Gjensynet: «Goodfellas» (1990)

Ray Liotta viste bare sporadisk storhet før og etter «Goodfellas», men kan aldri fratas den sterke portretteringen han gjør i rollen som Henry Hill.

På begynnelsen av 90-tallet var VHS hovedkilden min for å se og oppdage film, og det første møtet med «Goodfellas» på video var en skjelvende filmopplevelse som satte vesentlige spor – og som enda viktigere akselererte en cineastisk lyst. «Goodfellas» var også en personlig introduksjon for Martin Scorsese, og ble umiddelbart min første egentlige favorittfilm. Og det er nok fremdeles det enkeltverket i Scorseses filmografi jeg oftest går tilbake til. Blant flere mesterverk, er det fortsatt hans aller beste.

Scorseses energiske regispråk griper meg her fra første minutt. Vi plasseres midt i historien, side om side med mafiabrødrene. Til tross for den utstrakte og perfeksjonerte bruken av voice-over, finner «Goodfellas» tidlig kraften nettopp i tilstedeværelsen. Vi er der, sammen med den unge Henry Hill, og forguder med ham nabolagets mafiahelter fra bak de trygge vindusglassene. Vi er der med ham idet han innveies i mafiaens verden. Når han blir voksen. Når han krangler med kona. Når han svinger seg rundt på nattklubben Copacabana. Når han tyr til vold – og når han graver dype hull i bakken. Som publikum kastes vi tett inn i denne lukkede, men skrekkelig fascinerende verdenen. Det er et miljø som skildres med foruroligende realisme og nærhet, men også med en illevarslende lukt av penger, blod og tvilsom moral. Mafialivets ulike fasetter skildres overlappende, men det er hverdagen som fremheves i Scorseses adaptasjon av Nicholas Pileggis «Wise Guys» som er basert på virkelige hendelser og personer.

Hovedpersonen er altså Henry Hill, portrettert av Ray Liotta, som fra gutt til voksen vokser inn i og formes av et nådeløst miljø ulikt alt annet. I tv-dokumentaren «The Real Goodfella» beskriver virkelighetens Henry Hill en hverdag levd i konstant frykt. Minnene fra epoken hjemsøker fremdeles den tungt alkoholiserte kroppen, og Hill beskriver en periode av livet der pistolen alltid lå under puta. Et av de sterkeste øyeblikkene, er integrert helt i åpningen av «Goodfellas»: Tre mafiabrødrene hører en bankende lyd fra bakerst i en Cadillac. De stanser og åpner bagasjerommet, hvor det ligger en halvdød mann skjelvende i desperasjon i en dam av eget blod. Tommy trekker fram en slakterkniv og stikker ham gjentatte ganger i magen, før Jimmy løsner fire skudd mot den allerede døde kroppen. Så smeller Henry igjen bagasjedøra, bildet fryser, og fortellerstemmen tar oss med tilbake i tid — til begynnelsen. «As far as I remember, I always wanted to be a gangster». Det er Henry Hill som forteller.

Første akt forteller om guttungen Henry Hill som i denne fasen portretteres av Christopher Serrone. Vi opplever nabolagets mafiapersonligheter som karikaturer gjennom hans øyne; personligheter som introduseres i et tempo hvor navnene til ansiktene glemmes idet man hører dem, men som likevel presenteres i en form som setter rammene for universet vi er. Det er også i første akt at filmen tegner det romantiserende bildet av mafiaen; det er den nostalgiske stemmen som forteller om barndommens forestilling av mafiaen. Om de dresskledde mennene av makt og penger. Og sett fra enkle kår var det dette som var drømmen, ikke livet til den hardtarbeidende og fattige familiefaren. For Henry Hill gikk drømmen i oppfyllelse, bare for å ende i et mareritt mange, mange år senere.

Coming-of-age-aspektet er i denne sjangeren et velkjent dramaturgisk grep. Du har det naturligvis i Sergio Leones vidunderlige mesterstykke «Once Upon a Time in America», eller Robert De Niros egne ufortjent oversette regidebut som var «A Bronx Tale» bare tre år etter «Goodfellas». Det fascinerende miljøet beskuet av naive barneøyne, som alltid en virkningsfullt blikk. Det er her romantiseringen ligger, i uskylden, og der vi knytter båndene og sympatien med hovedpersonen(e). Den forsvinner først etter en stund, når vi har kommet på innsiden. Det handler om å bygge opp myten om mafiaen, bare for å bryte den ned senere.

Som en historie om mafiaens grovarbeidere på gateplan, nøkternt fortalt rundt en sann historie, stanser romantiseringen organisk. Perspektivet i «Goodfellas» kommer ikke fra toppen av hierarkiet, og Scorseses film skiller seg noe fra beslektede storproduksjoner som «Gudfaren»-trilogien og «Scarface» av Brian De Palma. Henry Hill lykkes, men når aldri toppen. Scorsese beveger seg riktig nok et langt skritt videre fra «Mean Streets», men tviholder på elementer av den samme sure gatementaliteten. «Goodfellas» presenteres med dyp håpløshet og skitten råskap.

Mer enn noe annet kjennetegnes Martin Scorseses beste filmer av et voldsomt energisk filmspråk. Ikke minst skapt av fremragende klipping i legendarisk samarbeid med klippedronningen Thelma Schoonmaker. «Goodfellas» syder av energi og perfekt timet rytme i fortellingen. Scorsese har sjeldent vært orientert mot konstruksjon av plott, men bygger opp dramaet rundt figur- og miljøskildringer med teknisk og kunstnerisk briljans der blikket styres mot spesifikke stemninger. Det kan være lange kjøringer, som ofte stanser ved dialog eller karakterer, for deretter å ta oss videre i rommet uten klipp. I «Goodfellas» finner vi naturligvis den berømte steady cam-sekvensen fra nattklubben Copacabana, som for lengst er essensiell filmhistorie. Det er mye av det i «Goodfellas».

Som en karakterdrevet film, er man også avhengig av ekstraordinært godt skuespill. «Goodfellas» har også dette. Ray Liotta viste bare sporadisk storhet før og etter «Goodfellas», men kan aldri fratas den sterke portretteringen han gjør i rollen som Henry Hill. Scorsese berømmes oftest for sin filmtekniske innsikt, men skuespillerinstruksjonen kan heller ikke fremheves for sterkt. Filmhistorisk kommer dette selvfølgelig aller tydeligst frem i samarbeidet med Robert De Niro, som naturligvis også er med her, akkurat som Joe Pesci. Sistnevnte i en legendarisk birolle som kruttønna Tommy DeVito med scenestjelende kapasitet der Pesci omdanner sitt naturlig karismatiske vesen til en av 90-tallets mest ikoniske filmkarakterer. (Pesci gjentok en påfallende lik rolletolkning for Scorsese i «Casino» fem år senere).

Det er som om kraften i selve filmskapelsen smitter over på skuespillet, alt bundet sammen til en sømløs og oppslukende historiefortelling. Man kan forsvinne inn i underholdningen, eller beundre mekanismene i filmspråket. Eller begge deler. Uansett er «Goodfellas» slitesterk, mangesidig og tidløs i sin mesterlighet. Derfor kan den ses gjentatte ganger, og nytes på ulikt vis hver gang.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s