«Kimi» viser styrke

«Kimi» har både i premisset og gjennomføringen en herlig miks av klassisk Alfred Hitchcock, via Brian De Palmas lekne variasjoner over samme lest, med en samtidig eim av 70-tallets paranoia-thrillere, og til slutt en klype «high concept»-spenning man typisk så på 90-tallet.

Tittel: Kimi (2022)
Regi: Steven Soderbergh
Aktuell på HBO Max

«Kimi» er en modernisert paranoia-thriller i en verden av sosiale medier og stemmeassistenter. Til den settingen har Steven Soderbergh hentet næring fra Alfred Hitchcock, og skapt en stilisert og konsentrert spenningsfilm på under halvannen time. Det er i seg selv særdeles befriende.

Innimellom har jeg tenkt at Steven Soderbergh med fordel kunne vært mindre produktiv med en samtidig hevelse av ambisjonsnivå. Samtidig liker jeg den jevne strømmen av ulike sjangerverk som kan komme fra filmskaperen som uansett alltid leverer kompetente filmer, og tidvis noe som er virkelig bra. «Kimi» er foreløpig siste prosjekt ut i strømmen av HBO Max-leveranser – et samarbeid som til nå har gitt oss den særdeles fornøyelige «Let Them All Talk», samt den lavmælte (men hardkokte) og mer ujevne «No Sudden Move» fra fjoråret. Og den er det foreløpige høydepunktet i rekken!

Jeg har nok en svakhet for thrillerplott der hovedpersonen med tilfeldighet og uskyldighet blir viklet inn i livsfarlige situasjoner og forfulgt av mektige personer eller organisasjoner. «Kimi» har både i premisset og gjennomføringen en herlig miks av klassisk Alfred Hitchcock, via Brian De Palmas lekne variasjoner over samme lest, med en samtidig eim av 70-tallets paranoia-thrillere, og til slutt en klype «high concept»-spenning man typisk så på 90-tallet.

Én av broene til Brian De Palma er via manusforfatter David Koepp («Carlito’s Way», «Mission: Impossible» og «Snake Eyes») som har levert en konsis og effektiv historiefortellende ramme for Soderbergh å utfolde seg i. Det er en utfoldelse preget av lekne formgrep, men innenfor en stramhet av et stilistisk uttrykk der Soderbergh både viser audiovisuelle muskler og samtidig beherskelse i skapelsen av et raffinert, funksjonelt og underholdende sjangerverk. Koepp har tidvis skrevet fengslende manus knyttet til avgrensede lokasjoner, som i tilfellet «Snake Eyes» og «Panic Room» av henholdsvis De Palma og Fincher som utforsket stedsskildringene med ekstraordinær visjonær, visuell fortellerkunst. Soderberghs filmatiske tilnærming er kanskje ikke like spektakulær, og De Palma – som utad ikke alltid fremstår som bransjens rauseste representant – har i tidligere intervjuer avfeid Soderbergh som en lite interessant visuell filmskaper. (En uttalelse som kom omtrent samtidig som Soderbergh gjorde en tydelig visuell-styrt thriller i «Side Effects», som delvis føltes å krabbe nettopp i De Palmas fotspor). «Kimi» har noe av den samme kreative kraften og elegansen fra «Side Effects» i seg – som i en finurlig utforskning av geografien i og rundt leiligheten som lukker seg rundt hovedpersonen og filmen – en tydelig gjennomført kunstnerisk-stilistisk øvelse av Soderbergh som samtidig regissør, fotograf og klipper.

Vi møter Zoë Kravitz som Angela – en yngre kvinne som tydelig sliter med en angstlidelse som hindrer henne i å forlate leiligheten og være fysisk rundt andre mennesker. Det er en lidelse som muligens har blitt forsterket av pandemi-situasjonen som er organisk innlemmet som en del av fiksjonen (og som sannsynligvis har vært en ytre katalysator for selve filmskapelsen). Angela oppholder seg 24 timer i døgnet i leiligheten, hvor menneskekontakt er begrenset til digital kommunikasjon, og blikk mot nabovinduer som tidlig indikerer en «Rear Window»-retning som ikke følges opp, i hvert fall ikke i tradisjonell forstand. Angela jobber hjemmefra som en såkalt stemmestrømtolk for et mektig selskap bak en fiktiv stemmeassistent, Kimi, med paralleller til virkelighetens Siri og Alexa. Under arbeid overhører hun et lydopptak som hun umiddelbart reagerer på, og som hun gjennom å analysere lyden avdekker at skjuler et sannsynlig drap. Dette øyeblikket fanges på fantastisk vis med en sterk iscenesettelse som ikke kan ses som annet enn en homage til John Travoltas lydgranskning i Brian De Palmas «Blow Out» (som igjen var inspirert av Francis Ford Coppolas «The Conversation» og Michelangelo Antonionis «Blow-up»). Angela blir naturligvis forferdet og rystet over oppdagelsen, men når hun flagger den alarmerende hendelsen oppover i systemet så kommer det med en urolig følelse av at noe ikke helt stemmer.

Zoë Kravitz gjør en tiltalende opptreden som handlekraftig og kjempende hovedperson med troverdig sårbarhet og personlighet som fremmer en følelse av at noe virkelig står på spill. Soderbergh legger kamera ofte tett på Kravitz, og hennes mentale utfordringer virker relevante fremfor unødig påklistret historien uten faktisk funksjon. Om den magre spilletiden dels føles befriende, der Koepp velger bort å integrere sidespor, setter den også begrensninger mot hva som er mulig å oppnå av en mettende historiefortelling. Likevel evner Soderbergh på knappe 90 minutter å svinge seg elegant forbi temaer som agorafobi, ringvirkninger av covid-19, bedrifts-spionasje samt peke advarende i retning av trusler mot personvern og datainnsamling ved bruk av digitale assistenter, alt uten at det går på bekostning av et drivende, konsist plott. Filmskaperens holdning skinner utilslørt gjennom, men mer interessant enn den relativt overfladiske behandlingen av disse spørsmålene er likevel hvordan filmen iscenesettes som thrillerverk.

«Kimi» kommer etter hvert med noen virkelig gode suspense-skapende sekvenser, særlig når historien etter hvert skrives ut av leiligheten, og Soderbergh får rom til å sette opp intense jakt- og bortføringssekvenser – eller tilby effektive øyeblikk av paranoia i bildene som følger Angela i bybildet mens hun sender stressende blikk over skulderen med en berettiget følelse av å bli forfulgt. Cliff Martinez bidrar til filmens gjennomførte atmosfære med et musikalsk tilsnitt som avviker noe fra hans mest karakteristiske partiturer, og serverer isteden noe som minner mer om klassiske skrekkfilmmusikkmotiver med et visst slektskap med Bernard Herrmann.

At Soderbergh konsumerer og produserer film på inn- og utpust er vel dokumentert. (Han publiserer fortløpende oversikt på nett over alt han ser — og det er mye!) Så kan man sikkert hevde at det digitale fotoarbeidet i «Kimi» fremstår som uspennende og polert uten særlig stofflighet, men det er selvsagt et visuelt/kunstnerisk grep som karakteriserer Soderbergh. Det Soderbergh gjør er å skape et distinkt uttrykk der lyd og bilde kontinuerlig spilles mot hverandre og bygger oppunder historiefortellingen. Selv om min elsk til Brian De Palma er uttømmelig, er jeg aldri med på at Soderbergh i sine beste stunder ikke er en visuelt engasjerende filmskaper. Og med «Kimi» har han virkelig levert med styrke.