Kan «Drømmemannen» vekke følelser?

Det gjøres umiddelbart klart at «Drømmemannen» presenteres som en lettbeint, men samtidig snedig underholdningsfilm, dog med filosofisk bunn.

Som i Joachim Triers «Verdens verste menneske», tar Maria Schrader med «Drømmemannen» utgangspunkt i rammeverket av en romantisk komedie som vris over til et eksistensielt drama i et kvinnelig perspektiv. Likevel føles det overhodet ikke naturlig å trekke for mange linjer mellom de to filmene. Selv om begge verkene kommer med en slags umiskjennelig europeisk eleganse, fortelles med selvtillit og innehar både integritet og originalitet, har ikke Schraders formspråk samme oppfinnsomhet – ei heller har dialogen samme snert som Trier/Vogt kan tilby. «Drømmemannen» er tydeligere en «high concept»-film som direkte skriver seg inn i en filmkatalog som tar for seg kunstig intelligens.

Maren Eggert spiller Alma. Hun er fortsatt relativt ung, ambisiøs og smart. For å få midler til å fullføre et forskningsprosjekt, takker hun ja til å bli deltaker i et langt mer eksperimentelt forskningsprosjekt langt forbi eget fag, som innebærer å teste ut et nytt og kontroversielt produkt. Hva? Jo, hun skal i tre uker leve med en menneskelignende robot, som med kunstig intelligens er programmert utelukkende til å gjøre henne lykkelig.

Almas innfallsvinkel er kynisk. Hun trenger pengene, og synes – naturlig nok – tanken på overhodet å skulle falle for en robot eller utvikle romantiske tanker for en datamaskin, bare fordi den utseende- og i «personlighet» er designet kun for å appellere til henne, er helt ubegripelig. Til tross for den egentlige motvilligheten må hun altså ta «Tom» inn i livet sitt for tre uker som en del av en studie. Hva kan da komme ut av det?

Det gjøres umiddelbart klart at «Drømmemannen» presenteres som en lettbeint, men samtidig snedig underholdningsfilm, dog med filosofisk bunn. Og det er like tidlig klart at filmen både vil ha en formmessig fremtoning og et innhold som neppe vil bevege seg for langt unna et trygt velbehag. Maria Schrader film er altså ikke veldig «edgy», slik «Verdens verste menneske» må sies å være. Assosiasjonene svever heller nærmere «Her» av Spike Jonze – en film som en enslig mann som forelsker seg i et datasystem – og for så vidt en episode av briljante «Black Mirror» (episoden «Be Right Back» spesielt) som jo har spesialisert seg på å problematisere denne type nær-futuristiske problemstillinger knyttet til menneskelighet og teknologi. Men «Drømmemannen» sikter likevel aldri mot det samme mørket som «Black Mirror» ender i, og til slutt føles den aller mest lik segmenter av den fantastiske svenske tv-serien «Äkta människor» (sesong 1 er en stor favoritt og høyt på den personlige listen over beste universelle tv-serier fra de siste ti årene). «Drømmemannen» er streifende innom flere av de samme situasjonene, og presenteres med en iboende sjarme med humrende kvaliteter, men uten å ha samme smartness, treffsikkerhet og hysteriske morsomhet som blikket – og ikke minst figurene og miljøskildringen – i den svenske serien.

Maren Eggert har åpenbart et visst komisk talent og løser hovedrollen godt. Dan Stevens unngår å gjøre humanoid-rollen til en robotkarikatur, og både bevegelser, mimikk og tale fungerer troverdig innenfor filmens univers. Hans stivhet i kombinasjon med et studerende/undrende blikk mot menneskenes verden blir ofte brukt som utgangspunkt for en komedie som gjør filmen til et grunnleggende behagelig og småmorsomt sted å være i.

Men Schrader tillater seg samtidig filosofiske dypdykk, eller i hvert fall noen stup. Spørsmålene som luftes får hvile mellom scenene uten at svarene kommer ut med overtydelighet, politisk korrekthet eller som moraliserende. Hva gjør oss egentlig til mennesker, og hvordan føles det å være et menneske?

«Drømmemannen» er i dette tilfellet Tom. Han er uten feil, ergo er han ikke menneskelig. Og i den grad han har feil, er det av typen feil som Alma liker, og det det derfor han er programmet til å ha dem. Vil denne konstruerte perfeksjonen kunne føre til menneskelig lykke? Spørsmålet blir således ikke om en robot faktisk kan føle og elske som sett i andre lignende filmer, men om en robot som utelukkende er designet til å fylle en persons emosjonelle behov rent faktisk kan gjøre det.

At «Drømmemannen» kan se ut som en mindre ambisiøs tv-film blir til dels en begrensning for en totalopplevelse som uansett ikke fullt ut oppfyller forventningene skapt av en relativt unison hyllest. På den andre siden føles det som det ville vært fullt mulig å falle sterkt for dette om det var et tilfeldig møte på en tv-kanal fritt for forventninger.