Gjensynet: «American Psycho» (2000)

Skildringen i «American Psycho» er befriende tidløs, det samme er filmens kvaliteter.

Jeg hadde bare lest utdrag av Bret Easton Ellis’ ikoniske bok før jeg gikk til filmatiseringen, men følte likevel at jeg kjente den godt via alle som ustanselig delte inntrykkene. Det var utvilsomt noe helt spesielt. Og det rådende spørsmålet var: Hvordan kunne dette overhodet bli filmatisert og få distribusjon på kino? Det var en «umulighet» som Ellis selv proklamerte flere ganger.

Initialt sirklet filmprosjektet rundt kapasiteter som Stuart Gordon, David Cronenberg og Oliver Stone – samtlige filmskapere som på hver sitt vis ville vært naturlige valg for å omskape Ellis’ kompromissløse, mørke litterære verk til filmens verden. Likevel endte altså prosjektet til slutt opp i fanget til den klart mindre meritterte Mary Harron. Det var imidlertid ikke uten omveier. På et tidspunkt var Oliver Stone allerede i gang med å skrive manus og utviklet filmprosjektet i samarbeid med Leonardo DiCaprio som da var tiltenkt hovedrollen, rett etter den massive suksessen «Titanic». På grunn av kunstneriske uenigheter forsvant imidlertid Stone ut av prosjektet, og Mary Harron hadde aldri noen intensjon om å caste Leonardo DiCaprio som hun vurderte som totalt uegnet for Patrick Bateman-rollen. Hun var klar på at mer ukjente Christian Bale, som på dette tidspunktet var mest berømt for å være barneskuespiller i Spielbergs «Empire of the Sun» i 1987, skulle bekle den essensielle psykopathovedrollen. Bale ble sendt i treningsstudio og bygde opp en fysikk som sammen med skuespillerens iboende aura skulle transformere ham fullstendig til den glatte, muskuløse og luksuriøse psykopat-seriemorderen som er Patrick Bateman.

Mary Harron hadde forut for «American Psycho» gjort seg bemerket med den lovende spillefilmdebuten «I Shot Andy Warhol» i 1996, men var likevel et relativt ubeskrevet blad da hun gikk løs på denne høyprofilerte filmadaptasjonen. Der Oliver Stone vurderte å trekke filmatiseringen i retning av et mørkere psykologisk portrett, blir det tidlig i Harrons film klart at hennes perspektiv har vært snudd mot det satiriske elementet i historien. Visst er universet bekmørkt og forstyrrende i all sin bestialitet, men det er et univers som åpenlyst er skrudd ytterligere mot en satire/komedie. Ved siste gjensyn var det særlig tydelig hvor sterkt humoren i filmen stikker frem.

I sin tid var det første møtet med «American Psycho» uunngåelig preget av spesifikke forventninger, og tilnærmet umulig å se og respondere på uavhengig av boka og historien rundt. Før siste gjensyn jobbet jeg bevisst med å nulle ut forforståelsen, med intensjon om å oppleve filmen mer uhildet. Det er selvsagt en umulig øvelse, men innsatsen bidro til en erkjennelse; antagelig ville jeg elsket «American Psycho» som rent filmverk da den utkom ved en jomfruelig inngang eller om det var en originalskapt film. Det jeg husker fra 2000 var en tydeligere ambivalent opplevelse, dels preget av skuffelse over det som opplevdes som en noe tannløs filmatisering, kanskje også en anelse underdimensjonert. Men så var heller aldri «American Psycho» en særlig muskuløs filmproduksjon, og at lanseringen foregikk under Sundance Film Festival signaliserte nettopp verkets lite storslåtte ambisjon.

Perversiteten er innveid i et satirisk blikk. Et blikk mot menn kledd opp i de dyreste dresser, klokker, pleieprodukter og ikke minst eksklusive visittkort. Bankmennene i kretsen rundt Patrick Bateman går gjerne også til samme frisør, bare for å ende opp så like at de knapt ser forskjell på hverandre – et vittig poeng som gjentas. Men på et tidspunkt kommer altså Batemans indre raseri og perversitetstrang til voldelig uttrykk på tvangstanke-vis med et blodig drap av en kollega. Før dette har han allerede tatt livet av en uteligger i forakt, og nå klarer han ikke å stanse impulsene som reaksjon på opplevelser av misunnelse, forvirring og forakt for omgivelsene og menneskene i den. Det er ikke slik at Harrons filmatisering er uten innslag av grafisk vold. Den drives bare ikke av den, men snarere av blikket på kulturen, absurditeten og derigjennom karakterenes særegenheter. Det siste legger til rette for formidable skuespillerprestasjoner. Christian Bales portrett av Patrick Bateman er til dags dato fortsatt av hans fremste, mens Willem Dafoe er fullstendig fremragende (og morsom!) i rollen som privatetterforskeren med Bateman på kroken.

«American Psycho» er kanskje en mørk kommentar uløselig knyttet til en kapitalistisk Wall Street-kultur preget av indre tomhet opprinnelig satt til 80-tallet, men i filmversjonen nedtonet uten overtydelig staffasje for å understreke typisk 80-tallsvirkelighet, noe som i dag understreker at relevansen fortsatt er der. Skildringen i «American Psycho» er befriende tidløs, det samme er filmens kvaliteter.



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s