«Halloween Kills» på trygg grunn

Samtidig er «Halloween Kills» opplagt en mørk og brutal «Halloween»-utgave. David Gordon Green velter seg ikke nødvendigvis i utstrakt bruk av vold, men når filmen først går inn for å være voldelig går den drastisk – og grafisk – til verks.

David Gordon Green bidro til «Halloween»-franchisen med den forfriskende «Halloween» i 2018 som helt kompromissløst kun valgte å forholde seg til den originale 1978-versjonen som en direkte oppfølger. Med «Halloween Kills» lar han handlingen spinne videre fra sekundene etter forrige film gikk til rulleteksten, noe som er påfallende likt hvordan «Halloween II» i sin tid løp direkte videre fra originalen.

Vi ser bestemorutgaven av Laurie Strode, spilt av Jamie Lee Curtis, bli kjørt til sykehus mens huset brennes ned til grunnen med Michael Myers fanget i kjelleren som sett i slutten av 2018-filmen. Men selvfølgelig ender ikke historien her, og gjennom «Halloween Kills» bygges det videre på Michael Myers’ overnaturlige udødelighet i det som til en viss grad kan føles lidende under å være en «mellomfilm» på vei mot «Halloween Ends» som er ventet å komme høsten 2022.

Det er innlysende at David Gordon Green har vært opptatt av å tilkjennegi en kjærlighet til John Carpenter og hans originale 1978-utgave. Ikke bare knytter filmen seg tett til originalverket fordi man har tilbakekalt flere sentrale og tildels ikoniske figurer fra begynnelsen og integrert dem på en fin måte i den oppdaterte settingen. Men enda sterkere merkes Carpenter-tilknytningen gjennom det spesifikke filmspråket som ligger overraskende nært på Carpenters atmosfæriske skildringer og kameraføringer som gjorde «Halloween» til noe særegent i sin tid. Denne forståelsen gjør at David Gordon Green lar «Halloween Kills» skli relativt organisk inn i det som derved blir følende som et helhetlig fiktivunivers. Fordi «Halloween Kills» utvilsomt også kommer med en nostalgisk dimensjon, kunne det hele fort vippet feil vei — til å ta form som en påklistret fanversjon av en oppfølgerfilm uten verken selvstendig verdi eller som en velskapt del av en helhetlig historiefortelling med røtter i 1978-filmen. Men den vellykkede broleggingen som ble etablert med 2018-filmen, er altså langt på vei videreført på rett måte.

Følelsen av reell sammenheng handler naturligvis også om noe så enkelt som Jamie Lee Curtis’ tilstedeværelse, selv om hun er i grunn er redusert til en birolle som hjelpeløs sykehuspasient som aldri direkte trues av Michael Myers denne gang. Derimot lykkes David Gordon Green i å vri filmen mot en samtidig tematisering i hvordan frykt kan få frem det verste i mennesket – et budskap som for så vidt presses overtydelig frem gjennom gjentagelser. Sentralt i filmen er hvordan massesuggesjon og pøbelmentalitet oppstår når folk samles mot en felles fiende, men isteden selv ender med å bli en del av problemet. (Scenene der byens innbyggere ukritisk samles til kamprop som «Evil dies tonight!» ga assosiasjoner til harseleringen av samme type mobbmentalitet som vist i mange «The Simpsons»-episoder.) Likevel gir denne fliken av historien næring til alternative dramatiseringer som med positivt fortegn utfyller den direkte trusselen som vises i møtene med Michael Myers.

Samtidig er «Halloween Kills» opplagt en mørk og brutal «Halloween»-utgave. David Gordon Green velter seg ikke nødvendigvis i utstrakt bruk av vold, men når filmen først går inn for å være voldelig går den drastisk – og grafisk – til verks, men ofte med spennende filmatisk finesse under drapssekvensene. Ankepunktet er at de genuint spennende, eller skremmende, sekvensene for det meste er fraværende. «Halloween Kills» er mer rik på nostalgi, atmosfære og velgjorte tablåer enn den er på å sette opp neglebitende, spennende øyeblikk.

Styrken i nærheten til John Carpenter-universet kan nok også skyldes at David Gordon Green angivelig har hatt et visst samarbeid med den aldrende mesterregissøren underveis. I tillegg har Carpenter selv levert et særdeles velykket og hjemsøkende musikalsk bidrag, der partituret bygger bro mellom originalverket med en finstemt oppdatering til et mer moderne lydbilde.

Det må dessuten være et ikke ubetydelig kvalitetstegn ved «Halloween Kills» at jeg fremdeles ikke føler på tretthet over å være i en tilsynelatende evigvarende franchise. Nå er det bare å se frem til hvor dette faktisk ender i «Halloween Ends».