«Poison for the Fairies» (1986) – skrekk på barnas premisser

De voksne får ikke snu seg mot kamera i denne meksikanske, lavmælte skrekkfilmen. Alt foregår på barnas premisser.

Verónica er en foreldreløs jente som vokser opp under de aldrende vingene til bestemoren og en overtroisk barnepike. På skolen introduseres hun for en ny jente i klassen, Flavia, som kommer fra overklassen, og Verónica forsøker raskt å overbevise henne om at hun egentlig er en heks. Med det premisset starter et merkverdig maktspill med krav til lydighet for beskyttelse, og når Verónica på et tidspunkt insisterer på å bygge gift for feene, fører det til en mørk eskalering av situasjonen.

Carlos Enrique Taboada gjorde denne (Veneno para las hadas) som sin siste spillefilm, utgitt i 1986, men den kammerspillaktige tonen og den dunkle, sensible stemningen føles nærmere 70-tallet, der han allerede hadde gjort seg med gotisk skrekk i blant annet Darker than the Night (1975). Men han avslutter altså karrieren, litt poetisk, her med å stramme inn antydningens kraft til et nesten klaustrofobisk minimum.

Det fremste særtrekket etableres tidlig, uten at vi da forstår at det skal bli som en snor strukket gjennom hele verket: ingen voksne ansikter blir vist. Kameraet holdes konsekvent i barnas høyde, et elegant dobbeltgrep som forankrer hele forestillingen i en eventyrlogikk der de voksne ses som fjerne, nesten mytiske skikkelser, og som samtidig tvinger frem en subjektiv realisme siden vi aldri får en voksen bekreftelse på om Verónicas hekseri er virkelig eller ikke. Taboada rir lenge på den tvetydigheten, før det blir nesten uunngåelig hardt og brutalt mot slutten.

Det er øyeblikk her som smaker mildt av Don’t Deliver Us from Evil (Mais ne nous délivrez pas du mal) fra 1971, begge om to jenter i vennskapsaktig spill som eskalerer sakte mot vold. Grunnmønsteret har klare fellestrekk, men denne er ikke like sterkt krydret og derfor mindre kontroversiell. I stedet kan man trekke en linje til Carlos Sauras poetiske Cría Cuervos (1976), med den spanske post-Franco-tradisjonen og barn som prosesserer voksenverdenens kontroll gjennom indre fantasi. Samtidig koker filmen umiskjennelig, men sakte, opp med gotiske skrekkelementer som blander sjangermotiver i et kar som rommer både realisme og marerittaktige tablåer av hekseri.

Filmen er fengslende fotografert, både i hvordan barnas ansikter fanges med levende nærhet, og i hvordan de voksne like bevisst plasseres slik at bildet aldri gir oss tilgang til ansiktene deres. Fotograf Guadalupe García er kompromissløs i det perspektivet, og krysser det med en hengivenhet til det mørke materialet, klassisk bruk av skygger og en vakker utnyttelse av naturalistisk lys. Det er mye stearinlys, flammende ild og dagslys valgt over stilisert skrekkbelysning, og alt harmonerer med filmens lavmælte smak innenfor et gotisk og eventyrlig bildespråk.

Hele konstruksjonen ville falt sammen uten de to unge hovedrolleinnehaverne, og her leverer Ana Patricia Rojo og Elsa María Gutiérrez langt mer enn det man kunne forventet ut fra alder. Rojo gjør Verónica til en genuint ubehagelig skikkelse, som en kalkulerende vilje innpakket i et barneansikt, uten at det føles overspilt eller påtatt. Gutiérrez møter henne godt som den mildere Flavia, mens hun går fra troverdig naivitet til voksende skrekk i blikket. I samspillet mellom disse to er det som om filmen skaper den virkelige spenningen, mens det overnaturlige spektakelet heldigvis ikke får plass på bålet.

Poison for the Fairies fosskoker aldri, men putrer isteden avgårde som en velbalansert gotisk skrekk-thriller med en klype av eventyr og med tidløs coming-of-age-tematikk om tap av uskyld. Alt er formidlet fra barnets blikk, og det er ofte et trollbindende skue.