«Malignant» er gjennomsyret av nostalgi, men føles likefullt moderne. En visceral skrekk-thriller-forestilling med masse iboende lidenskap og ideer som får komme til uttrykk.
| Tittel: Malignant (2021) | |
| Regi: James Wan |
«Saw». «Insidious». «The Conjuring». James Wan trenger ingen ytterligere presentasjon, og med «Malignant» tilførte han både egen filmografi og filmåret 2021 et særdeles potent og spenstig horrorverk.
Fra første innstilling kjennes «Malignant» som en slags upretensiøs mix-tape fulladet av kjærlighet for især 80-tallets ulike skrekkfilmsignaturer. James Wan har selv kunngjort Dario Argento og Brian De Palma som essensielle inspirasjonskilder i arbeidet med «Malignant». Giallo-referansene legges utilslørt frem i flere scener, mens det henfalles til renskårne thrillersekvenser med et saftig kameraarbeid som smaker av De Palmas visjoner. At «Malignant» videre utvikles i en tematisk retning der aspekter knyttet til «body horror» utforskes, gjør at tankene naturlig streifer innom David Cronenberg. Samtidig er skildringen til Wan styrt av en lekenhet og tegneserielignende omgang med den mørke ondskapen som minner mye om Sam Raimi, til en viss grad Wes Craven, før det til slutt ender en galskap som mer minner om Stuart Gordon.
Annebelle Wallis spiller Madison, en kvinne tidlig i 30-årene som utsettes for vold i hjemmet av en temperamentsfull ektemann i meningsløs frustrasjon over gjentatte spontanaborter. Én av disse kveldene ankommer en monsterlignende skapning hjemmet deres og angriper mannen i det som blir et brutalt drap. Madison overlever, men fosteret er ikke til å redde. I ettertid gjennomgår hun grufulle og realistiske mareritt av drap som begås, noe som viser seg å være ekte. Men hvorfor har hun utviklet denne overnaturlige og ekstremt uønskede evnen? Og hva er forbindelsen hennes til drapsmannen?
Det presenteres umiddelbare øyeblikk av vond, realistisk vold tidlig i filmen – av reell betydning for historiefortellingen. I mye av fortsettelsen skal volden derimot foregå utenfor skjermen. Skrekkelementene er ikke hele tiden grafiske, men når de først skal fremvises skjer det på mest mulig kraftfullt vis.
«Malignant» er i første innstilling strålende satt opp som skrekk-thriller lokalisert til innsiden av et amerikansk hjem. Settingen er preget av realisme, men det er likevel en tydelig fiksjonsramme i filmspråket (inkludert en påfallende keitete dialog). Vi befinner oss tydelig i et filmatisk utstudert univers hvor glidende kameraføringer og virtuose audiovisuelle grep gir en stemningsfull inngangsport til et univers der det skal vise seg at absolutt alt kan skje. Selv om skapelsen av dette universet kan virke slurvete utført – fordi den vil så mye – er inntrykket at filmens åpenlyst manglende perfeksjon er en tiltenkt kvalitet.
Den overnaturlige stemningen gir grobunn for et ubehag som i første halvdel følger sjangerspillreglene med klassiske horrortablåer, og skapelsen av et univers som ikke virker totalt ulikt nettopp «Insidious» eller «The Conjuring». Det er inn mot andre akt at Wan fullbyrder «Malignant» som en egenrådig skrekkfilm, som først springer ut i et slasher/giallo/body horror-landskap, inntil han på dristigste vis manøvrerer sluttpartiet mot et fullstendig vilt og unikt sjangerterritorium. Samtidig er veivalgene såpass drastiske at det er lett å forstå filmens polariserende mottakelse.
«Malignant» er gjennomsyret av nostalgi, men føles likefullt moderne. En visceral skrekk-thriller-forestilling med masse iboende lidenskap og ideer som får komme til uttrykk. Om det tidvis går over stokk og stein, er det vanskelig å forholde seg likegyldig og enda vanskeligere ikke å føle begeistring i møte med et sjangerfilmverk med denne type skaperkraft, vitalitet og originalitet.
I grunn føles det som en type film som skapt for å bli oppdaget i videohyllene i en annen tid, men som høsten 2021 altså isteden kunne plukkes ut av opplistingen til HBO Max som en fersk sjangeroppdagelse av et kaliber man sjeldent opplever.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar