Gjensynet: «Reservoir Dogs» (1992)

«Reservoir Dogs» representerte mer enn noen annen 90-tallsfilm et tydelig paradigmeskifte som selvsagt ikke var mulig å forstå rekkevidden av der og da, men det tok heller ikke lang tid før bølgen skapt av Tarantinos usedvanlig stilsikre og hardtslående debutverk slo inn.

«Reservoir Dogs» («De hensynsløse») er filmen som ble spilt inn på lavt budsjett i løpet av tretti dager sommeren 1991, ble lansert året etter og endte med å endre hele den amerikanske uavhengighetsfilmen og populærkulturen. Det føles knapt mulig å omtale eller vurdere «Reservoir Dogs» og Quentin Tarantino løsrevet, uten samtidig å koble inn den ekstreme betydningen og påvirkningskraften som fulgte. «Reservoir Dogs» representerte mer enn noen annen 90-tallsfilm et tydelig paradigmeskifte som selvsagt ikke var mulig å forstå rekkevidden av der og da, men det tok heller ikke lang tid før bølgen skapt av Tarantinos usedvanlig stilsikre og hardtslående debutverk slo inn.

Riktig nok hadde den tidligere videobutikkarbeideren allerede puslet litt med filmskapelse på slutten av 80-tallet med det uferdige «My Best Friend’s Birthday»-prosjektet, men som altså ikke teller som noen spillefilmdebut. «Reservoir Dogs» ble født og skapt av Quentin Tarantino, men via venn og produsent Lawrence Bender – som etter planen skulle lage og spille i filmen som en enkel svart/hvitt-produksjon med budsjett på $30 000 – havnet manuset ved tilfeldigheter i fanget til den anerkjente skuespilleren Harvey Keitel. Keitel likte manuset og kastet seg på som co-produsent, hvorav snøballen begynte å rulle og dollarbunken på bordet økte. Det muliggjorde en større satsning, noe som også gjenspeilet seg i castingen i form av Steve Buscemi, Michael Madsen og Tim Roth.

Undertegnede tilhører generasjonen som befant seg i den tidlige formative filminteressefasen da «Reservoir Dogs» slo ned som en håndgranat på 90-tallet. Det var antagelig som 12-13-åring jeg fikk mulighet til å se «Reservoir Dogs» for første gang da storebroren min hadde lånt filmen på VHS, og om jeg noen gang har hatt anlegg for virkelig å dyrke en film og filmskaper, så var det – i all sin manglende originalitet – i denne tidlige ungdomsperioden gjennom 90-tallet med «Reservoir Dogs» og Quentin Tarantino. Originalitet var derimot mer enn halve årsaken til filmens grensesprengende suksess, inntil det på et tidspunkt skulle gå sport i å spotte referanser og urettmessig anklage regissørdebutanten for å være en simpel plagiatør. Det som derimot lå til grunn for «Reservoir Dogs» var en unik kunstnerisk kraft av et generasjonstalent, delvis via genuin cinematisk kjærlighet og særegent blikk på filmmediet.

Visst har «Reservoir Dogs» slående likheter med tidligere verk. Her er strukturelle fellestrekk med «Rashomon» av Akira Kurosawa, det er plottmessige likheter med «The Killing av Stanley Kubrick» og enda mer «City on Fire» av Ringo Lam. Det er også en iøynefallende bruk av svarte dresser som estetiserende grep som sett i «A Better Tomorrow II» av John Woo. Det er hovedkarakterer som gis navn etter farger for å holdes anonyme som i «The Taking of Pelham One Two Three» av Joseph Sargent, og det er en hardkokt gangsterskildring som kan minne om flere av filmene til Jean-Pierre Melville. Likevel, trass alle disse linjene, ble det knapt lagd et mer energisk, originalt filmverk for massene å glede seg over i denne perioden. «Reservoir Dogs» var virkelig noe helt for seg selv – hvis ikke ville den ei heller markert seg som den gjorde og selv blitt en essensiell kilde for inspirasjon til nye filmskapere som skulle komme.

Så, hva konkret var det egentlig nye med «Reservoir Dogs», gitt at den i stor grad underveis parafraserte andre mer eller mindre allment kjente verk? Det enkle eller i hvert fall mest konkrete svaret: Dialogen. Det er symptomatisk at Quentin Tarantino i første scene i sin første film markerer sitt aller tydeligste særtrekk: Kunsten å skrive og fremføre dialog som ingen annen. Ideen om å bygge en hardkokt ransfilm ut fra en åpningsscene med menn sittende rundt et kafebord mens de diskuterer en Madonna-låt og hvorvidt det er riktig å gi servitøren tips, vel, hvilken annen filmskaper ville finne på å gjøre noe lignende i 1992? Og om Quentin Tarantino naturlig nok med årene har utvidet repertoaret parallelt med å produsere bredere filmer i større skala enn denne første lavbudsjettsproduksjonen, har det likevel alltid kjentes som hjertet hans banker aller mest når han skriver dialogen – enten det er i en kompakt og «enkel» film som «Reservoir Dogs», eller det er i episke «Kill Bill» eller storslått krigsdrama som i «Inglourious Basterds».

I tilfellet «Reservoir Dogs» er selve historieoppsettet like enkelt og funksjonelt som det er mesterlig. Historiefortellingen er disiplinert, men med en struktur som krydres og skaper dramaturgisk spenning gjennom kronologiske avstikkere. Gjerne i form av tilbakeblikk og inndeling i kapitler for de sentrale figurene, som ble fulgt opp både i «Pulp Fiction» og senere. Her tas vi direkte fra kafebordets trivielle samtaler til den hektiske brutaliteten like etter ranet som har gått fryktelig feil. I baksetet av en bil ser vi Mr. Orange (Tim Roth) gjennomblødende og skrikende i dødsangst. Selve ranet, som er den mest sentrale handlingen i fortellingen, blir aldri vist. Om årsaken delvis er fordi budsjettet ikke tillot det, er det fristende å tenke at det like mye er en bevisst kunstnerisk avgjørelse. Isteden spoler filmen tilbake i tid, der tilbakeblikk forteller fragmenter av de anonymiserte ranernes ulike bakgrunner koblet til dagens fatale hendelse for å nøste opp i kaoset.

Etter det mislykkede ransforsøket kommer de overlevende ransmedlemmene til en tom lagerbygning utenfor bykjernen av Los Angeles for å finne ut hvordan de best kan komme seg ut av situasjonen. Her er Mr. White (Harvey Keitel), Mr. Pink (Steve Buscemi), Mr. Blonde (Michael Madsen) og en kritisk skadet Mr. Orange (Tim Roth). Uenighet og mistro dirrer mellom medlemmene som er ukjente for hverandre inntil dette møtet. Har de en forræder blant seg?

Mye av «Reservoir Dogs» foregår på denne lokasjonen, inne i lagerbygningen, som en kulisse velegnet for filmens brutale uttrykk, preget av utvaskede farger i en dempet fargepalett. Derfra forsterkes også effekten av den blodstinkende rødheten som legger kontrastfylte farger på råskapen. «Reservoir Dogs» stinker av vold, blod og død. Den gjengse kritikken fra 90-tallet var også rettet nettopp mot dette – det vil si mot Quentin Tarantino som en voldsglorifiserende og substansløs filmskaper. Om denne kritikken ikke bare hadde vært feilslått, virker uansett bemerkningene mot manglende realisme å miste for øye at filmens fremste styrke nettopp ligger i den realistiske dialogestetikken, i praten som går mellom rollefigurene, som om de faktisk snakker med hverandre og ikke befinner seg i en film. «Reservoir Dogs» er av mange årsaker den Tarantino-filmen som fremdeles står seg som sterkest rotfestet i en form for realisme, sammen med «Jackie Brown», fjern fra de mer outrerte fiksjonsuniversene han skulle kreere senere med stiltunge fiksjonsuniverser i «Kill Bill», «Inglourious Basterds» osv. Uten at det er noe mindre galt med det, selvsagt.

Dessuten er virkelig ikke «Reservoir Dogs» utpreget ultravoldelig, i hvert fall ikke etter nåtidens standard. Råskapen følger mer av atmosfæren, selv om torturscenen der Michael Madsens sadistiske Mr. Blonde danser glisende til Stealer Wheels’ «Stuck in the Middle with You» mens han skjærer av øret til en fastbundet politimann, er et kunstnerisk-avskyelig og ikonisk stykke filmvoldsøyeblikk fra 90-tallet. Det er samtidig en sekvens, og et musikalsk utdrag, som fra en imaginær-nostalgisk mental minnebok og soundtrack fra egen popkulturelle oppvekst. Visst er det en kjærlighet til filmvold som stilform i «Reservoir Dogs», men kjærligheten som skinner enda sterkere er til skapelsen av selve filmuniverset – og til figurene via nettopp dialogen som legges i munnen deres av Tarantinos penn. Formidlingen av dette, fra Harvey Keitel som et kraftsentrum i vidt spenn mellom det beherskede og panikkartet eksplosive, til Michael Madsens karrieredefinerende coolness, Tim Roths stilsikre subtilitet og Steve Buscemis sedvanlige portrettering i skjæringspunktet mellom det svake, paranoide og intelligente, er summen av et ensemble perfeksjonert for å utgjøre det distinkte Tarantino-universet. Ikke tilfeldig skulle flere av dem bli gjengangere i flere av hans senere produksjoner.

At «Reservoir Dogs» ikke besitter registeret og skalaen til senere Tarantino-filmer i mer bredpenslet og virtuos filmskapelse, gjør at den i retrospekt kan blekne noe i det store bildet. Men dens stramhet og kompakthet i den tilsynelatende enkle konstruksjonen (selv om den fortelles intrikat utenfor kronologi og har sine teknisk imponerende kamerakjøringer), er det som filmen får en annen form for verdi som Tarantino egentlig aldri siden har kunnet gjenta. Avdøde Sally Menkes klippearbeid har sannsynlig også vært en viktig faktor for den fantastiske flyten gjennom de 99 minuttene.

Ei heller kan det innvendes mot «Reservoir Dogs» at filmen på et visst tidspunkt har blitt nær kvalt av egen suksess og popularitet, via de litt for mange pastisjene og halvslappe kopiverkene i påfølgende år som representerte alt annet enn den nyskapelsen Tarantinos verk stod for. Og samtidig som andre filmskapere fortsatte å henvende seg tilbake til «Reservoir Dogs» og «Pulp Fiction», skulle Tarantino selv riste av seg mye av dette for å bevege seg i nye retninger og skape noe enda større og ambisiøst. Fremdeles fører Tarantino den moderne filmkunsten fremover, mens andre forsøksvis halter etter.

Men alt startet altså med «Reservoir Dogs», et filmverk som fremdeles står seg blant de mest imponerende regidebutene filmhistorien kan skilte med.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s