| Tittel: Benedetta (2021) | |
| Regi Paul Verhoeven |
Paul Verhoeven er antagelig på sitt beste når han samtidig er på sitt verste i vulgaritet, som er noe han utvilsomt snuser på i den besnærende «Benedetta».
Paul Verhoeven er antagelig på sitt beste når han samtidig er på sitt verste i vulgaritet, som er noe han utvilsomt snuser på i den besnærende «Benedetta» – en film som til en viss utstrekning kan ses som en oppsummeringsvariant av den betydningsfulle veteranfilmskaperens karriere.
Verhoeven leverte så sent som i 2016 den definitive kulminasjonen av sitt virke i form av mesterlige «Elle». Det samme beundringsverdige energinivået, for ikke å si den filmskapende potensen, er til de grader også til stede i «Benedetta» som kanaliserer en lidenskap som åpenbart er tilstedeværende både foran og bak kamera. Det er gjennomskinnende at den oppleste hollenderen – med genuin interesse for historie og religion – virkelig har frydet seg i håndteringen av materialet spunnet rundt en erotisk skildring av to nonner på 1600-tallet, løselig basert på en sann historie.
Tittelfiguren spilles av Virginie Efira, hvis fryktløse skuespillerprestasjon alene blir en attraksjon. Siden hun i barndommen opplevde en hendelse som kunne tolkes i retning av et mirakel, ble hun brakt til et kloster i Toscana hvor hun siden vokste opp. Denne bakgrunnshistorien innleder filmen på en konsis og merkverdig måte som setter uklare rammer for hva som skal komme. «Benedetta» etableres tidlig som et filmverk med mange toner og stilbrudd i en friskhet og lekenhet som kan være typisk for Verhoeven. Det tar ikke veldig lang tid før filmen iler frem i tid, til tittelfiguren i voksen figur. Det vil si som ung kvinne som stadig knytter seg nærmere Gud gjennom tidvis bisarre hendelser og drømmer med religiøse motiver, samtidig som hun må forholde seg til en undertrykt seksualitet som settes på prøve når hun blir seksuelt tiltrukket en fattig yngre kvinne i nød, den vakre Bartolomea (Daphne Patakia), som klosteret på et tidspunkt åpner dørene for. I kulissene finnes også herlige Charlotte Rampling som autoritær lederskikkelse blant nonnene, som ventet helt praktfull og ikke minst perfekt castet til rollen.
Gradvis er det som «Benedetta» finner en ny form i kraften av en psykoseksuell utforskning, der Verhoeven bak erotikken samtidig demonstrer underholdningsorientert fortellerkunst, åpenbart regissert og klippet med øye for godt driv med fokus på historiefortelling. Innveid i handlingen dryppes det kontinuerlig av stikk mot kirkens holdninger til seksualitet, patriarkalsk undertrykkelse og generelt den katolske kirkens rigiditet og hykleriske tendenser. Ofte er disse dryppene dialogformidlet og visualisert med spydighet og overdrivelser som våpen, av en filmskaper som aldri har skygget unna kontroverser, men som snarere kan synes å oppsøke dem velvillig – som en uhyre velartikulert provokatør i kunstnerdrakt med filmteknisk kompetanse langt over det gjennomsnittlige. Når han i «Benedetta» tidvis bader i nakenhet og lesbisk nonnesex, blir det alene et understrekende bilde for en film som fryktløst vet hvor den vil, hva den vil tilby og hvorfor. Og det som i andres hender kunne blitt en taktløs og mindre sammenhengende smørje brettet ut på mer enn to timer, er isteden blitt en film som aldri føles for lang, ufokusert og i hvert fall aldri uinspirert.
Det er likevel lett å forstå at filmen, på grunn av dens konfronterende stil og stadige toneskifter, kan oppleves som forvirrende og eklektisk. «Benedetta» er ikke nødvendigvis for alle. Den er heller ikke helt på nivå med enda mer helstøpte «Elle». Men det er regelrett herlig å være en del av dette filmuniverset, som altså er skapt av en mer enn 80 år gammel filmskaper som overhodet ikke har mistet grepet verken som provokatør, underholdningsgarantist eller visuell filmkunstner med evne til å treffe bredt. Verhoeven fortjener fremdeles sitt publikum, og med «Benedetta» ser det ut til å bli gledelig stort.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar