«Hitch-Hike» (1977) – ikke plukk opp denne mannen

Advarsel: Ikke plukk opp en haiker på en amerikansk landevei. I hvert fall ikke om haikeren er David Hess.

Som passasjer i bilen sitter allerede en alkoholisert og temperamentsfull journalist av en ektemann, og forholdet til kona – som kjører bilen – er mildt sagt allerede skrantende. Før det blir verre, mye verre.

Franco Nero spiller journalisten, en alfahann av en ektemann med opphøyd selvbilde som gradvis utfordres til svettende nervøsitet, og Nero spiller det ut med overbevisning.

Pasquale Festa Campanile bruker det første kvarteret godt på å angripe den allerede ubalanserte tonen i ekteskapet, lenge før vi forstår at det uansett skal gå i oppløsning. Så plukker de opp David Hess, og fra det punktet er det ingen vei tilbake.

Hitch-Hike kjører i (retrospekt)-sporene etter The Hitcher, et tiår før Rutger Hauer populariserte haikeren som katalysator for vold og psykologisk terror. Underveis dukker det også opp sekvenser som gir andre filmhistoriske assosiasjoner, deriblant en terroriserende trailer som forfølger ekteparet, noe som er snytt rett ut av Spielbergs debutfilm Duel. Men totaliteten av Campaniles prosjekt plasserer likevel Hitch-Hike tettere på den italienske exploitation-tradisjonen i et kryss med amerikansk road thriller og neo-noir. David Hess portretterer effektivt (og nesten rutinemessig) den onde antagonisten som sørger for at alt eskalerer mye fortere og blir mye vondere, også rent fysisk, ikke fjernt fra hvordan han satte preg på filmer som den tidligere The Last House on the Left (en annen åpenbar referanse) og den litt senere The House on the Edge of the Park.

Filmen virker klaustrofobisk, rå og usympatisk – med positive fortegn! I kategorien av skitne exploitation-filmer fra 70-tallet er denne av de genuint mest medrivende, bortimot en fest å delta på om man elsker euro-sleaze (vel vitende om at handlingen faktisk utspiller seg i USA).

Dette er campy veiskrekk på campingtur, bygget rundt den snikende følelsen av at noe er galt, eller at noen er gale.

Hitch-Hike er også overraskende tiltalende rent visuelt, dels seende ut som en spagettiwestern i utnyttelsen av omgivelsene, dels presset inn i bilens lukkede rom med all den intensiteten som følger, uten å bli for repeterende eller klisjefylt. Campanile tillater seg også noen genuint overraskende avstikkere på veien, og filmen oppleves som reelt uforutsigbar og frisk i krysningen mellom italiensk exploitation og som en road movie-thriller med et suspense-drevet plott i bunn. Det er voldelig og mørkt hele veien, hvor selv den snedige slutten ikke tillater seg å kaste lys over noe som helst.