horror og sci-fi. Moderniteten i «The Faculty» var imidlertid ikke bare treffsikker i møte med 90-tallets publikum, men gjensyn har bekreftet følelsen av at nettopp denne har holdt seg overraskende godt.

Robert Rodriguez kom til «The Faculty» som up-and-coming filmskaper, typisk løftet frem gjennom å bli assosiert med Quentin Tarantino. Etter å ha gjort seg positivt bemerket med «El mariachi» i hjemlandet og deretter skapt uventet massiv suksess med fenomenet «From Dusk Till Dawn», ble «The Faculty» filmprosjektet som premierte Rodriguez i form av et romsligere budsjett til disposisjon. Men den mexicanske filmskaperen benyttet midlene med vettet i behold. I en historiefortelling som strekker seg mot sci-fi-konsepter og overnaturlige skapninger, har Rodriguez holdt virkemidlene tilbake. Isteden får en ung og talentfull cast anledning til å skinne innenfor et lukket filmunivers som ofte lar spenningen ligge i det atmosfæriske. Samtidig er CGI-effektene gode når de først trekkes inn. Et referansepunkt for Rodriguez virker å h a vært «The Thing» av John Carpenter, samtidig som behandlingen av utenomjordisk tematikk altså trekker veksler på b-filmskrekkfilmer fra 50-tallet, ispedd postmodernistiske trekk i retning av «Skrik». Williamson virker egentlig å ha skapt to filmer tilhørende samme fiksjonsunivers.

Filmen introduserer oss for en særegen bukett gruppe ungdommer for å representere varierte personligheter, alt for å konstruere en dynamikk for å skape et intrigefylt innhold. De har velskapte ansikter med tydelige personlighetstrekk, portrettert av habile unge skuespillere hvor mange siden vokste til å bli enda større. Rodriguez plasserer disse som en isolert gruppe fra omgivelsene, der intern mistillit og friksjoner blir en like stor trussel som de ytre kreftene. Her er altså de klassiske typene; cheerleaderen (Jordana Brewster) med sin idrettsstjerne-kjæreste (Shawn Hatosy), den nerdete gutten (Elijah Wood), den underpresterende streberen som er smartere enn skolen får ham til å virke (Josh Hartnett), den nye eleven som ingen helt kjenner (Laura Harris) og einstøingen uten venner (Clea DuVall). Skildringen av samhandlingen mellom disse figurene er et suksesskriterium, og selv om handlingen i trekkes mot det eksplisitt overnaturlige, fremstår ungdomsskildringene som hakket mer realistisk og jordnær enn i «Skrik».

Det er hundre fartsfylte minutter, men Williamson og Rodriguez’ evne til å holde spenningen lavt i terrenget – uten storbybilder av en større invasjon, kun koblet på ungdommene og skolen – bevarer en gjenkjennelseseffekt som blir til filmens fordel. Selv om «The Faculty» ikke nødvendigvis representerte noe nytt da den utkom i 1998, er det i dag av de klart mest slitesterke av de omtrent samtidige lanserte skrekkfilmene som kom tilsynelatende på samlebånd helt på tampen av 90-årene.