«Deep Water» – et erotisk comeback å glede seg over

Tittel: Deep Water (2022)
Regi: Adrian Lyne

«Deep Water» er virkelig en fornøyelig film å være i, som en sleazy thriller med anslag av mestertakter i den atmosfæriske filmskapelsen, og med et blikk på karakterene – og med en studie av deres blikk for hverandre – som i de beste stunder har noen forheksende kvaliteter og gir rom for diskusjon.

Vurdering: 3.5 av 5.

Den såkalt «mellomstore filmen» har opplevd tøffe levekår en god stund, i et slags vakuum skapt av et kinomarked dominert av superhelter og fysiske videohyller som for lengst er utradert. Som subsjanger tilhørte den erotiske thrilleren definitivt dette mellomfilmsegmentet, som vel hadde sine glansdager på 1980- og tidlig 90-tall. Men med senere års oppblomstring av ulike strømmetjenester har især det amerikanske produksjonsvolumet økt og gitt disse produksjonene flere nye lanseringsplattformer, noe som dermed endelig også har sørget for en passende arena for de erotiske thrillerne – en type film som jo kanskje mer en noen annen sjanger nytes best og trygges fra sofastilling.

Om den erotiske thrilleren har ligget halvdød i lang tid, er det symptomatisk at det er aldrende helter som Adrian Lyne og Paul Verhoeven som går i bresjen for å bringe den utskjelte sjangeren tilbake i lyset. Selv om Verhoeven riktig nok ikke har gjort en rendyrket erotisk thriller siden 90-tallet, med «Basic Instinct» som det monumentale sjangerhøydepunkt, hadde både mesterverket «Elle» (2016) og «Benedetta» (2021) elementer av sex og suspense som drivkraft for stemning og historiefortelling. For Adrian Lyne, med «Fatal Attraction» og «Nine ½ Weeks» under beltet, så lenge Chabrol-nyinnspillingen «Unfaithful» fra 2002 ut til å bli det verdige karrierepunktumet. Men 20 år senere er han altså tilbake, og i enden av en særdeles trøblete produksjonsreise er «Deep Water» endelig tilgjengelig for oss, og forhåpentligvis som noe mer enn en siste krampetrekning fra den nå 81 år gamle filmskaperen.

Filmskaperens alder, og det faktum at han har vært ute av gamet i to tiår, er heldigvis ikke merkbart i møte med «Deep Water» som fremstår som et vitalt og potent sjangerverk. At han valgte å returnere til faget med en ny adaptasjon av Patricia Highsmiths av samme tittel fra 1957, virket umiddelbart som helt rett konsept for Lyne. Dette til tross for at det allerede foreligger en fantastisk filmatisering gjennom det franske Michel Deville-verket «Eaux profondes» fra 1981 med det strålende radarparet Isabelle Huppert og Jean-Louis Trintignant. Men fordi det er en film så altfor få har sett, og som er svært vanskelig tilgjengelig, har det hele tiden virket både logisk og velegnet at det nettopp var dette prosjektet som skulle bli Lynes svært etterlengtede comeback.

I denne versjonen er det Ana de Arnas og Ben Affleck som har fått innta hovedrollene som Melinda og Vic som lever i et forhold og ekteskap der noe åpenlyst fungerer dysfunksjonelt under overflaten. Vel, kanskje er det ikke engang under overflaten. Det forblir usagt, men gjennom bildespråket forstår vi at det er en slags stilltiende avtale i forholdet om at Melinda kan ha andre seksuelle partnere, noe hun heller ikke gjør særlig innsats i å skjule for omgivelsene. Med det som premiss er det et dirrende kammerdrama og en psykologisk thriller med erotiske undertoner som iverksettes – i regi av sjangerringreven Adrian Lyne som kan dette faget bedre enn de fleste, og forfattet av Sam Levinson som forsterker følelsen av å bivåne noe i nærheten av et «Euphoria»-light for voksne. Levinsons signatur finnes i en syrlig og frekk dialog som gjenspeiles i filmens stemningsbilder, men det kan ikke underslås at verken Levinson eller Lyne helt evner å maksimere materialet med hensyn til å skape genuint suspense-sterke sekvenser som stikker seg ut, eller mer generelt et helhetlig spenningsmettet driv til historien. Fordi klimakset i plottet inntreffer omtrent halvveis blir den historiefortellende strukturen en dramaturgisk brems, men samtidig er det et grep som virker frigjørende og åpner filmen opp på andre måter. Og om den ikke byr på neglebitende spenning, er «Deep Water» konstant medrivende iscenesatt og fengslende å være i.

Om onde tunger nok kan innvende at «Deep Water» som et paradoks verken er eksepsjonelt spennende eller erotisk, trass merkelappen «erotisk thriller», er det en viss sannhet i det. Uansett er det fryktelig mange pirrende kvaliteter innveid i dette filmverket. Den brennbare kjemien mellom Ana de Arnas og Ben Affleck er eksempelvis følbar fra første scene. Om samspillet ikke er like symbiotisk elegant og gnistrende som Huppert og Trintignant-konstellasjonen i 1981-filmatiseringen (der ligget lista skyhøyt), er castingen hver for seg vellykket samtidig som de Arnas og Affleck har utviklet en intens relasjon som de angivelig også skal tatt meg seg utover filminnspillingen. I Ben Afflecks tilfelle ser jeg ham gjerne fortsette opp langs løypa påbegynt i Fincher-mesterverket «Gone Girl», for å bli denne tidsepokens motsvar til Michael Douglas fra 1980- og 90-tallet. Affleck er på grensen til eminent i denne rollen; gjennomsyret av bitre følelser av dysterhet, i et følelsesløst samliv, men fortsatt med iboende lidenskap og kraft som gjør ham handlekraftig på mest mulig idiosynkratiske vis. Og Ana de Arnas trenger ikke kaste klærne for ofte og mye av seg for å skape følelsen av å være til stede i et ulmende, erotisk ladet drama der spillereglene er at alt er lov. Filmen gir hele veien en følelse av at mye står på spill, og har en slags erotisk thriller-musikalitet i bunn som er forlokkende, selv om det selvsagt hadde vært mulig å skru dramaet og enkeltsekvenser enda noen hakk mot det drøyere. Og hvem vet, kanskje får vi en gang se «Deep Water» som et lenger, mer fyldig og saftig verk – visstnok skal filmen ha blitt gjenstand for betydelig «nedklipping» i den usedvanlig langdryge og brokete postproduksjonen (Filmen ble innspilt allerede i 2019, altså før pandemien, men først lansert i 2022 etter stadige forsinkelser som til slutt også medførte full tilbaketrekning fra planlagt kinolansering).

«Deep Water» er virkelig en fornøyelig film å være i, som en sleazy thriller med anslag av mestertakter i den atmosfæriske filmskapelsen, og med et blikk på karakterene – og med en studie av deres blikk for hverandre – som i de beste stunder har noen forheksende kvaliteter og gir rom for diskusjon. «Deep Water» har overhodet ikke alt, og er ikke feilfri. Men den har mye, og det uperfekte gjør den enda mer underholdende. Og om du har mulighet til å se Michel Devilles enda mer lumske og praktfulle «Eaux profondes, på en aller annen måte, så gjør det!



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s