Det var i 2003 aldri en allmenn oppfattelse i retning av at «The Hunted» var en god film. Ikke virker heller statusen å ha endret seg nevneverdig med årene. Men majoriteten har feil, da som nå.
Mye i «The Hunted» trekker veksler på premisset i «First Blood». I «The Hunted» serverer mesterregissør William Friedkin en beinhard actionthriller knyttet til én soldats liv og håndtering av krigstraumer. Store deler av handlingen forløper som en kamp mellom liv og død – med kniv som det ubarmhjertige våpenet – i et kaldt og dystert skoglandskap.
Tommy Lee Jones er ansatt av det amerikanske forsvaret for å trene opp spesialsoldater til å jakte og drepe fiender. Når en av hans tidligere elever, som etter å ha kjempet i Kosovo åpenbart har returnert med en PTSD-tilstand, tar livet av fire fredelige hjortejegere i Oregon-skogen, blir den forhenværende mentoren hentet inn av FBI for å bistå i jakten på den topptrente og psykisk uberegnelige drapsmaskinen som fortsatt manøvrerer usett i skogsterrenget. Sistnevnte spilles av Benicio Del Toro.
«The Hunted» er fantastisk nettopp i det dype fokuset på de to hovedfigurene. Friedkin åpner aldri opp dramaet ved å trekke andre elementer inn. Den direkte formen gir også gevinst i form av en effektiv fortelling på drøye 90 minutter, som i seg selv er en befriende egenskap. Den kompakte formen går aldri på bekostning av gjennomarbeidet actionkoreografi, biljaktscener eller suspense-konstruksjon av fagmannen Friedkin. Innveid i en relativt klassisk fundert filmform (her er lite plass for håndholdt/skjelvende kamera, som fort kunne vært en tidstypisk ingrediens), er «The Hunted» altså påfallende ærlig i hva den er. Det er en film som føles som en fysisk påkjennelse. Friedkin er lite fancy, men fullstendig kompromissløs i den direkte, poengterte uttrykksformen – også i hvordan kamera hele tiden fanger Tommy Lee Jones og Benicio Del Toros blikk som dyriske vesener, plassert i en vill natur som kommuniserer et slags brutalt kaos i seg selv.
Jeg har en svakhet for thrillere som bygger spenningskurven ved å sette opp en en jakt i form av en hovedperson som forfølges av en tilnærmet likevektig karakter. Det er her umulig ikke å tenke på 90-tallsmesterverket «The Fugitive» som perfeksjonerte dette, og ikke bare fordi Tommy Lee Jones’ tilstedeværelse er en markant egenskap for begge. «The Hunted» har den samme fokuserte renheten rundt dette konseptet som er veldig appellerende. Selvsagt ikke uventet, gitt Friedkins håndtering av tilsvarende elementer i mesterverkene «The French Connection» og «To Live and Die in L.A.», som begge satte en helt eventyrlig høy standard for intense og actionpregede jaktmotiv på film. Bildene av jakt er noe annerledes i «The Hunted», men ikke vesentlig mindre vellykket og engasjerende; både plassert ute i skogsterreng og tidvis flyttet til bybildene av Oregon. I begge settinger er fotoarbeidet fremragende, med en viss realisme og taktil egenskap gitt av Caleb Deschanel («The Right Stuff»).
«The Hunted» er voldsom og voldelig. Med tyngdekraftbaserte kamper med fysiske mennesker i en fysisk natur. Også i bilde og lyd fremkommer det en følelse av ekte kulde, anstrengende pust, blåmerker og reell smerte. Lee Jones’ minimalistiske skuespill kler denne tonen, og han er fullstendig troverdig i rollen som aldrende mester med all erfaring og kompetanse uttrykt med rutinemessig selvfølgelighet.
Måten det hele er orkestrert på, og instruksjonen av skuespillerne, gir en minimalisme gjennom følelse av sorg som drivende faktor for handlingen. «The Hunted» utvikles til en dyster film, både i tematiseringen og filmuttrykket som er mørkt og kaldt i farger og stemning, men vel er dette mest av alt en beinhard og effektiv actionthriller om menneskelig natur i naturens uregjerlige omgivelser. Og en usannsynlig undervurdert Friedkin-film.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar