«Jennifer» (1978) – Carrie med slanger

Telekinesi var en vinnende sjangerformel i 1970-tallets skrekkfilm. Jennifer fra 1978 er dens minst skamfulle avlegger, og overraskende nok er den også ganske fornøyelig.

Historien om hvordan vellykkede skrekkfilmer avler sine egne bølger av etterligninger er like gammel som Hollywood selv. The Exorcist (1973) åpnet slusene for religiøs horror i første halvdel av tiåret, med The Omen (1976) som den mest markante arvtakeren. Samme år kom Brian De Palmas Carrie – basert på Stephen Kings roman – og baner vei for en annen sjangerformel: telekinetiske krefter, sosial utestenging og blodig hevn. Det er i kjølvannet av denne bølgen man finner Jennifer, utgitt i 1978 rett før John Carpenter taktskiftet hele sjangerens retning med Halloween. Med andre ord er vi vitne til et lite sjangerhistorisk øyeblikk, gjemt bort i dragsuget mellom to æraer.

Jennifer sementerer sin filmatiske arv allerede i tittelvalget: også her er det protagonistens fornavn som løper rett inn i filmplakaten. Og som i De Palmas film er Jennifer den stille og sjenerte jenta som tar hevn når hun utsettes for mobbing, og som bor under samme tak som en religiøst fanatisk forelder. Vrien er at Jennifer går på en snobbete privatskole, og at det er faren hun deler hjem med. Den overnaturlige kraften er heller ikke telekinese, men noe adskillig mer ormeaktig: Jennifer kan snakke med og kontrollere slanger. Det er en konkret endring av premisset, men Carrie-DNA-et sitter fast uansett hvor mange reptiler som slippes løs.

Det er fullt mulig å innta en likegyldig holdning til Jennifer, fordi filmen på så mange parametere er middelmådig. Lisa Pelikan er langt fra dårlig i tittelrollen, men hun er ingen Sissy Spacek. Og enda lenger unna er regissør Brice Mack fra å ha det filmatiske blikket og tyngden til De Palma. De befinner seg åpenbart i det samme universet. Men det er altså et uendelig univers. Det visuelle er lenge nedtonet på nær tv-filmaktig vis, et uttrykk mer egnet for hverdagslig rekrutteringsreklame enn skrekkfilm.

Og likevel: Jennifer er banalt underholdende, og det på en måte som faktisk tilfredsstiller. Filmens ondskapsfulle og snobbete antagonist er en karikert rikmannsdatter fra senatorklassen, fengslende portrettert og iscenesatt som en mobber man elsker å hate. Det er heller ikke bare snakk om ordinær erting; Jennifer utsettes for et drapsforsøk når hun holdes nede og forsøkes druknet. Skolens like karikerte rektorfigur er ikke nevneverdig opptatt av å komme til bunns i hvem som står bak, all den tid faren til den aktuelle mobberen holder lyset på ved hjelp av sitt finansielle bidrag til skolen. Systemet er skissert med en slags grovkornet presisjon som fungerer som effektiv grunning for hevnhistorien.

Det er i sluttpartiet at Mack endelig fører ned noen spaker, og de audiovisuelle sekvensene han da skaper i lys, farger og ikke minst musikk, beveger seg mot noe som faktisk pirrer sansene. Plutselig er det euro-horror med fargespill som smaker som sukkertøy med for mye e-stoffer, og det er ment som et kompliment. Carrie med slanger er ikke bare en fornærmelse, det er heller ikke et dårlig utgangspunkt.