Dustin Hoffman er fullstendig i takt med filmens tydelige forankring i komediesjangeren, men spiller samtidig figurtransformasjonen fra Michael til Dorothy med så kraftfull og nyanserik overbevisning at skuespillet i seg selv bidrar til å løfte helheten til å bli noe mer enn en lettbeint komedie.

Tittel: Tootsie (1982) | |
Regi: Sydney Pollack |
Antagelig kunne «Tootsie» aldri vært lagd i dag. Derfor er det godt vi hadde 1982 som en annen tid og virkelighet. Da en mannlig skuespiller kunne ikle seg kvinnekostyme delvis kun for å skape latter. Når denne skuespilleren også var av sin generasjons fremste i Dustin Hoffman, skulle «Tootsie» bli filmen som markerte en av tiårets sterkeste one-man-show-prestasjoner i Hollywood. Gjennom Hoffmans talent ble den skarpt forfattede «Tootsie» også i kraft av skuespillet til nær perfeksjon uttrykt i skjæringspunktet mellom komedie og ektefølt drama med kjønnsroller og identitet som tematisk bakteppe.
Hoffman er den New York-baserte skuespilleren Michael Dorsey som innad i bransjen sliter med et dårlig rykte ved å være en skuespiller det er vanskelig å samarbeide med (et renommé som Dustin Hoffman selv har slitt med), og som stadig gjør det vanskelig for ham å lande interessante roller. For å få hjulene til å gå rundt økonomisk er han nødt til å ta diverse ekstrajobber utenfor skuespillerbransjen, og det er med en antydning av desperasjon han på et tidspunkt kommer på ideen om å kle seg ut som dame i håp om å få en kvinnerolle i en populær i en såpeserie. Når han etter en vellykket audition faktisk blir tilbudt rollen, må han hundre prosent gå inn for å bli den middelaldrende kvinnen Dorothy Michaels, med alt det fører med seg av forviklinger. Når hun ter seg som et slags feministisk ikon til tross for å skape inntrykk av å være vesentlig eldre og tilhørende en annen generasjon enn den faktiske mannlige figuren bak sminken, blir hun betraktet som en inspirerende skikkelse som derigjennom også vinner popularitet. Bak fasaden sliter imidlertid Michael/Dorothy med egen identitet når hun konstant må holde sitt virkelige jeg skjult for omgivelsene.

Dustin Hoffman er fullstendig i takt med filmens tydelige forankring i komediesjangeren, men spiller samtidig figurtransformasjonen fra Michael til Dorothy med så kraftfull og nyanserik overbevisning at skuespillet i seg selv bidrar til å løfte helheten til å bli noe mer enn en lettbeint komedie. I regi av Sydney Pollack flyter disse toneskiftene uproblematisk gjennom hele filmen, kjennetegnet av en formfrihet og løssluppenhet som gir følelse av å bivåne ren improvisasjon i hvordan enkeltscener utspilles. På samme tid er manuset utstyrt med snedige dialogvekslinger som innimellom er oppriktig morsomme, mens det skrevne materialet naturligvis også er essensielt for hvordan komedien – som gjerne kan være i slapstick-form – bindes sammen med et mer alvorstynget drama i bunn. Visst er fortellingen etter hvert ganske forutsigbar og grunn innenfor trygghetens rammer, men innenfor det forventede er presentasjonen gitt med en stødighet og friskhet som likevel gjør hele reisen til å bli ualminnelig underholdende.
Å se en skuespiller kles opp til det motsatte kjønn bak tjukke lag av sminke kan som hovedregel bli et forstyrrende element i en historiefortelling. Når det ikke blir tilfelle for «Tootsie», som raskt rister fra seg denne potensielle unaturligheten og distraksjonen, handler det naturligvis mye om hvordan Hoffmans mesterlige tolkning evner å skinne forbi selv den prangende kostymeringen og sminken.

Humoren ligger ikke kun i slap-stick og forviklingskomedie omkring mann/kvinne-situasjonen, men er også innveid i Hoffmans spillende uttrykk som kommer med åpenlys komisk timing. Dernest er det en finurlig underfundighet i passasjene der Hoffmann samspiller med den lakoniske romkameraten spilt av Bill Murray på sitt sedvanlig tørrvittige vis, en rolle som fungerer effektivt som bilde på hovedpersonens forvirrede samvittighet.
Det er på så mange måter med god følelse man forsvinner inn i «Tootsie», som i sin tid altså høstet mye fortjent anerkjennelse som tydeligst kom til uttrykk med hele 10 Oscar-nominasjoner. Om filmen med tiden har mistet noe av sin glans og ikke minst relevans, kan det på én side virke forståelig, men på den andre siden kan jeg fortsatt med letthet sette stor pris «Tootsie» også i dag.
Legg igjen en kommentar