«Sleeping with the Enemy», som er direkte oversatt til «I seng med fienden», er kanskje mer en catchy enn beskrivende filmtittel. Men som filmkonsept sklir den sømløst inn i en tradisjon av 1980- og tidlig 90-tallsproduserte thrillere med et spenningssøkende blikk rettet mot ofre for psykopater i dysfunksjonelle seksuelle forhold.
Det er noe ved ansiktet til Adèle Exarchopoulos. Ikke bare at hun er vakker, men noe mer udefinerbart som påkaller fascinasjon; kanskje sympati og definitivt en tiltrekningskraft.
Diane Lane, Laura Dern og Marin Kanter spiller tre tenåringsjenter som danner et punkband i «Ladies and Gentlemen, the Fabulous Stains», regissert av musikkprodusentveteranen Lou Adler.
Mel Gibson spiller den styrtrike flyselskapsmogulen og barnefamiliefaren Tom Mullen – bosatt i en penthouseleilighet ved Central Park – som opplever at sønnen blir kidnappet før et løsepengekrav tikker inn (på e-post, faktisk). Han får da oppskriftsmessig beskjed om å ikke kontakte politiet, men hyrer likevel inn et stort FBI-team for å maksimere sjansen for å få tilbake sønnen.
Dustin Hoffman er fullstendig i takt med filmens tydelige forankring i komediesjangeren, men spiller samtidig figurtransformasjonen fra Michael til Dorothy med så kraftfull og nyanserik overbevisning at skuespillet i seg selv bidrar til å løfte helheten til å bli noe mer enn en lettbeint komedie.
«Deep Water» er virkelig en fornøyelig film å være i, som en sleazy thriller med anslag av mestertakter i den atmosfæriske filmskapelsen, og med et blikk på karakterene – og med en studie av deres blikk for hverandre – som i de beste stunder har noen forheksende kvaliteter og gir rom for diskusjon.
Belfast (2021)Regi: Kenneth Branagh Til slutt kommer jeg likevel ikke forbi at «Belfast» begrenses til å være et pent og pyntelig filmprodukt som egentlig har ganske lite å si, og som sier det på en lite spennende eller engasjerende måte. ★★★ Kenneth Branagh styrer oss tilbake til egen oppvekst, og samtidig til et sted, en... Fortsett lesing →
«Fucking Åmål» var på 90-tallet en åpenbaring av en ungdomsfilm; fulladet med sjarm og sitatvennlige replikker (som kanskje var en særlig viktighet den gang) med påfølgende kommersiell kinosuksess, kritikerros, prisdryss og hyllende ord fra selveste Ingmar Bergman.
«Spencer» presenteres som en fabel. Settingen er 1991, og i åpningen ser vi Diana (født Spencer) kjøre seg bort på den britiske landsbygda på vei mot hennes majestets Sandringham-gods.
Paul Verhoeven er antagelig på sitt beste når han samtidig er på sitt verste i vulgaritet, som er noe han utvilsomt snuser på i den besnærende «Benedetta».
speilet.net 