«Kimi» har både i premisset og gjennomføringen en herlig miks av klassisk Alfred Hitchcock, via Brian De Palmas lekne variasjoner over samme lest, med en samtidig eim av 70-tallets paranoia-thrillere, og til slutt en klype «high concept»-spenning man typisk så på 90-tallet.
Helheten er rett og slett vidunderlig. "Drive My Car" er tre fengslende timer med flytende historiefortelling av ypperste sort, og en film som ligner på lite annet.
Det er intenst, ubehagelig og fryktelig – utelukkende formidlet av lyder, mens det visuelle kun er reaksjonsnærbilder av tre unge mennesker som overlever, men som der og da får livet snudd opp ned.
Det er stort sett med filmatisk eleganse at Mia Hansen-Løve manøvrerer seg lavmælt i skjæringspunktet av det virkelige og uvirkelige, og sørger for at «Bergman Island» bevares som en forfriskende og leken film uten å bli i overkant fiks.
Mitt første møte med «Skrik» er av de kinoopplevelsene som sitter aller sterkest i. Som 15-åring en varm sommerkveld i 1997 gikk sykkelturen til Fredrikstad kino for en sen «Skrik»-førpremiere, på et tidspunkt jeg egentlig ikke var klar over hva jeg gikk til og med et relativt uutforsket forhold til skrekkfilmsjangeren.
Michael Sarnoskis håndverk er fantastisk. Med et gjennomgående kontrollert formspråk er det et formidabelt debutverk som leveres. «Pig» er balansert til nær perfeksjon, aldri fristet til overstilisering, men naturlig vakkert fotografisk skapt med grep som underbygger og aldri overskygger historiefortellingen.
Dessverre fremstår «Many Saints of Newark» som en sentimental filmskapelse med tv-seriefansen i sikte som mottaker, men uten særskilt selvstendig verdi som filmverk. Tittel: The Many Saints of Newark (2021)Regi: Alan Taylor «Sopranos» er muligens det mektigste, dypeste og mest komplette tv-dramaet fra amerikansk popkultur i nyere tid. Det nærmeste man kan komme kunst presset... Fortsett lesing →
«Malignant» er gjennomsyret av nostalgi, men føles likefullt moderne. En visceral skrekk-thriller-forestilling med masse iboende lidenskap og ideer som får komme til uttrykk.
David Gordon Green bidro til «Halloween»-franchisen med den forfriskende «Halloween» i 2018 som helt kompromissløst kun valgte å forholde seg til den originale 1978-versjonen som en direkte oppfølger. Med «Halloween Kills» lar han handlingen spinne videre fra sekundene etter forrige film gikk til rulleteksten.
Det gjøres umiddelbart klart at «Drømmemannen» presenteres som en lettbeint, men samtidig snedig underholdningsfilm, dog med filosofisk bunn.
speilet.net 